Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Jeg gjør det annerledes!

KATEGORI

Scenekunst, Skole,

SJANGER

Artikkel,

PUBLISERT

mandag 28. oktober 2013

Workshopen «Feil er bra!» gir skoleungdom en innføring i improvisasjon og teatersport. Hvilket utbytte kan en niendeklasse få av å jobbe med improvisasjon og lære å spontant skape en historie i felleskap?

↑ I den moderne norske skolen der karakterer, målinger og prestasjonspress blir stadig mer gjeldende, kan workshoper i improvisasjon gi ungdom et viktig innblikk i hvordan kommunisere positivt sammen om spontane og kreative måter å møte utfordringer på. F.v.: Simen Hovd og Frode Eggen. Foto: Jon Wesseltoft

Det er fredag formiddag og på Dyreløkkeåsen skole i Frogn kommune skal klasse 9B få en innføring i improvisasjon og historiefortelling med workshopen «Feil er bra!». Dette er et omreisende tilbud høsten 2013 fra Den kulturelle skolesekken til skoleelever i Akershus i regi av Det Andre Teatret og Akershus Teater.

Simen Hovd og Frode Eggen står bak prosjektet, begge med bakgrunn fra Det Andre Teatret, et teater med hovedvekt på teatersport og improvisasjon, som holder til på Torshov i Oslo. I løpet av en tretimers workshop veileder Hovd og Eggen elevene igjennom en rekke øvelser for å gi elevene en smakebit av hva det vil si å improvisere sammen, og hva det kan bety for deres selvinnsikt og sosiale forståelse.

Rødt lys / grønt lys

«Feil er bra!»  holdes i et knallgrønt bomberom i kjelleren på skolen, og allerede før workshopen starter yrer det av nysgjerrige elever i rommets døråpning. Klokka ringer inn, og umiddelbart er kursholderne i gang med å introdusere konseptet med elevene i en sirkel rundt seg. Workshopen starter med en serie håndøvelser som utforder elevene til å leke med koordinasjon og egne motoriske begrensninger. Øvelsene skaper raskt entusiasme og åpenhet mellom elevene og kursholderne. Det er nettopp potensialet i å leke med vaner og regler i felleskap kursholderne vil arbeide med.

Elevene leker lett og naturlig med de forskjellige rollespillene og øvelsene. Kurset beveger seg fra enkle individuelle øvelser, der man konsentrerer seg om å åpne seg og slippe seg løs, til hvordan bruke ens egen assosiasjonsevne til å leke fram fortellinger. Hovd og Eggen veileder elevene med en stø pedagogisk hånd, men lar elevene også ta over og selv komme opp med nye rollespill og måter å utfordre klassen på. Å kunne ta kontroll over rutiner og regler og forandre dem i samspill, er en viktig sosial egenskap. Dette illustrerer workshopen glimrende med bruken av leken «rødt og grønt lys». Leken går ut på at en person står med ryggen til en gruppe deltakere inntil en vegg. De andre skal snike seg innpå og ta på veggen eller personen. Det er grønt lys når personen står med ryggen til, og rødt lys da denne snur seg for å ta de andre i å bevege seg. De som blir sett må tilbake til start. Elevene utfordres til å definere og prøve ut en rekke improviserte regelsett som b.la å fjerne deltakeren med ryggen til, eller bevege seg innom objekter på vei fram til veggen. Elevene bruker leken som utgangspunkt for å skape noe nytt ved å forandre reglene i samspill med hverandre. De viser raskt evne til å lære av erfaringene sine, og lager et nytt konsept som alle er fornøyd med.

Røtter og næring

Selv om workshopen har teatersport som utgangspunkt, kan mange av metodene overføres til andre kunstarter. I musikk, teater, film, kunstperformance og dans kan improvisasjon være en integrert del. Noen musikkformer som f. eks jazz, støy og free improv baserer seg nærmest utelukkende på improvisasjon. Historien er full av gode eksempler på hva improvisasjon kan bringe av kvaliteter, og har trolig vært en del av menneskers måte å kommunisere på og underholde seg med siden prehistorisk tid. Improvisasjon fungerer som en samtale, og innen mange folketradisjoner, både innen musikk og fortellinger, har det å kunne improvisere vært en felles skapende faktor, i motsetning til skrevne noter eller tekst. Innen antikkens talekunst var improvisasjon en høyt aktet egenskap, og helt fram til moderne tider har den spilt en rolle, f. eks. innen den klassiske musikken. Mange av de store vestlige komponistene som Bach, Mozart og Liszt var dyktige improvisatører. Da jazzen utviklet seg tidlig på 1900 tallet, var det med en sterk vekt på kollektiv improvisasjon. Gruppesamspillet var det essensielle, og helt til vår tid har denne formen for improvisasjon preget utallige forgreninger innen både kunstmusikk og populærmusikk.

Foto: Jon Wesseltoft

Improvisasjon brukes også stadig mer til andre formål enn estetiske, blant annet innen musikkterapi og konfliktforebyggende arbeid. Innen megling lærer deltakerne å lytte til andres argumenter og finne en felles plattform for problemløsning. Innen næringslivet brukes improvisasjonsteori veiledende for lederskapsutvikling og teambuilding, for å legge til grunn for åpen og god kommunikasjon i en arbeidssituasjon. Det å kunne la seg lede av en spontanitet i øyeblikket og utnytte denne kvalitativt blir i økende grad betraktet som en ressurs innen mange samfunnsfelt.

Seriøst lekent

Ingen ideer er gode alene, påpeker Hovd overfor elevene. Basisen for kollektiv improvisasjon er å ha en åpen tilnærming til en utfordring, og å være trygg på seg selv i den kollektive situasjonen. I enhver disiplin innen improvisasjonskunst dreier det seg om det potensialet deltakerne kan skape i situasjonen. Dette potensialet er unikt, og vil aldri oppstå likt i en annen sammenheng. Å skape dette krever erfaring og øvelse, og workshopen viser godt hvor viktig det er å lære å lytte til andre deltagerne og ikke sette seg selv over det felleskapet utformer i sanntid.

Slik blir «Feil er bra!» i utvidet forstand en god innføring i problemløsning for ungdom. Viktigheten av å finne egne ideer og løsninger, og av hvorfor man ikke alltid skal stole på gitte regler og definisjoner, er den viktige tråden igjennom workshopen, noe som er nyttig sosial lærdom for elevene utover det å kun lære om teatersport. Autoritetspersoner er bare folk, og folk vet ikke alt, så skap din egen versjon, oppfordrer Hovd og Eggen.

Foto: Jon Wesseltoft


Stikkord:
· · ·