Jeg glemmer – altså er jeg!




Bergen Byspill/Apropos Teater sin oppsetning «You always forget something» av den cubanske forfatteren Virgilio Pinjera er en absurd farse med eksistensielle spørsmål som fundament. Det er blitt en fartsfylt, men noe uklar forestilling om hverdagens trivialiteter som en buffer mot de store spørsmålene i livet.

Bergen Byspill er en av Bergens eldste og mest markante frigrupper. Opprinnelig drev (og driver) de med historiske utespel, fysiske tablåer og akrobatiske opptrinn. De siste årene har deres nyeste undergruppe, Apropos Teater, søkt å utforske den moderne scenekunstens rammer. Et av prosjektene har vært en fordypning i det cubanske teateret i samarbeid med cubanske scenekunstnere og musikere. Forestillingen «You always forget something» er et resultat av dette.

Morsomt og uforutsigbart

Det er en annerledes og uventet teateropplevelse vi får i dette litt provisoriske, men koselige teaterlokalet på Paradis som disponeres av Bergen Byspill. Scenen er enkelt dekorert som en dagligstue, med noen bord, stoler og skap, samt en del kofferter som står rundt omkring. Man aner at en reise er forestående. På scenen sitter tekniker/musiker Raúl Capote Braña, som under forestillingens gang lager lydkulisser og musikk. Fire voksne kvinnelige skuespillere holder stykket i gang i 50 minutter i et høyt tempo og imponerende driv.

Å glemme eller ikke glemme – det er spørsmålet. Ingen vil bli glemt, og ingen vil bli glemsomme. Dette er kanskje to av de mest markante menneskelige fobiene, noe vi alle kjenner på. Alle organiserer vi livene våre i et system slik at vi holder kontroll på de tingene som definerer hvem vi er. Identitet ligger i våre minner og relasjoner. Det er dette som er fundamentet i den cubanske dramatikeren og forfatteren Virgilio Pinjera sitt stykke «You always forget something» – og i Bergen Byspills versjon.

Fakta


«You always forget something»

av Virgilio Pinjera

Bergen Byspill/Apropos Teater

Regissør: Kristian Knudsen

Oversettelse: Kate Eaton

Skuespillere: Torunn Fisketjønn, Lise Aagaard Knudsen, Julie Couaillac, Solvei Stoutland

Teknisk ansvarlig: Raúl Capote Braña

 

Apropos Teater avsluttet nylig en turné for Den kulturelle skolesekken på ungdomsskoler i Hordaland fylke og Bergen Kommune med forestillingen «You always forget something». Anmeldelsen er basert på en åpen visning i deres eget teaterlokale, Teaterhus Paradis (Brakken) i Bergen.

Foto: Raul Capote Braña/Apropos Teater

Jeg må imidlertid innrømme at jeg synes det er vanskelig å beskrive hva det er jeg opplever, både på det dramatiske og tematiske planet. Men det er morsomt, fartsfylt og uforutsigbart. Det gjør på en måte ingenting at jeg ikke «forstår» alt. Det er kanskje nettopp poenget med stykket, som beveger seg i det absurde teaterlandskapet. Med kontaktflate mot farsesjangeren dreier nok dette stykket mer i retning av Eugène Ionesco sin dramatikk enn hans mer filosofiske og politiske med-absurdister Samuel Beckett og Harold Pinter. Men, som hos alle disse tre, blir man sittende og undres over hva som er den tematiske overbygningen. Likevel, der Ionesco er sylskarp retorisk, Pinter politisk og Beckett filosofisk, blir Pinjera noe mer udefinerbar og komplisert å lese. Humor og komiske innfall overskygger den tematiske tråden, som jeg ikke finner godt nok definert. Det blir fristende å spørre om stykket er skrevet «blott til lyst»?

To metoder, samme mål

Handlingen sentrerer rundt en mor og hennes datter og deres noe spesielle livskonflikt, nemlig forholdet til det å glemme. Spesifikt handler det om hva man glemmer, eller ikke glemmer, å ta med seg på ferietur. Der moren baserer hele sin livsfilosofi på nettopp dette «å glemme», er datteren diametralt motsatt, og insisterer på at hun aldri glemmer noe som helst. Heri ligger også den eneste tilsynelatende konflikten som driver handlingen fremover. Skjønt handling – det er mer en rekke små krangler mellom mor og datter om hvem som har rett, om de er tro mot sine livsidealer eller ikke. Både mor og datter har hver sin assistent. Hvem disse er og hva de egentlig gjør der, er uklart, men de fungerer i stykket som en slags katalysatorer for handlingen, og veksler mellom å støtte og konfrontere mor og datter i dette glemme-fenomenet. Jeg opplever at morens glemsel blir en måte å komme unna de ubehagelige beslutningene i livet på, det hun ikke vil ta ansvar for, for å takle livssmerten. Datterens kontroll over sin egen hukommelse og fantasi peker på en redsel for å møte situasjoner man ikke mestrer, og slippe usikkerheten. To diametralt motsatte metoder for å nå samme mål. Men jeg er slett ikke sikker.

Man må spørre seg hvorfor Pinjera skrev dette stykket. Noen virkelig dyptloddende mening finner ikke jeg i det. Så må man spørre seg hvorfor Apropos Teater velger å sette opp nettopp dette stykket og vise det til ungdomsskoleelever. Hva en 15-åring skal få ut av dette, har jeg vanskelig for å se. Hvis det er for å løfte frem den cubanske dramatikken, kan man undre seg over hvorfor man ikke velger et annet av Pinjera sine stykker. Han var en opposisjonell og forfulgt på Cuba både under perioden til diktator Batista, og senere under Fidel Castro sitt styre, og dette stykket er ikke representativt for hans forfatterskap i et større perspektiv.

Forskjellige stilarter

Foto: Raul Capote Braña/Apropos Teater

De fire skuespillerne gjør en god jobb hver for seg. De er alle tydelig erfarne skuespillere, med sterk tilstedeværelse og god teknikk. Spesielt gjør Lise Aagaard Knudsen en definert figur som datteren. Hun er morsom, teknisk god og nøyaktig. Julie Couaillac som morens assistent er også overraskende og levende i sitt spill, som minner om en mellomting mellom klovneri og klassisk fransk mime. Solvei Stoutland og Torunn Fisketjønn gjør fine jobber med masse energi og tilstedeværelse på scenen, men spiller mer klassisk farse med innslag av fysisk humor. Problemet er at alle fire spiller i forskjellige stilarter og at kommunikasjonen lider under dette. Regigrepene blir slik til løsrevne påstander. Stykket veksler mellom gags, fysisk slapstickteater, klassisk klovneri, noe som ligner på mime og generelle galskapsinnfall. Det virker som om regissør Kristian Knudsen har valgt å bruke alle mulige virkemidler for å gjøre stykket morsomt, uten å greie å ta handling og tema på alvor. Karakterene blir ikke gjenkjennelige for oss, og det hele virker litt hysterisk og påtatt.

Dette til side, er likevel det som kverner rundt i hodet etter å ha sett forestillingen en omskriving av René Descartes; «Jeg glemmer, altså er jeg». Kanskje blir det å alltid glemme en unnskyldning for å ikke ta tak i de essensielle tingene i livet – som relasjonen mellom en mor og en datter. Kanskje er dette også en konsekvens av vår iboende eksistensielle smerte.