Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Julen er i sitt vesen nostalgisk. Å nyskape den er som å forsøke å snu et tungt lastet skip

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 18. desember 2018

Braksuksessen Snøsøsteren føyer seg inn i den tilbakeskuende julelitteraturen.

↑ Illustrasjon: Lisa Aisato for Kagge forlag

Det kan vel knapt overraske: Det generelle bildet av julen handler om trygghet og godhet, fellesskap og nærhet. En tematisk overbygning over julelitteratur for barn kan være noe sånt som at det ordner seg. Det går bra til slutt. Det finnes en godhet et sted. I det mørkeste mørke tenner vi lys.

Og det er det lite å si på. Det harmonerer med stjerna som lyste opp nattehimmelen over Palestina, og det harmonerer med vintersolverv og sola som snur. Kontrasten mellom kulde og varme, lys og mørke er naturlig å knytte til en slik høytid på den nordlige halvkule.

Skal man tenne lys, er det et poeng at det finnes et mørke. I tillegg forbindes jula for mange med kos og en god dose nostalgi – i hvert fall for en som er voksen, og hvis man liker jula.

Nostalgien er hjertelig tilstede i de to mest omtalte utgivelsene for barn denne julen: Juleheftet Barnas Juleroser og braksuksessen Snøsøsteren. Uttrykksbehovet er stort når det kommer til jul, virker det som. I Barnas Juleroser plumper både Herborg Kråkevik og Anders Kvammen uti beskrivelser av juleminner egen oppvekst – og det er lov å stille spørsmålet: Hva skal barn med disse referansene? Tiden uten skjerm er over. Tiden med kjernefamilien som usplittelig enhet er over for mange barn. Julen er i sitt vesen nostalgisk, og å redefinere eller nyskape den, er som å forsøke å snu et tungt lastet skip.

Men noen prøver å gi en slags frisk og blank start – i Brillebjørn feirer jul, Brillebjørns eget julehefte, er julen som høytid ny og fersk og uopplevd. Den fylles med tradisjoner som skal oppdages: De er rare, meningsløse og gøyale.

Det er ikke spesielt mange som ikke liker jul i juleutgivelsene for barn i 2018. Det ville i så fall være en liten sensasjon. Det nærmeste vi kommer er Rød ungdoms Anti-julemarked i kalenderboken Purriot og den falske nissen av Bjørn F. Rørvik.

Julebøkene 2018


Maja Lunde og Lisa Aisato: Snøsøsteren. Kagge forlag 2018

Div. forfattere: Barnas Juleroser. Samlaget 2018

Bjørn F. Rørvik og Ragnar Aalbu: Purriot og den falske nissen. Cappelen Damm 2018

Ida Jackson og Jens A. Larsen Aas: Brillebjørn feirer jul. Gyldendal 2018

Kombinasjonen av magi og nostalgi er blitt en suksessformel for Maja Lunde og Lisa Aisato i denne adventsutgivelsen.

Julemagi mot livets vanskeligheter

Julian i Snøsøsteren gruer seg til høytiden og tenker at det aldri kan bli ordentlig jul etter at søsteren døde og etterlot seg en familie svøpt i sorg. Men så møter han Hedvig. Det er noe mystisk og rart med Snøsøsterens Hedvig, denne røde virvelvinden av fregner og smil som overmanner Julian når han kommer ut av svømmehallen en kald førjulsettermiddag. Boka byr på lag på lag med mysterier og julemagi, kanskje er det derfor den nærmest har fått adventsbokmonopol i norske hjem dette året. Hedvig representerer en forklaring på og delvis også en mening med det uunngåelige: Døden. Kanskje er leserne ekstra åpne for en forklaring på det som er vanskelig når det inneholder magiske elementer?

Men selv Harry Potter kan trylle så mye han vil, han må likevel håndtere de problemene som oppstår som den han er som menneske. Slik er det også med Julian – og med Hedvig. En av dem lefler med det magiske, den andre trenger et snev av magi for å klare å møte virkeligheten.

Det er ikke nytt. Alice faller ned i Eventyrland, Astrid Lindgren bruker også magiske parallellverdener, og ofte trengs de som et pusterom fra virkeligheten. Kombinasjonen av magi og nostalgi er blitt en suksessformel for Maja Lunde og Lisa Aisato i denne adventsutgivelsen.

Ill: Lisa Aisato for Kagge forlag

Den voksnes jul

I Snøsøsteren defineres julen som fellesskap, godhet og trygghet. For Julian er problemet at alt dette mangler. Sorgen over den avdøde søsteren tåkelegger alt. Verden er grå, noen ganger sløret, men mystiske Hedvig lyser den opp. Både Hedvig og Julian bærer på hemmeligheter og har gjort ting vanskelige for seg selv, men hjemme hos Hedvig er i alle fall julen på stell. Hennes tilværelse representerer alt Julian ønsker seg, men ser på som uoppnåelig.

Snøsøsterens premiss blir dermed at det må ordne seg. Gjennom smerte til stjernene, gjennom oppklaring og renselse til ny glede og nytt fellesskap.

