Knutsen & Ludvigsen 2 – Det Store Dyret: Kult i tunnelen

Med sine røtter i visebevegelsen, anarkistisk absurd-humor og musikalske vink til Beach Boys, har Knutsen & Ludvigsen alltid vært voksenvennlig barneunderholdning. Diskografien (1970-1986) og de fire (!) samleplatene har genuin underholdningsverdi for hele familien. Det er ikke rart at foreldre viderepusher materialet til neste generasjon.

Det tegneserieaktige universet er temmelig høykonseptuelt: To egentlig ganske gåtefulle typer bor under jorden og synger om hverdagsligheter som matpakker, og om absurditeter som å bo inne i en sekk.

Det er ikke rart at duoen ble animasjonsfilm i 2015, i Øystein Dolmens gjenkjennelige tegnestil. Tidligere har de vært å oppleve på plate, konserter og bøker. Der barnefilm-merkevarer som Karsten & Petra, Sabeltann og Knerten har et både stort og entusiastisk publikum, har Knutsen & Ludvigsen noe enda mer verdifullt: Fans.

Falsett og flygel

Med dedikerte tilhengere kommer ansvar, forventninger og forpliktelser. Å kapitalisere kynisk på denne fantasiverdenen, og lage generisk og tannløs familieunderholdning av den, med påfølgende plastlekeindustri og hamburgerkjede-menyer, ville ha vært å ødelegge det hele.

Men ingenting tydet på at Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin (2015) var laget for å selge merch. Den var en løssluppen roadmovie (eller dressin-movie), der et kidnappingsplot med gode, barnevennlige omveier (eller sidespor) ledet inn i action- og thrillersjangeren.

Knutsen & Ludvigsen 2 – Det Store Dyret begynner som sist: Vi tas med langs en skinnegang og inn i en tunnel der et sceneteppe går opp. Et sangnummer med Knutsen på falsett og Ludvigsen på flygel viser seg å være en drømmesekvens med minimal betydning for historien ellers.

Sydhavsøyer og Sankt Peter

Det småkjekles om ubetydeligheter før Knutsen igangsetter noe enhver femåring vil le av, han fisker i do. Fangsten viser seg heller ikke å være noen handlingsmotor. Intrigen tar først til idet noe man antar er en ærgjerrig tjenestekvinne melder sin ankomst med en utkastelses-ordre fra «Myndighetene».

Det skal vise seg at den egentlige skurken er Gudrun, spilt av Anne Grete Preus (1957-2019) i hennes siste rolle. Gudrun er en bikerlignende skikkelse med en fortid som involverer Knutsens bestefar, Kaptein Knutsen.

For å beholde hjemmet i tunnelen må den gamle sjøoffiseren oppspores. Jakten tar hovedpersonene til Nordpolen, sydhavsøyer og til Sankt Peter i himmelen. I tunnelmørket lurer Dyret, en mangehodet skapning med ukjente hensikter.

Frihet fra pedagogikk

Ja, Knutsen & Ludvigsen 2 – Det store Dyret er en far out kinoopplevelse som ikke enkelt lar seg oppsummere. 2015-filmen hadde manus av ringreven Thomas Moldestad, med utgangspunkt i Øystein Dolmens bok Knutsen & Ludvigsen og den gale bergenser fra 1987. Oppfølgeren er en ren Dolmen-historie, med en originaldreiebok som har ligget på vent siden 1986.

– Den gangen skulle pedagoger og psykologer godkjenne alt mulig. Det var et helvete å komme seg forbi. Så det ble til slutt lagt i en skuff og tatt frem igjen i 2010, sa Dolmen til VG tidligere denne uken.

Og filmen kan vanskelig kategoriseres som «pedagogisk». Her er ruspåvirkede hallusinasjoner, betydelige innslag av promp, tåfis og andre upåaktede kroppsfunksjoner, og en sjanger-utypisk dveling ved døden.

