Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Kjærlighet og sorg i babyoperaer: Plaster, slapstick og gjemmelek

KATEGORI

Musikk, Scenekunst,

PUBLISERT

tirsdag 22. september 2020

HVOR
Den norske Opera og Ballett

Tydelige følelser og lek med klassiske referanser utgjør grunnmuren i to nyskrevne babyoperaer signert Maja Ratkje og Eivind Buene.

↑ Babyoperaen «Orfeus' trøst» av Maja Ratkje og Christina Lindgren spiller på det barokke. Det uttrykkes blant annet i gullkjole med kø, store spiler som får karakterene til å se endimensjonale ut - slik idealet i den barokke musikken var: En følelse om gangen. Fra venstre: Silje Aker Johnsen og Elisabeth Holmertz. Foto: Erik Berg

Lekens dynamikk kjennetegnes ofte av det uventede. Vekslingen mellom hvem som leder og følger kan utfordres og endres på et øyeblikk. I scenekunst for barn er rollefordelingen på mange måter satt ­– barna ledes av de på scenen. Men rollefordelingen er ikke alltid hva den synes å være – for hva gjør barnet som ledes hvis det ikke vil ha den tildelte rollen? Løsningen blir en annen lek: barnet stikker av.

Samtidsmusikkfestivalen Ultima satser på et stadig yngre publikum. I samarbeid med regissør Christina Lindgren og koreograf Elizabeth Svarstad har komponistene Maja Ratkje og Eivind Buene skapt hver sin barokk-inspirerte opera for barn i alderen 0-3 år.  Utøverne Silje Aker Johnsen og Elisabeth Holmertz bar begge operaene med overskudd og briljans i Ultimafestivalens satsning på de aller yngste.

De to nye operaene Orfeus’ trøst og Amors varme er heldigvis så vellykkede at det neppe kan sees som en velplassert kunstkritikk når en unge stikker av fra forestillingen. Eller?

Hva gjør barnet hvis det ikke vil ha den tildelte rollen? Løsningen blir en annen lek: barnet stikker av.

Amors varme / Orfeus' trøst


Amors varme: Musikk: Eivind Buene, komponert etter et fragment av Henry Purcells arie fra operaen Kong Arthur (1691)

Orfeus’ trøst: Musikk og tekst: Maja Solveig Kjelstrup Ratkje etter en arie fra Orphée et Euridiceav Christoph Willibald Gluck/ Ranieri de´ Calzabigi/ Pierre-Louis Moline

 

Idé, konsept og libretto: Christina Lindgren
Regi: Christina Lindgren
Koreografi: Elizabeth Svarstad
Utøvere: Silje Aker Johnsen og Elisabeth Holmertz
Scenografi: Tormod Lindgren
Kostymedesign: Christina Lindgren
Dramaturgi: Svante Aulis Löwenborg

Konsulent: Karstein Solli

Co-produksjon mellom Babyopera og Den Norske Opera og Ballett. I tillegg del av Ultima 2020.

Med gester og smil hilser sangerne på sitt publikum, i tydelig kontakt med barna.

Teatralsk invitasjon

Åpningen av Ratkjes Orfeus’ trøst er lys og vakker. De to sangerne skrider frem gjennom foajéen i Den Norske Opera & Ballett med hver sin lyre i hendene. Med barokke frisyrer, gullsko og overdådige kjoler kan de minne om endimensjonale dukker, bleke mot den hvite marmorgulvet. De veksler på å spille på lyre, og stopper opp for å bøye seg mot hverandre som en hilsen.

Denne enkle begynnelsen er noe av det mest virkningsfulle i samspillet mellom de to. Den ene ser ut til å lede den andre i gesten – slik Orfeo leder Evrydike? Eller er det Evrydike som drar til seg Orfeo? Det oppstår et øyeblikk av barnlig lek når sangeren som følger ser ut til ikke helt å vite hva den andre har bestemt seg for.

Med gester og smil hilser sangerne på sitt publikum, i tydelig kontakt med barna. Publikum ledes inn mellom skjermbrettene som utgjør sceneveggene. Brettenes gullsjatteringer og røde sitteputer skaper en nær og intim setting for voksne og barn.