Den julen Julian ønsker seg, er den som har vært (og som aldri kommer tilbake). Den julen ikke bare Snøsøsteren skriver frem, men også noen bidrag i Barnas Juleroser, er den tilbakeskuende julen. Idealet fra den skrivendes, altså den voksnes, perspektiv.

Men denne nostalgien, dette gammeldagse, holder stand. Vi er vel alle rammet av det på ett eller annet vis, men det forsterkes ofte når det blir litteratur. I Snøsøsteren gjennom Hedvigs språk og bakgrunn, og i Lisa Aisatos illustrasjoner. Det hviler et magisk skjær over dem, et dryss av små og store malingflekker, tydelig formede snøkrystaller, situasjoner badet i et inderlig lys eller en magisk varme. Maja Lundes språk tenderer til å bli noe oppstyltet i replikkene i enkelte sekvenser, selv om hun også skriver billedrikt.

Boksalget har vist at det treffer. Braksuksessen til Snøsøsteren har fått NRK Radioteateret til å lage sin versjon av fortellingen, og også denne holder på et nostalgisk preg. Det virker som om skuespillerne er bedt om å ta på seg sin mykeste og mest julete stemme når de leser inn Snøsøsteren. Hvorfor er ikke lett å si. Kanskje det er en kompensasjon for fraværet av illustrasjoner i opplesningen, kanskje også en litt for stor respekt for teksten. Men inderligheten i fremføringen av første episode behøves i liten grad all den tid Sjur Miljeteigs komposisjoner gir et interessant lydbilde. Men jeg savner en hverdagslig teint i selve fremføringen, at teksten gis litt motstand. En mellomting mellom følelsen av Prøysen-jul og beinhard virkelighet.

Den julen Snøsøsteren skriver frem, er den tilbakeskuende julen. Idealet fra den skrivendes, altså den voksnes, perspektiv.

Lunde og Aisato har fremfor alt laget en bok voksne kan lese for barn.

Farvel, Rune. Farvel, Hedvig.

Det er store krefter Lunde setter i sving når hun beveger seg inn i det overnaturliges verden. Hendelsene i fortellingen skulle gjerne hatt bedre tid til å virkelig sette seg, her er mye mystisk som må forklares litt hurtig innimellom. Heldigvis har Lunde vært klok nok til å skrive frem en mangslungen karakter, en Julian som ikke bare er trist, men også sint og ikke alltid like klok. Selv om han innsiktsfullt ordner opp i de vanskeligste floker.

Snøsøsteren fenger fordi den er spennende og magisk, men potensialet for å utvikle historien er der og oppleves uutnyttet. Boka har klare likhetstrekk med Marit Kaldhol og Wenche Øyens bok Farvel, Rune fra 1986. Bøkene velger likevel hver sin måte å håndtere døden på, og det er greit. Mange preges av savn i julen, ikke minst voksne. Lunde og Aisato har fremfor alt laget en bok voksne kan lese for barn.

Nostalgien tilsier det.

Illustrasjon: Øyvind Torseter fra Barnas Juleroser, Samlaget

Illustrasjon: Stian Hole for Barnas Juleroser, Samlaget

Gutte-Lucia og nostalgiens nullpunkt

Det finnes barn i Norge som gruer seg til jul fordi foreldrene drikker for mye, fordi de er blitt sveket, fordi de ikke har råd til å feire jul. Det spises Grandiosa i en god del norske hjem hver julaften. Men dette er det ingen som skriver om, og i hvert fall ikke i julebøker eller julehefter for barn. Kanskje kommer det en dag for dette også. Foreløpig er det mye som kretser rundt minner og fortid på bekostning av realitet og barnas egne erfaringer.

Juleheftet om Brillebjørn er et unntak, det tar utgangspunkt i julens materielle preg fra et barns ståsted. Brillebjørn oppdager hva jul er: 24 dager med gaver, et pyntet grantre i stua, rar mat på julaften – og så er det slutt. Ikke flere gaver. Alt er liksom bare over. Advent og jul er alt det koselige familier gjør sammen, og så er det bom stopp. Første juledag er en dårlig idé. Brillebjørn feirer jul viser julen uten mening eller noen form for historie eller begrunnelse bak alle adventshendelsene, den blir et slags nostalgiens nullpunkt. Trolig gjenkjennelig lesning for mange små, kanskje særlig i romjulen.

Den som vil hente frem gode tekster av forfattere som skriver jul for den oppvoksende slekt, bør plukke med seg Barnas Juleroser og lese Maria Parr og A. Audhild Solbergs bidrag i heftet. Tekstene er kanskje ikke så julete, men veldig livsnære, tett på et virvar av følelser og den hverdagen som ikke slipper taket selv om det er advent. Begge tekstene insisterer på rettferdighet og likeverd rett inn i dager med vinter, snø og sørpe.

Barnas Juleroser er en blanding av nostalgi, gode tekster som de to nevnt over, tradisjonelle tekster som salmer og juleevangelium, biolog Dag O. Hessens interessante artikkel om menneskets avhengighet av lys – og mysteriet, fint formulert i diktet «Eit juletre» av Ruth Lillegraven. Diktet representerer også et glimt ut av hverdagen, men foregår her og nå og skaper fremoverrettet forventning og håp.


Stikkord:
· · · ·