Komfortabel dansekunst




Kunstinstallasjonen Be Extended på RAM Galleri kunne med fordel vært mer vågal. I et rom dekket av myke puter er det ikke bare publikum som er komfortable.


Billedkunstnere: Anneke von der Fehr og Tona Gulpinar.

Lydkomposisjon: Ylva Elise Gulpinar

Invitert dansekunstner: Beata Kretovicova Iden

RAM Galleri, 5.-13. mars 2016

Hvordan inspirere små barn til lek og kroppslig utforskning? Med kunstinstallasjonen Be Extended på RAM Galleri undersøker Anneke von der Fehr og Tona Gulpinar nettopp dette. Kunstnerne inviterer publikum til kroppslig utfoldelse etter eget ønske. Men i hvor stor grad er det rommet, og ikke den inviterte danseren – som etter hvert begynner å kravle, krype, rulle og svinge seg over og gjennom ulike element i installasjonen– som får barna (og til en begrenset grad også voksne) til å forlate sine trygge plasser langs rommets vegger?








Puter i forskjellige former er en lett tilgjengelig idé hvis man ønsker å lage kunst for de aller minste.

 

Ivaretar barns interesse for det taktile

Likheten mellom Be Extended og andre scenerom og installasjoner for 0-3-åringer er interessant. Her vil jeg først og fremst trekke frem Baby Space, av Dalija Acin Thelander / Åpen Dans (Danmark), anmeldt av undertegnede her på Periskop i høst. Puteelementene i Be Extended har en slående likhet til de man kunne finne i Baby Space: ulike former i hvitt som gir assosiasjoner til bein, armer, torsoer, og så videre. På en annen side kan jeg tenke meg at puter i forskjellige former er en lett tilgjengelig idé hvis man ønsker å lage kunst for de aller minste.

 

Til forskjell fra blant annet Baby Space, setter jeg imidlertid stor pris på at Von der Fehr og Gulpinar har valgt å utvikle én idé, altså puteelementene. Jeg savner for eksempel ikke de overnevnte teltene. Videre setter jeg pris på elementenes materialitet. Her har kunstnerne tydelig tatt inn over seg små barns interesse for det taktile og subtile, og anerkjent dette som en måte å erfare på – på lik linje med det visuelle. Putenes forskjellige overflater – noen bløte, noen ru – kan potensielt gi ulike kroppslige responser, og tilbyr helt klart et viktig alternativ til den plastbelegglagte hverdagen mange småbarn lever i.

 

Det sosiale samspillets forrang

En ting er å legge til rette for lek og kroppslig utforskning, en annen ting er hva som skjer i det faktiske møtet med barna. Og det er her rollen til den inviterte dansekunstner Kretovicova Iden blir essensiell. På sin mer eller mindre improviserte vei gjennom rommet, gjør hun von der Fehr og Gulpinars ideer om til praksis. Ved å ta i bruk de ulike puteelementene, både som beskyttende underlag for rulling, som lianer å henge i, og ikke minst som forlengelse av kroppsdeler, fungerer Kretovicova Iden både som en inspirator og et eksempel til etterfølgelse. Jeg ser det rykke i de små kroppene, og ikke lenge etter er gulvet fylt med bevegelse.

Fra forestillingen. Foto: RAM Galleri.

 

Her er det viktig å kommentere at Be Extended ikke annonseres som en danseforestilling. Installasjonen er et selvstendig verk som Kretovicova Iden, for anledningen, er invitert til å improvisere i og med – på angitte tidspunkter. Det er derfor interessante at Kretovicova Idens tilstedeværelse og erfaring med denne målgruppen ser ut til å virke sterkere enn installasjonen i seg selv. Heller enn å være i forgrunnen av opplevelsen, danner installasjonen grunnlaget for et spennende samspill mellom henne og barna. Lydkomposisjonen til Ylva Elise Gulpinar, som på åpningsdagen utøves live, har nok også en betydningsfull rolle i denne sammenhengen.

 

Den nærmeste utviklingssonen

Et spørsmål som melder seg i etterkant av forestillingen er om man kan snakke om konvensjoner i kunsten for de minste barna. Hvilken oppfatning av aldersgruppen 0-3 år hviler i så fall disse på? Dessverre opplever jeg at de eventuelle konvensjonene i kunsten for denne målgruppen hviler på en (mis-)oppfatning av hva små barn kan og bør eksponeres for.

 

Be Extended oppsummerer og viderefører mange av elementene jeg tidligere har sett i kunst for denne målgruppen. Ta som eksempel de myke puteelementene som publikum kan utforske og anvende slik de selv ønsker, og dansekunstneren som, kravlende, krypende, rullende og svingende gjennom rommet, henvender seg direkte, men mildt til de små. Selv om denne kombinasjonen ser ut til å fungere godt, lurer jeg på om ikke von der Fehr og Gulpinar med fordel kunne utfordret sin målgruppe i litt større grad. For er de yngste publikummerne virkelig så sarte som de myke elementene og Kretovicova Idens sitt milde og oppmerksomme blikket insinuerer?

 

Mange pedagogiske tenkere har reflektert rundt hva som best trigger barns nysgjerrighet, utforskning, og læring. Da har man vært opptatt av de erfaringer som er tilgjengelig for barna hvis de får hjelp av andre (som begrepet «den nærmeste utviklingssonen» av Lev Semjonovitsj Vygotskij). Den gode pedagogen legger alltid lista litt for høyt for barna – så de har noe å strekke seg mot. Be Extended åpner for ulik bruk, og inkluderer dermed både babyene og treåringene. Men i målet om å utfordre barna til nye kroppslige erfaringer, opplever jeg at von der Fehr og Gulpinar kunne våget mer.