En vellykket henvendelse: Med elegante gester og smil hilser sangerne på sitt publikum, i tydelig kontakt med barna, skriver Periskops operaanmelder. Foto: Erik Berg

Maja S.K. Ratkje. Foto: Ellen Lande Gossner

Evige følelser

Myten om Orfeus og Evrydike er klassisk. Helten og lyrespilleren Orfeus får hente tilbake sin elskede fra dødsriket på en betingelse: at han ikke ser på henne og ikke forklarer seg mens han leder henne opp igjen til deres verden. Men Evrydike tolker hans stillhet som at han ikke elsker henne lenger, og hun fortviler høylytt. I et svakt øyeblikk snur Orfeus seg mot Evrydike, bare for å se henne bli dratt tilbake inn i dødsriket.

I Christopher Glucks operaversjon fra 1762 får operaen imidlertid et annet utfall ved at kjærlighetsguden Amor gir Evrydike livet tilbake når han ser hvordan Orfeus sørger over Evrydike i arien Che farò senza Eurudice. Arien er også utgangspunkt for Ratkjes komposisjon.

I Orfeus’ trøst er handlingen redusert til et minimum. I stedet står historiens viktigste følelser i sentrum: glede over et annet menneske, savn og uro når personen blir borte, sorg over fravær og glede når personen dukker opp igjen. Dette er følelser som bør være kjent for de fleste barn, enten det gjelder tilvenning til barnehage eller tittei-leker i 6-7-måneders-alderen. Myten om Orfeus og Evrydike låner seg godt til en babyopera. Følelsene er sterke og kan formidles tydelig, godt hjulpet av barokkmusikkens ideal hvor hver del av musikken skal formidle kun én følelse av gangen.

Myten om Orfeus og Evrydike låner seg godt til en babyopera. Følelsene er sterke og kan formidles tydelig.

Som klanglig språk og emosjonelt uttrykk er det vellykket, og jeg savner ikke ordene.

Borte-tittei

Fortellingen henter frem temaer som menneskelige samspill og vekslende nærhet og fravær. Det markeres allerede i den elegante åpningen, men også i første scene. De to sangerne sitter med ryggene inntil hverandre, ser på hverandre over skulderen og ser bort igjen.

Kommunikasjonen mellom Orfeus og Evrydike består av ansiktsuttrykk rettet mot hverandre og samtaler gjennom lydfragmenter fra teksten i Glucks arie. Lydordene responderer på hverandre, der utbruddet Ri følger naturlig av Ra, likesom Asp følges av Esp. Ordene akkompagneres av barokke gester, utført med hender iført røde hansker. Som klanglig språk og emosjonelt uttrykk er det vellykket, og jeg savner ikke ordene.

Grepene er gjennomtenkte og gjør at forestillingen fungerer på barnas premisser. Samtidig er det vanskelig å strekke tre endimensjonale følelser ut over 25 minutter. Som voksen tilskuer opplever jeg at det stiliserte uttrykksregisteret er noe begrenset og stivt. Jeg savnet også noe av det lekne fra introduksjonen videre i forestillingen.

Christina Lindgren har samarbeidet med Maja Ratkje og Eivind Buene om de to nye babyoperaene som ble presentert under årets Ultimafestival. Foto: Kunsthøgskolen i Oslo

Konseptet «borte-tittei» er en grunnleggende bestanddel i Maja Ratkje og Christina Lindgrens babyopera «Orfeus' trøst». Foto: Erik Berg

Langdryg sorg

Det kunne virke som barna opplevde noe av det samme, selv om det nødvendigvis avhenger av alder, antall og personligheter i publikum. Interessen var varierende blant de tre barna i alderen 9-12 måneder. Ett av barna var entusiastisk hele veien og forsøkte å synge sammen med Orfeus, mens de to andre ble mer opptatt av hverandre enn av heltens langdryge sorg og den forsvunne Evrydike.

