Kidsa har (nesten) alltid rett




«Blokk til blokk» er en kunstnerisk beskjeden, men skikkelig sympatisk hybrid av konsert, foredrag og memoar.

Groruddalen er en annen verden. På tross av at hovedstadsmediene stadig blir anklaget for å kun bry seg om sin egen bakgård, virker det som de har fint lite respekt for selv hva som eksisterer rett øst for Ring 3. For å ta et helt ferskt eksempel: Nylig skrev Aftenposten at filmskaper Iram Haq «er oppvokst i Groruddalen og bor nå i Oslo».

Følelsen av å tilhøre en mindreverdig del av byen, av å bli oversett og misforstått, løper gjennom forestillingen «Blokk til blokk» – en kunstnerisk beskjeden, men skikkelig sympatisk hybrid av konsert, foredrag og memoar. Omringet av gamle TV-apparater, retter rapperne Fela, Boss Castro og Don Martin søkelyset mot hvordan er å se hjemstedet bli forvrengt gjennom medias linse. Den gjengse groruddølingen beskrives som «fyllik», «kjeltring» eller «banditt». Når journalistene først har orket å ta T-banens linje fem ut til drabantbyene, så er det gjerne for å få bekreftet sine bange anelser. Jonathan «Boss» Castro forteller om en artikkel der han og hans lekekamerater poserte for en fotograf, for kun å bli stemplet som pøbler i bildeteksten. «Groruddalen får lite oppmerksomhet, så vi må skape vår egen virkelighet,» erklærer det spyttende trespannet på scenen.

Blokk til blokk


Konsertforestilling med Don Martin, Jonathan Castro, Felipe «Fela» Castro.

Regissør/idé/produsent: Cici Henriksen

Musikk: Don Martin, Castro, Fela, Tommy Tee

Dramaturg/medregissør: Hedda Sandvig

Videodesignar: Ola Erik Blæsterdalen

Video/foto: Henrik Berge

Videomateriale: Kristoffer Klunk, Didrik Øverby, John-Erling Holmenes Fredriksen, Waqaz da drone killa

Scenografikonsulent: Even Børsum

Dramaturg: Morten Joachim

Produsert av SPKRBOX Produksjoner i samarbeid med Det Norske Teatret.

Spilles på Det norske teatret våren og høsten 2018.

Liten avstand mellom kunst og virkelighet

Hiphop er en unik musikkform i den forstand at avstanden mellom virkelighet og kunst er forsvinnende liten. Å rappe er på sett og vis å dokumentere sin nærmeste omgangskrets, sine omgivelser. For å si det med Dr. Dre: Rapperen er en gatereporter. Man gjør med andre ord jobben som den fjerde statsmakta skulle tatt seg av, om ikke den – i likhet med de tre øvrige – var interessert i å usynliggjøre en.

Musikkjournalisten Eric Harvey trekker en parallell mellom dokusåper som COPS, som fulgte amerikansk politi på jakt etter småkriminelle, og gudfedrene innen den såkalt gangsta rappen, N.W.A.. Begge iscenesetter virkeligheten, mener Harvey. Men der slike TV-produksjoner tilfredsstilte et publikum hungrige etter å se underklassen bli straffet, gjorde musikken (og musikkvideoen) det mulig for rapperen å gjøre opprør ved å selv stå bak kamera. «For N.W.A, everything around them – cops, drug dealers, women – were objectified. Their reality rebellion was equal parts pointed critique and caricature» skriver Harvey.

Selv om det er stor avstand – geografisk så vel som sosioøkonomisk – fra Groruddalen til N.W.A.s Compton, gjør «Blokk til blokk» det lekende lett å sympatisere med slektskapet Don Martin og Castro-brødrene følte med afroamerikanere i sin barndom. Den monolittiske boligblokka er en essensiell identitetsmarkør. Clive Campbell – som ofte krediteres for å ha oppfunnet hiphop – vokste også opp i blokk, forklarer Don Martin under sitt engasjerende grunnkurs i sjangeren. Litt senere i stykket fremfører trioen en kortversjon av Felas «Aldri bodd i hus, alltid bodd i blokk».

