Klassikere for Kids avsluttes på topp

Forestillingstrilogien Klassikere for Kids er kanskje det nærmeste vi kommer en hype innenfor scenekunst for barn og unge i dette landet. Kritikerskaren har stort sett vært enstemmige i jubelen over de to tidligere forestillingene, og både Faust (2012) og Til Fyret (2014) ble nominert til Hedda-prisen for beste barne- og ungdomsforestillinger i 2012 og 2014.

Når Oslo-premieren av Forbrytelse og Straff – basert på Fjodor Dostojevskijs roman med samme navn – presenteres på avantgardeteatret Black Box, er bransjefolk og anmeldere overrepresentert. Et nokså uvanlig fenomen når det kommer til scenekunst generelt, og enda mer bemerkelsesverdig når det gjelder scenekunst for barn og unge. Hva er det med konseptetKlassikere for Kids som har gjort forestillingene til en must see?

Kort oppsummert består prosjektet i å omskape tre utvalgte litterære klassikere, opprinnelig forfattet for voksne, til aktuell scenekunst for barn og unge. Regissør Hildur Kristinsdottir skriver på sine hjemmesider at prosjektet opprinnelig var tenkt som et «idealistisk dannelsesprosjekt», og avslører et kunstsyn som indikerer at litterære klassikere for voksne inneholder universelle kvaliteter som gjør dem relevante for et barnepublikum. Men hva gjør en tung, litterær klassiker for voksne, dannende for et barn?

Jakten på forbrytelsens motiv

Handlingen i Fjodor Dostojevskijs litterære verk utspiller seg i St. Petersburg og kretser rundt den unge studenten Raskolnikov og drapet av en ond og gammel pantelånerske. Raskolnikovs motiv er å løse sine egne og familiens økonomiske problemer, samtidig som han resonnerer seg frem til at han ved å drepe henne, også gjør slutt på ondskapen hennes. Mordet går etter planen, helt til han også blir tvunget til å ta livet av pantelånerskens søster.

Forbrytelse og straff er først og fremst en fortelling om forbryterens kamp for å renvaske sin egen samvittighet og motiver, for å kunne fri seg fra de sjelelige og mentale kvalene morderen hjemsøkes av. I sitt forsøk på å rasjonalisere vekk konsekvensene av forbrytelsen han har begått, konkluderer Raskolnikov med at han tilhører en menneskelig elite, supermennesket. Og rettferdiggjør slik ugjerningene sine ved å forsvare at han «rydder opp» i samfunnet, ikke ulikt hovedpersonen i den amerikanske TV-serien Dexter som gikk som en fartsott for noen år tilbake. At unge Raskolnikovs hodebry kan overføres til vår tids individuelle, nasjonale og globale hang til å frikjøpe oss politisk og miljømessig samvittighet er klart.

Kompromissløst

Forestillingen starter i et foruroligende mørke. Tykk røyk og et par sterke lyskastere plassert på bakscenen og vendt ut mot publikum, skaper kraftige skyggeformasjoner og mørke silhuetter samtidig som de blender salen. Den ubehagelige stemningen forsterkes av lydbildet; uklare bruddstykker av stemmer, skrik, smell og gråt som gradvis tiltar. Et merkelig vesen med grisehode kikker fram, så vidt synlig gjennom røyk og ullent lys.

Hvite hus, eller snarere minimalistiske klosser med dører og vinduer på størrelse med dukkehus, antyder byen St. Petersburg. Ved ett av husene skimtes en skikkelse til, snart enda en. Plutselig har fire figurer med groteske masker og hvert sitt instrument mellom hendene umerkelig glidd helt fram på forscenen. Dette bisarre firemannsorkesteret bryter stemningen og smeller forestillingen i gang med en tradisjonell flerstemt russisk vise. Den langsomme og merkelige starten etablerer både forestillingens rytme og hovedstemning. Forbrytelse og straff befinner seg i en ubehagelig, men fascinerende drøm.

Forestillingens første lengre scene er en fortellerscene hvor tre av skuespillerne står eller sitter i trappene, mens de gir publikum en innføring i rammefortellingen og de kompliserte relasjonene mellom figurene i karaktergalleriet. Til tross for mange små «energiinnsprøytninger» i form av rytmebrudd – for eksempel et absurd og ulidelig langsomt kollektivt gjesp midt i fortellingen – blir denne sekvensen uforholdsmessig lang og ensformig, og kunne vært kortet ned.