Glede og spontanitet

En løs, episodeaktig struktur muliggjør både krumspringene og musikk-innslagene. Av og til er låtene sydd inn i handlingen, som i musikalfilmen Mamma Mia. Men ofte fremstår de som glade pustepauser, fint tilpasset konsentrasjonsevnen til de yngste publikummerne.

John Brungot og Herman Sabado i hovedrollene skaper gjøglete og improvisatorisk begeistring mellom hovedpersonene. Stemmegivningen har skjedd før animasjonen, og teknikken gjør at situasjonene virker spontane, selv om animasjon på dette nivået egentlig er alt annet. Mest imponerende er den inspirerte og frenetiske og samtidig gammelmannsaktige tolkningen Per Inge Torkelsen gjør av Kaptein Knutsen.

Kultfilm

Filmskaperne leker med konvensjonene: Plutselig får vi en tablåaktig visualisering av et underjordisk tunnelnettverk. Det refereres friskt til en flere generasjoner gammel dataspillstil hovedmålgruppen kun forbinder med Disney-eventyret Rive-Rolf(2012)

«Du ser ut som en julegave fra Steinerskolen», heter det seg når animasjonen blir bevisst primitiv. Hovedpersonene henvender seg til kinosalen med største selvfølge: De synes klare over risikoen i historiens galskap, og spør seg om resultatet blir en kultfilm som kun vil bli vist på Samfundet i Trondheim. Ja, kan en film som ønsker å bli «kult» oppnå nettopp det? Spiller det egentlig noen rolle?

Det står ikke på marginale referanser: På diskret vis sneier bilder og dialog innom Walt Whitman-dikt, Marlene Dietrich, Brødrene Dal og Spektralsteinene og den trønderske alternativ/punk-samleplata Party Terror fra 1987. Mer åpenbart: At DumDum Boys-aliaset Racer bidrar musikalsk er en utmerket påminnelse om trønderrockernes rolle i å forsone Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen (1947-2010) da de lå i rettstvister på 1990-tallet.

Ja, vi befinner oss et godt stykke unna Knerten og Sabeltann.

Anmeldelsen fortsetter etter musikkvideoen og anbefalingene.

Referanseglede og vanvidd

Regissørduoen bak filmen er Gunhild Enger, spillefilmdebutant som for tiden også er aktuell med kortfilmen Play Schengen på Høstutstillingen, og Rune Spaans som også co-regisserte 2015-varianten. At de tillater seg denne type egenhet, refereranseglede og vanvidd, vitner om en sunn respekt for originalmaterialet, og en forbilledlig avslappet innstilling til forventningene om hva en bredt anlagt barnefilm liksom skal være.

Men hva med «pedagogene og psykologene», er det noe å lære av denne historien?

Hovedpersonenes få, lugne, men effektive ansiktsuttrykk er en pekepinn på hvordan vi skal forholde til det som skjer. Bortsett fra sorg over en antatt død bestefar er det lite følelser å spore, lite å «snakke ut om». Det er vrient å finne metaforer og dypere meninger. Tittelens Store Dyr er for eksempel ikke bærer av tung symbolikk.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Ute av verden

Den forrige filmen tok oss på rundtur i Norge generelt og et dystopisk Bergen generelt. Det Store Dyret foregår nesten utelukkende i ulike fantasilandskap. Når vi en sjelden gang er ute i den «virkelige» verden, er det i flotte høstfarger, ikke ulikt Frost 2-paletten. Mangfoldet er større enn sist, både når det gjelder etnisiteter og dialekter. Dialogene raser avgårde, det er et klokt valg av produsentene å utstyre filmkopiene med undertekster.

Knutsen & Ludvigsen 2 – Det store Dyret er altså en psykedelisk, spinnvill og episodisk filmopplevelse som ikke ligner noe som helst annet. «Unorsk» er ikke et dekkende ord. Denne kompromissløse historien er av en annen verden. En verden både barn og voksne kan glede seg til å oppleve.