Evrydikes tilbakekomst med knitrende underskjørt av plast og et gullhjerte rundt halsen skapte en viss gjensynsglede hos barna. Men midt i den høytidelige avslutningen hvor Glucks arie Che farò senza Eurudice strømmet ut fra Evrydikes gullhjerte, hadde et av barna fått nok. Med ivrige bevegelser banket hun litt på en av sceneveggene før hun krabbet resolutt ut mellom skjermbrettene og forsvant. Det var neppe demonstrativt ment, men kan også tyde på at operaen ikke fanget oppmerksomheten tilstrekkelig.

Midt i den høytidelige avslutningen hadde et av barna fått nok. Hun banket på en av sceneveggene før hun krabbet resolutt ut mellom skjermbrettene.

Ratje transformerer språk og følelse inn i musikken gjennom vellykkede referanser til barns tonefall og emosjonelle stemmeuttrykk.

Vellykkede referanser

Musikken i de to babyoperaene er både vakker og gjennomtenkt. Likevel spiller den ikke hovedrollen verken hos Ratkje eller Buene. Helheten i forestillingene virker viktigere enn de enkelte elementene, noe som også gjør operaene så vellykkede.

Det var interessant å høre hvordan de to komponistene forholdt seg til det eldre materialet. Maja Ratkje skapte lag på lag ved å kombinere den eldre musikken med egne komposisjoner. Utgangspunktet var en gjentagende akkordprogresjon på lyren. Grepet bidro til å gjøre barna kjent med musikken, men medførte samtidig noe mangel på musikalsk variasjon. Lydordene som ble improvisert frem i starten gikk etter hvert over i en melodisk bevegelse: den lille tersen som finnes i barns ertende leker («Ædda bædda buse», «Du kan’ke ta meg»).

Utover i operaen ble de musikalske elementene sammenvevd i en blanding av gammelt og nytt. Navnet «Evrydike» ble sunget gjentatte ganger som basslinje til lyrens akkorder, mens Ratkjes atonale fragmenter (ri og ra, esp og asp) melankolsk kommenterte det hele. Som helhet transformerte Ratkje språk og følelse inn i musikken gjennom vellykkede referanser til barns tonefall og emosjonelle stemmeuttrykk.

Elizabeth Svarstad har koreografien på de to babyoperaene. Foto: Berre / NTNU.

Hovedmelodiene i «Amors varme» var ofte gjenkjennelige og i original form, mens akkordene og lydbildet rundt var mettet med spenningstoner. Spesielt i duetten der en av sangerne hadde falt, bidro dissonansene til at man virkelig forsto at plasteret ikke hadde den ønskede effekten, men at musikken måtte trå til, mener Periskops Sunniva Thomassen. Foto. Erik Berg.

Komponist Eivind Buene. Foto: Eivind Buene

Barokk for babyer

Operaen Amors varme med musikk av Eivind Buene åpner på samme måte som Orfeus’ trøst, men denne gangen er fargepaletten skiftet ut. Skjermbrettene er i blå nyanser, kjolene er blå, bare gullskoene er de samme. Lyrene er byttet ut med en slags trekkspill, ett i en boks på hjul og ett i en liten koffert. Igjen danser sangerne mot publikum med barokke dansetrinn. Det skaper også her en umiddelbar kontakt med barna.

Musikken i Amors varme er komponert over en arie fra Henry Purcells King Arthur (1691), men selve historien har liten tilknytning til Purcells opera. Sistnevnte omhandler slagene mellom kong Arthur og sakserne, og kongens strabasiøse redningsaksjon for å redde sin forlovede som er tatt til fange av fienden. Amors varme tar heller utgangspunkt i en eneste følelse, hentet fra en arie sunget av en grinebitersk og kald ånd.

Amors varme tar utgangspunkt i en eneste følelse, hentet fra en arie sunget av en grinebitersk og kald ånd.