Langsomhet som strategi

Valget om å insistere på en omfattende lengde er åpenbart bevisst, og kan kanskje gjenspeiles i originalverkets sideantall. Dessuten, med forventninger om en aristotelisk dramaturgi, oppleves langsomheten først frustrerende, men etterhvert mer og mer fornøyelig. Dette fordi det mørke og foruroligende drømmeuniverset åpner mulighetene for en assosiativ dramaturgi, uten krav om logikk og kronologi.

Skuespillerne briljerer her ved flere anledninger og har gjennom hele den 2,5 timer lange seansen total kontroll. Lars August Jørgensen gjør en fremragende Raskolnikov, hvor Raskolnikovs indre kamp blir til sterkt og nærværende fysisk skildret. De er rett og slett vanvittig gode: Josephine Kylén-Collins som Sonja, Camilla Vislie som Dunja (mm.) og Kim Atle Hansen i diverse roller og sjangrer.

Etterhvert som Raskolnikovs hjemsøkende tanker gradvis tar overhånd, vokser hans indre verden utover den ytre, og fortellingens ramme forsvinner mer og mer. Her males morbide og groteske bilder, blant annet en sekvens som starter med at moren holder en svak og hostende Raskolnikov i armene. Dette utarter fra å være et sårt og vemodig bilde, til å bli en lang og absurd scene, hvor den syke Raskolnikov og moren hoster hverandre opp i ansiktet i en slags merkelig hoste-koreografi.

Anti-barneteater

Spillmessig befinner vi oss i et annet landskap enn i konvensjonelt teater for barn. Forbrytelse og Straff er kjemisk fri for lettleselige og endimensjonale karakterer. Mesteparten av stykket er uten dialog og replikker. Her betyr aksjoner og handlinger, sammen med blokker av scenetekst, mer enn det tradisjonelle «spillet».

Jeg lurer dog på om det er slik at vi ubevisst får mer respekt for et scenekunstprosjekt for barn, og ser på det som mer ambisiøst og høyverdig, i et tilfelle hvor det tas utgangspunkt i en litterær voksenklassiker? I Forbrytelse og Straff er målgruppen flyttet fra barn og opp til ungdomsalder. Gapet mellom verkets opprinnelige lesermålgruppe og teaterpublikummet er dermed innskrenket betraktelig. Dette gjør selvsagt dannelsesoppdraget mye enklere. Veien er mye kortere mellom en ungdom og Raskolnikovs moralske konflikter, enn mellom et barn og handlingen i Goethes Faust. At prosjektet lykkes denne gangen, overfor et ungdomspublikum, understøtter dermed ikke nødvendigvis at idéen om å omskape litterære klassikere for voksne, til scenekunst for barn, er et spesielt godt utgangspunkt.

Samtidig kan man si at trilogien Klassikere for Kids langt på vei lykkes i å skape et uttrykk på tvers av målgrupper, og hvor alle tre forestillingene også har vært høyst severdige for voksne. Kanskje litt for gode for voksne.

Visjonært

Jeg tror de fleste anmeldere har til gode å komme til seg selv ved slutten av en forestilling, stående i et regn av konfetti, etter først ivrig å ha kastet rundt på armer og bein i forsøk på å mestre en fullstendig absurd dansekoreografi. Svett og forfjamset og med popcorn i håret kikker jeg rundt meg og oppdager at jeg er omgitt av norske kulturpersonligheter som slurper rosa og grønn slush og gnafser sukkerspinn, mens de stemmer i på «Staten och kapitalen».

Men det skal mer enn slush og sukkerspinn til for å lage god kunst. Det som gjør Forbrytelse og Straff til en stor scenekunstopplevelse er ikke bare evnen og viljen til å sprenge konvensjoner, men måten det brukes interessante virkemidler til å sette fingeren på hva ondskapen og forbrytelsene egentlig er. Det gjør at gjengen bak Klassikere for Kids denne siste gangen virkelig lykkes i sitt dannelsesprosjekt. Ikke bare for kritikere og bransjefolk – de som mener hva teater for barn og unge burde være – men også for ungdommene selv.

Periskops anmeldelse av Til Fyret, den andre forestillingen i triologien, kan leses her.