Jeg har lest «Bukkene Bruse på badeland» 300 ganger. Dette har jeg lært.

Jeg skrev min første barnebok før jeg fikk barn. Det var en lettlestbok. De hadde én modell-leser: Nybegynnerleseren som skulle lese alene. Det var et publikum jeg kjente selv om jeg var i tyveårene og langt unna unger til daglig. Jeg hadde vært en alene-leser.

Da jeg begynte på serien om Brillebjørn, ble det tydelig for meg at høytlesningsbøker er en helt annen sjanger. Målgruppen for Brillebjørn er tre år, men bøkene leses helt ned i 12-månedersalder. Vi snakker altså om et publikum som ikke bare er analfabet, men som i mange tilfeller ikke kan snakke ennå. Derfor har høytlesningsboken to modell-lesere: Den som blir lest høyt for, og den som leser høyt. Selv om teksten redigeres og trykkes på papir, oppleves den først og fremst som talespråk.

Men etter å ha lest halve Deichman høyt, har jeg konkludert med at de færreste høytlesningsbøker skrives og redigeres med tanke på de semi-scenetekstene de egentlig er. Det er ingenting som har forandret synet mitt på barnelitteratur så mye som det å lese høyt for mitt eget barn. Det handler om mengdelesing.

Jeg trodde jeg hadde lest Harry Potter mange ganger, med 10 gjennomlesninger på Fangen fra Azkaban. Det er mye, men fremdeles lite nok til at jeg legger merke til noe nytt når jeg tar den frem igjen. Jeg har lest Bukkene bruse på badeland mer enn 300 ganger, og det er et moderat estimat. Det betyr at jeg kan sitere den etter hukommelsen ved behov. Jeg tipper at Bjørn Rørvik & redaktør ikke har lest boken halvparten så mange ganger i bokens tilblivelse. Jeg mistenker at de ville strøket mer fyllord hvis de hadde gjort det.

Dramatikk, lyrikk og låtskriving

Jeg kan om lag 100 bøker utenat nå. Jeg kan ingen av Brillebjørn-bøkene utenat, men jeg treffer stadig foreldre som gjør det. De ser slitne og mette ut når de snakker om bøkene mine. De er glad barna er fenget, og de er skikkelig lei av ordene mine.

Denne erfaringen har fått meg til å konkludere med at vi som skriver høytlesningsbøker, må jobbe helt annerledes enn andre som gir ut ting mellom to permer. En høytlesningsbok ligger mye nærmere dramatikk, lyrikk og låtskriving enn en barneroman. Og vi må skrive slitesterke tekster som tåler uendelig mange gjennomlesninger. Det får meg til å tenke at Kulturnasjonen Norge trenger færre høytlesningsbøker enn voksenbøker, og de vi skriver må være bedre skrevet enn den jevne voksenbok. Høytlesningsbøkene er ikke bare den litteraturen nye mennesker møter først. Det er den litteraturen som leses mest. Jeg leser færre bøker etter at jeg fikk barn, men det er mer presist at jeg leser få bøker flere ganger.

Det er også grunnen til at jeg skriver flere Brillebjørn-bøker: Voksen-leseren skal ha mulighet til variasjon. Men når jeg står foran hyller på hyller med dårlig oversatte småbarnsbøker som lager dyrelyder og har plysjflekker, føler jeg ikke at sjangeren blir behandlet som den kulturelle hjørnestenen den faktisk er.

Strategier underveis

Fordi de færreste høytlesningsbøker er skrevet for å være gode å lese høyt, ender jeg opp med å redigere fortløpende i lesestunden. Jeg har alltid et behov for å kutte adverb og stramme inn transportetapper for å gi bedre flyt muntlig, selv der hvor teksten i utgangspunktet er fengende, som Gubben og katten eller de tidligere omtalte bøkene til Rørvik.

Det er imidlertid mange bøker der jeg har gitt opp originalteksten i fullstendig. Mamma mø-serien er så kjedelig og pratsom at det beste er å dikte egen tekst til de artige illustrasjonene (klart unger elsker tegninger av kuer som husker). Bø og Bæ har en utilstrekkelig tekst som er for langt unna det som faktisk skjer i tegningene, så der er den beste måten å lese dem på å samtale med ungen om hva som skjer på bildet. Alt av Thorbjørn Egner er en særlig frustrerende høytlesningsopplevelse. Papirutgaven av Hakkebakkeskogen inneholder en serie med fyll-kapitler som sjelden formidles ellers (rekk opp hånda alle som har et nært forhold til Ekorn-Jensen). Der har jeg endt opp med å late som om jeg er mitt eget hørespill, og fremfører bare replikkene og sangene. Det merkes at teaterstykket og sangene er kjernen av verket, ikke papirboken.

