Katastrofe i neon




Det er ingen tvil om at norsk barnebokflora trenger økolitteratur. Og kanskje er det ikke så dumt at den inntar eventyrets form?

Agnar Lirhus debuterer som barnebokforfatter med en dystopisk barnebok med klare eventyrtrekk. Gutten og det glødende treet drar veksler på apokalypse, fantasy og urgamle fortellinger på en og samme tid. Det er en undergangsfortelling og en advarsel der sterke visuelle virkemidler tas i bruk.

Gutten og det glødende treet


Av: Agnar Lirhus og Rune Markhus

Forlaget To streker

2017

Tilbake til fortiden

Sammen med Lirhus’ tekst fortelles historien gjennom illustratør Rune Markhus. Allerede omslaget viser flere av bokas viktige visuelle elementer: Den firskårne stilen, lysende oransje og gull som et varslende element, all den tid gullet renner ut av sine rammer som blod eller tårer. Fonten, klesstilen til karakterene og måten de speiler hverandre på forsiden av boken gir allerede før historien starter en assosiasjon til leirbålenes og eventyrenes tid.

Og vi er ikke langt unna. Bokas uttrykk bringer en voksen leser til middelaldersk estetikk med treverk og blyinnfattet glass. Selve bildet av verden har på de fleste oppslagene den samme stripete overflatestrukturen som mange glassmalerier har. Det gir et eget preg til bildene, men om det har en funksjon i boken som helhet, er ikke så lett å se. Effekten er som av et flortynt slør.

Hjemme hos søsknene Tile og Astre er det natt. Far er ute og graver, slik han alltid gjør. For vil man bli rik, må man lete i bakken, mener han. En natt spirer en ukjent plante opp av jorda. Den vokser fort, og den gjør bakken varm. At planten både er eventyrlig og farlig, vises både på bladene, noen av dem ligner krafsende hender, og på små, neonfargede prikker som lyser rundt planten. En magisk vekst, som i Jack og bønnestengelen. Men her skal det ikke klatres. Her skal det høstes. Her finnes ikke kjemper over jorda. Her finnes hekser under den.

Hva treets frukter bringer med seg, finner Tile og familien fort ut av. Det er som med Askepott og de tre nøttene hennes – kast en nøtt på bakken, og den bringer deg det du aller helst vil ha. Krokkitreet, som det heter, har denne egenskapen i hver eneste lillafargede nøtt, og dem er det mange av. Og det er her faren ligger: I menneskets selv, i hvordan det utnytter denne muligheten til rikdom. Og hva rikdom gjør med en. En ting er å ønske seg en spikkekniv, liksom. En annen ting er å utslette hele skoger fordi man ikke trenger dem.

Tiles far blir som kong Midas – alt han tar i, blir til gull. Eller: Alle krokkinøtter han kaster, gir ham det han vil ha. Det går skikkelig dårlig, for til slutt er jordens ressurser brukt opp. Og da er hevnen fra jorda ikke direkte søt.

Fonten, klesstilen til karakterene og måten de speiler hverandre på forsiden av boken gir allerede før historien starter en assosiasjon til leirbålenes og eventyrenes tid.

Oppslag fra Gutten og det glødende treet. Foto: Periskop.

Visuell styrke

Uten eventyrets «Det var en gang» går teksten rett på og inn i en virkelighet. Søsknene Tile og Astres hverdag er preget av foreldrenes arbeid i og rundt huset, av lukten av nystekt brød og av barnas nærhet til naturen. Astre, for eksempel, snakker med maurene.

Teksten er gjennomgående konkret, korthugd, konsis og sanselig. Godt, drivende språk – likevel har boka et preg av for mye tekst i for liten skrift på en del av oppslagene. Særlig hvis et barn skal lese boken selv, noe en 7-8-åring fort kan finne på å gjøre. Og da er det den visuelle historien som er blikkfanget og driveren i denne boken. Rune Markhus ga i fjor ut den ordfrie boken «En skrue løs» (Gyldendal), og viste med den at han er en fin historieforteller.

I takt med grådigheten hos far, skyves perspektivet i illustrasjonene fra frosk til fugl. Fra å se oppover mot naturen, gresstrå og vekster, glir fortelleblikket oppover og leseren ser verden slik faren (som gjør seg selv til konge) ser den: Ovenfra og ned. Med maktblikket som viser hvem som bestemmer.

Visuelt får boken også et større, royalt eventyrpreg etter hvert. Illustrasjoner rammes inn, tekst rammes inn, fonten blir av det ridderlige og høytidelige slaget.

Den illevarslende neonfargen glir inn i stadig flere deler av illustrasjonene, infiserer Tiles far og alt han foretar seg. På ett av bildene har farens tannkjøtt fått denne skumle neonfargen, og grådigheten lyser med all sin fare fra innsida av kongens munn. La det være klinkende klart: Grådighet er en dødssynd.

Den illevarslende neonfargen glir inn i stadig flere deler av illustrasjonene, infiserer Tiles far og alt han foretar seg.

Hysj, kan du høre en maur gå forbi?

Når katastrofen kommer, får faretruende neon utfolde seg som glødende lava og dødsangst i kongshestenes øyne. Den renner som blod langs arkene i boken. Tile innser at han må handle, og bruker den siste krokkinøtta til å ønske seg tilbake, at alt må bli som før. Og det blir det. Familien skjønner at det at de har hverandre, er det viktigste av alt. Det er nesten som om alt bare var en drøm.

Sier denne boken egentlig at alt var bedre for hundrevis av år siden? «Gutten og det glødende treet» kan leses på flere måter. En parabel om miljøvern og grådighet er det, en ganske alvorlig en også. Men boken oppfordrer også til noe mer – det er som den sier: Se hva du har! Lytt! Hysj, kan du høre gresset gro?

Avslutningen kan oppleves problematisk, for i virkeligheten finnes det ikke alltid en quick fix på problemene vår egen grådighet skaper. Derfor er eventyrets advarende aspekt en brukbar sjanger for økodystopier som denne. Mange eventyr har en tydelig moral i seg, og de oppfordrer også til selvstendighet og engasjement for noe som ikke bare betyr noe for en selv. Det bør og skal en økofortelling også gjøre.

Gutten og det glødende treet er en brutal historie. Barna er urovekkende passiviserte – verden styres over bord av de voksne, av pappaen, og barna vet ikke helt hva de skal ta seg til. Lirhus burde gitt mor og datter større handlekraft i denne boken, mer enn bare evnen til å lytte og (sunn) skepsis mot et varmt og glødende tre.

Når sant skal sies, er det ikke gutten og det glødende treet boken handler om, snarere faren og det glødende treet. Men den tittelen er ikke like god. Uansett er kanskje noe av poenget dette: Å vise hvor galt det kan gå når ingen lytter til mauren som hvisker.