«Fela» i Blokk til blokk. Foto: Dag Jenssen

«Jeg skjønte ikke norsk, men musikk forstod jeg»

Også den multikulturelle smeltedigelen som utgjør USA på sitt mest utopiske var gjenkjennelig for de unge groruddølingene. På samme måte som Campbell opprinnelig var fra Jamaica, kom Castro-familien til Norge som chilenske flyktninger. «Jeg skjønte ikke norsk, men musikk forstod jeg,» forteller Jonathan om en oppvekst preget av å ha øynene klistret til MTV. Sånn sett får TV-apparatene på scenen en positiv dimensjon. Ikke bare representerer de hvordan Groruddalen karikeres i media, men også hvordan rapvideoer og musikkfilmer som «Beat Street» (1984) lyste opp en mulig utvei fra den trauste tilværelsen som storsamfunnet oppmuntrer til.

Måten video blir brukt på – både som metafor og som narrativt verktøy – er en av de store styrkene til «Blokk til blokk». I forestillingens første tredjedel veksles det livlig mellom private hjemmevideoer, nyhetsinnslag, dokumentarer og musikkvideoer. Filmklippene gir stykket ikke bare et godt driv, men også en kunstnerisk dybde. Derfor er det synd at vektleggelsen av video kjapt tones ned og lerretet glir over i å bli et slags tapet, prydet med anonyme bildeutsnitt fra Groruddalen. Kulissene farges etterhvert omtrent like byråkratgrå som stykkets titulære høyblokker.

Fela, Don Martin og Castro. Foto: Dag Jenssen.

Mellom virkelighet og alias

Til gjengjeld er Don Martin og Boss Castro medrivende fortellere. Godslige Fela gjør ingen dårlig jobb, men han er den eneste av dem som stadig fremstår litt keitete, som om han ikke helt vet om han skal spille eller være seg selv. Som for så vidt er forståelig nok, da det – i tråd med hiphopens opphav – er nærmest umulig å si hvor personene slutter og hvor rapaliasene starter.

Martin og Jonathan har på sin side et godt blikk for sivilisasjonens absurditeter, som at kommunen bruker penger på «verdens største stålampe» mens bydelens skjebnesvangre fritidsklubber sliter med å gå rundt, eller at det faktisk finnes folk som står opp om morgenen for å male over tagging i T-banetunneler med tunnelsvart. Her lanserer dessuten Don Martin et sterkt argument for tagging, som er fundamentalt forbundet med hiphop: Det står i opposisjon til vold, og er et vis for tenåringer å avreagere i et samfunn som knapt kunne brydd seg mindre om å stimulere dem.

Et emosjonelt knutepunkt i «Blokk til blokk» er Andrés, den avdøde storebroren til Felipe og Jonathan (han er også temaet for en episode av NRK-serien «Venn i døden»). Hans ånd går gjennom store deler av stykket og er uttrykk for hvor galt det kan gå om ingen andre enn gjengkriminelle gir deg muligheten til å tro på deg selv. Etter at Andrés tok sitt eget liv, forteller brødreparet, ble det klokkeklart at de skulle vie livene sine til musikken – ikke minst gjennom prosjekter som oppmuntrer grorudungdom til å utforske sine musikalske talenter, sånn som Jonathans fritidsklubb Hiphop 101.

Som Don Martin gjentatt deklamerer: «Et bøllefrø kan også bli et tre, planta i riktig jord». Ved å omfavne bandittbildet som det fordomsfulle storsamfunnet tegner av Groruddalen, trasker Martin, Felipe og Jonathan i de subversive fotsporene til sine musikalske forbilder, det være seg Ice Cube eller 2Pac. Selv om finessen må sies å være ganske annerledes, er effekten så å si den samme: «Blokk til blokk» viser at pøbelunger er like menneskelige, like verdige kjærlighet, som dem som har fått utdelt bedre kort her i livet.