De nye og kritikerroste høytlesningsbøkene har imidlertid frustrert meg mer enn klassikere som Egner. Jeg kjøpte Kritikerprisvinneren Verden sa ja av Kaia Nyhus Dahle og oppdaget til min frustrasjon at den poetiske teksten fungerte mye bedre som stille lesning enn lest høyt til en faktisk unge. De åpne setningene ble for åpne, for ufullstendige og for springende, og de smakte ikke noe særlig. Kombinasjonen mellom tekst og bilde som var gripende når jeg bladde i boken alene, var heller ikke vellykket i høytlesningssituasjonen. Fordi boken hopper i tid, sted og tema samtidig som avstanden mellom tekst og illustrasjon er ganske stor, mistet jeg også back-up-muligheten som lå i å samtale med ungen om hva vi så på. «Hva slags dyr er det?» spurte sønnen min. Alt jeg så var en serie med tvetydige vesener som skulle representere ulike stadier i evolusjonen. Teksten ga ikke noe støtte til å forklare bildet. For en liten leser som er ekstremt opptatt av det presise og detaljorienterte, var illustrasjonene som jeg som voksen satte pris på, lukkede og døde.

«Den poetiske funksjon»

Men det er ikke bare bøker med detaljerte bilder av dyr med konkrete navn som fungerer for ungen som blir lest for. Jeg mener at alle høytlesningsbøker må springe ut av det det Roman Jakobson kaller «den poetiske funksjon». Blås i enkle ord. Blås i nærhet til eget liv. Glem alt du har hørt om pedagogikk. Det er samme hva som står så lenge setningen klinger godt. Det kan være så uforståelig det vil, så lenge det har rytme.

André Bjerkes ABC, med sine keitete illustrasjoner og lite barnevennlige sort-hvitt-slutt-del, har vært helt abnormt populær hos oss. «Surr og snurr og dur og rull, rokken spinner tråd av ull» er ikke særlig livsnært eller moderne, men det rocker hvis du er halvannet år. R-ene ruller og allitterasjonene treffer. Putte i Blåbærskogen rimer i overkant mye «her» på «bær», men det bryr ikke den unge leser seg om. Det er konkrete bilder av bær med bestemte navn og en tekst med klang. Og vanskelige ord er ingen hindring for noen som akkurat er i ferd med å lære seg å snakke. «En skulle ikke tro det» sa en venninne av meg, «så mange vanskelige ord det er i Skurken i Mummihuset, men det fenger med uforbederlige pirater og gyselige lukter.» André Bjerke insisterer i forordet til ABC-en på at «muskedunder» er et mer næringsrikt ord for små barn enn noe som er såkalt «enkelt» og «nyttig», og at næringsverdien kommer av hvor gøy ordet er å si høyt. De beste ordene for høytlesning er de som har sterkest poetisk funksjon.

Veldig mange av bøkene i salg til småbarn har for lav selvtillit på litteraturens vegne. Det er mye vagt bokformat der ute med knapper og lyder og blinking som jeg tviler på at egentlig fremmer lesing på lang sikt. De forteller en historie om at bøker er så kjedelige at de må forkles som leker for å fenge. I tillegg er teksten deres nesten ikke-eksisterende. Jeg skjønner ikke hvorfor pekebøker er pepret med enstavelsesord. Den voksne ser godt at tegningen av hunden er en hund, og det språkløse barnet hadde hatt det minst like gøy med teksten til Akka Bakka Bonka Rakka. Bjeffelyder lager alle voksne når de leser for smårollinger, så det er ingen grunn til å lage en bok med en voff-voff-knapp.

Det verste for meg med pekebøkene er imidlertid at de ikke har noe å tilby voksenleseren. For det er den siste høytlesnings-erkjennelsen min: At hvis en bok er populær hos ungen, men for traurig og fæl for mannen og meg, så kommer den ikke til å leve lenge i landet. Jeg vil heller kvitte meg med en bok jeg ikke liker enn å tvinge meg selv til å lese høyt.

Foreldretipsene

Her er noen regler jeg har laget for å fortsette å være en høytlesende forelder. Det er lov å stjele dem:

1. Det er lov å gjemme bøker du har lest høyt så mange ganger at du har blitt gal av dem. Ta dem frem igjen en dag du trenger en god bestikkelse, og unn deg selv en pause. Deleger de bøkene som irriterer deg mest til andre. Er du lei av Brillebjørn? La det bli en dedikert farfar-, mormor- eller onkelbok! Husk at ulike voksne har ulik smak i barnebøker. Den boken som går deg på nervene kan bli noen andres høytlesningsfavoritt. I mitt ekteskap har mannen mye mer tålmodighet enn meg med myldrebøker à la 1000 dyr, (Onyx! Rødnesepanda!) mens jeg klarer flere runder enn ham med grisen som har bursdag.