Plastrende sang

Operaens første scene introduserer tema gjennom sangernes pust: Rytmiske stiliseringer av den hivende pusten man kan få hvis man slår seg eller gråter. Imidlertid har Amors varme enda mindre narrativ enn Orfeus’ trøst. Amors varme dreier seg enkelt sagt om hvordan sang og musikk kan være det eneste som hjelper hvis man slår seg og trenger trøst. Handlingen er med andre ord nokså tynn, men det er jo ingenting nytt innen operasjangeren (og heller ikke for Purcells Kong Arthur). Det viktige er heller hva som erstatter et handlingsforløp, hva som driver handlingen framover.

Som i Orfeus’ trøst er tydelige følelser også grunnmuren i Amors varme, men sistnevnte henter frem en annen innfallsvinkel med røtter i barokken. Mens Orfeus’ trøst hadde en god dramaturgi og var stille og nesten eterisk, lener Amors varme seg mot det teatrale og commedia dell’arte-tradisjonen.

Innimellom får forestillingen et preg av slapstick. Som når den ene karakteren mister balansen etter ti-femten ustødige sekunder på ett bein, og den andre tar imot applaus etter å ha trøstet den første med sang. Men er det ment å være komisk? Spenningsforholdet mellom det stilisert vakre og langvarig slapstick sår tvil om dette. Derfor fungerer det ikke optimalt som noen av delene.

Mens «Orfeus’ trøst» var stille, vakker og nesten eterisk, lener Amors varme seg mot det teatrale.

Noen ganger er musikk det eneste som hjelper hvis man trenger trøst. Her er Silje Aker Johnsen og Elisabeth Holmertz i den nyskrevne babyoperaen «Amors varme». Foto: Erik Berg

Der Ratkje bruker barnas stemmeklang og språklek som utgangspunkt, bygger Buene sitt musikalske språk av lett utfordrende harmonier og rytmisk materiale.

Harmoni og dissonans

Eivind Buene har valgt en annen tilnærming til sitt musikalske utgangspunkt enn Ratkje. Buene bruker halvtonene fra Purcells kromatiske tonespråk til forsiktig å endre akkordmaterialet fra originalen. Hovedmelodiene er ofte gjenkjennelige og i original form, mens akkordene og lydbildet rundt mettes med spenningstoner.

I duetten der en av sangerne har falt, bidrar dissonansene til at man virkelig forstår at plasteret ikke har den ønskede effekten. Melodiske sukk og trinnvise nedganger hinter til lamento-basser, det mest sørgmodige som finnes i musikk fra renessansen og barokken. Der Ratkje bruker barnas stemmeklang og språklek som utgangspunkt, bygger Buene sitt musikalske språk av lett utfordrende harmonier og rytmisk materiale.

Musikken har imidlertid ikke den samme tydelige emosjonelle agendaen som i Orfeus’ trøst. Allerede i den klagende duetten med trekkspillbordun i startscenen begynner et av barna å gråte trøstesløst, uten at noen hendelse skulle tilsi en slik reaksjon.

På samme måte som leken gjør, kunne operaene engasjere det fantasifulle og uventede i enda større grad.

Lykkes som estetisk opplevelse

Amors varme og Orfeus’ trøst utfyller hverandre, og er merkelig enhetlige og forskjellige på samme tid. Noen grep savnes likevel for å engasjere barna tilstrekkelig i disse forestillingene. Babyoperaen om Orfeus og Evrydike kunne ha tjent på mer variasjon og bevegelse i fremføringen. Operaen om Amor kunne ha vært styrket ved enten å markere tydeligere historie og følelser, eller utvide slapstick-humoren utover det stiliserte barokke.

På samme måte som leken, kunne operaene i enda større grad ha engasjert det fantasifulle og uventede. De to forestillingene lykkes likevel som estetiske opplevelser, og vil kunne videreutvikles som opera hvor publikum kan leke, le og gråte med utøverne på scenen – men i en ideell verden kanskje ikke stikke av.

Babyoperaen «Orfeus' trøst» av Maja Ratkje og Christina Lindgren spiller på det barokke. Det uttrykkes blant annet i gullkjole med kø, store spiler som får karakterene til å se endimensjonale ut - slik idealet i den barokke musikken var: En følelse om gangen. Fra venstre: Silje Aker Johnsen og Elisabeth Holmertz. Foto: Erik Berg

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·