2. Det er lov å donere høytlesningsbøker du ikke liker til Fretex selv om ungen din liker dem. Høytlesning skal være gøy for begge parter, og toåringer har dårlig med hukommelse uansett. Marie Kondo sier at du bare skal beholde ting som «sparks joy», og jeg har funnet ut at hvis jeg utelukkende føler irritasjon når ungen kommer trekkende med en bok, så er det ikke en bok for oss.

3. Testles bøkene på biblioteket alene for å unngå å ta med hjem ting du synes er helt skrekkelig – eller bare veldig kjedelig. Mannen og jeg har greid å ha et Karsten og Petra-fritt foreldreskap til nå, ikke fordi vi tror at Karsten og Petra er usunt for unger, men fordi det er ingenting for voksne i de bøkene. Skal vi lese Bringsværd, leser vi heller Ruffen, der Gateavisa-lignende illustrasjoner møter overraskende referanser. Jeg synes det er kjempemorsomt at blekkspruten 1030 er oppkalt etter slaget på Stiklestad selv om det går rett over hodet på ungen. Og ungen synes det er magisk med den store Amerikabåten Ruffen trekker over havet selv om Amerika er et like uforståelig ord for ham som «rombeporfyr» (en bergart med et navn som smaker godt). Men å lese side opp og side ned med enkel prosa der Karsten kjører bil på vei til flyplassen med løveungen på fanget, er utelukkende spennende for småbarn (en bil, en bamse), og tåler rett og slett ikke å leses hver dag i en måned.

Lystbetont lesing

Vi voksne vil at barnas lesing skal være noe lystbetont, ikke en lekse. Da kan den ikke være dagens lekse for foreldrene heller, som krever at høytlesningsboka må gi noe til både voksne og barn. Jeg forsøker å ta med meg dette perspektivet inn i egen barnebokskriving. Det gjør at jeg kutter enda mer i teksten og tar inn flere lydhermende ord og allitterasjoner enn jeg ellers ville gjort. Og jeg leser dem høyt flere ganger for meg selv enn jeg er komfortabel med.

Jeg er ambivalent til hvor mange Brillebjørn-bøker jeg har skrevet, siden jeg er usikker på hvor mange lange serier vi trenger i dette alderssegmentet. Samtidig vet jeg at det er varierende hvor lett unger lar seg fenge av bøker, og at hver Brillebjørn-bok er sin egen inngangsport. Er det sparkesykkel eller butikk som denne ungen trenger for å la seg rive med av lesningen? Det blir ikke mange hundre gjennomlesninger av en bok hvis ungen kryper ned av fanget halvannen side uti, heller.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Sitatene som sitter

Mens jeg skriver dette, hører jeg sønnen min sitere fra bøker han kan utenat mens han leker. Dette er en annen ting med høytlesningsbøkene: Det er ikke bare meg som pugger dem. Jeg hører at de er med sønnen min gjennom hele dagen, og at de preger både lek og vokabular. Det gjør meg opptatt av at de skal være gode nok, for dette blir ryggraden i språket.

Akkurat nå hører jeg «Ædda bædda buse, trollet hakke truse», som er det bukkene roper til trollet før de slenger seg i vannsklia på badeland. Jeg overhørte et annet barn si: «Jeg er en tullebjørn, tullebjørner må tulle!» til mammaen sin. Det er mine ord, men det er ikke min hjerne de former, ikke min dag de fyller. Det gjør meg sikker på at barnelitteratur er en alvorlig geskjeft. Og at de som leser disse bøkene for anmeldelse ikke burde lese dem inne i seg. De burde lese dem høyt ti ganger etter hverandre og se hvordan de synes teksten klinger den tiende gangen. De burde lese høyt sammen med et barn eller tre for å se hvor de ler, hvor de blir skremt, hvor de blir forvirret og hvor de detter av. Og merke om de selv begynner å klø og irritere seg mens ungene ler.

Vi som skriver høytlesningsbøker må omfavne at vi opererer i et skjæringspunkt mellom sentrallyrikk og tegneserier, at vi ikke kan ta erfaringene vi har med å skrive bøker som leses én gang og overføre det til bøker som leses 100 ganger. Jeg har en stor ambivalens til Thorbjørn Egner, fra problemet mitt med ekteskapet mellom Kasper og Tante Sofie til det faktum at han tegner de skumleste rumpene i norsk illustrasjonshistorie, men det er ikke tvil om at han og Terje Formoe har skjønt noe sentralt når de puttet sanger i kjernen av det de laget. Det er kortere vei mellom sangen og høytlesningsboka enn vi tror.