Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Konsentrert om å være til stede

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

torsdag 3. mars 2016

I Firkantskogen på Dansens hus smelter dansernes bevegelser, rom og publikum sammen i en høyere enhet.

↑ Konsentrert om å være tilstede

Det relativt nyetablerte dansekompaniet Ompaniet har med Firkantskogen skapt sin første forestilling. Kompaniet, som kom til etter dansernes endte studie ved Skolen for samtidsdans, har allerede lykkes i å etablere en klar fortellerstil igjennom sitt levende nærvær. Dette nærværet gjør forestillingen på Dansens Hus aktuell for både voksne og barn – også de aller minste. Tilstedeværelse er den hemmelige ingrediensen.

Samhandling som forestillingsramme
«Hvor er Maaike?», «Har dere sett Maike?». Danserne Hanne Frostad Håkonsen og Ida Føymyr Borgen møter publikum i foajeen til Dansens Hus. «Bli med inn og let etter henne», sier de og inviterer barna med inn i salen. En trygghet ser ut til å etablere seg mellom danserne og barna.

Inne i salen ligger tredje og siste danser i Ompaniet, Maaike Croles Fitjar, i en sprinkelseng og sover. Når barna har vekket henne forvandles sprinkelsenga til en port inn i den magiske Frikantskogen. Publikum klatrer inn og tar plass på en grønn eng.

Til den magiske skogen har Ompaniet med seg scenograf Jennie Hagevik Bringaker. Bringakers stil, der utøverne fungerer som medium for å gjøre en installasjon levende, fungerer utmerket iFirkantskogens utforskende form. Tilsynelatende simpel scenografi forvandles til en magisk skog. I utgangspunktet er hengende tøyposer, kleshengere, tau og stoffremser lite billedskjønt, men det fungerer i den rollen det gis.

Fra taket henger hvite oppbevaringsposer i kjent Ikea-stil fra taket. De går fra å være gjemmested, til å bli til levende «prompedyr» og sokkedyr, og til slutt en båt som rommer både dansere og publikum. Et tøystykke blir til en elv, og puter med påsydde, stappede sokker kan både være levende dyr og leketøy for de aller minste. Utforskning av hva både noe og noen kan være forblir i fokus. Det er selve samhandlingen mellom scenografi, danser og publikum som danner forestillingens ramme og form.

Fakta


Dansens Hus 25. – 28. februar (tidligere spilt på Rom for dans)
Kunstnerisk idè og produksjon: Ompaniet
Dansere: Ompaniet v/ Hanne Frostad Håkonsen, Ida Frømyr Borgen og Maaike Croles Fitjar
Scenograf: Jennie Hagevik Bringaker
Komponist: Simen Korsmo Robertsen
Lys: Tobias Leira

Passer for barn fra 6 måneder til 3 år
Varighet: 40 min

Se og bli sett
At forestillingen er bygd opp og sentrert rundt kontakten mellom publikum og utøvere gjør at det fra første stund etableres et forhold der publikum både ser og blir sett. Nærværet gjør at barnas reaksjoner fanges opp av danserne og spilles videre på. Når en liten jente er rastløs og gråter, leker sokkedyret seg bort til henne og lurer frem et smil.

Forestillingen handler vel så mye om at danserne virkelig ser og møter barna som at de skal bli underholdt. Fortellerformen baserer seg på et kontinuerlig samspill med publikum, og kommunikasjonen skjer hele tiden på barnas premisser. Med unntak av inn- og utgang er det nesten ingen bruk av ord. Dansernes tilstedeværelse og lekenhet setter dem på samme nivå som barna, og nærvær og dialog gjør publikum medskapende.

Forestillingen bærer godt uten noe tydelig narrativ utover utforskning av den etablerte skogen. Heller ligger fremdriften i tablåer og små forvandlinger. Ompaniet beholder flyt og driv i forestillingen med en knusende ro, uten pompøse virkemidler eller overspill. Detaljer i bevegelse, ansiktsuttrykk og bruk av rom skaper spenning for hva som blir dansernes neste påfunn. Repetisjon av enkle bevegelser, slapstickhumor og lyder er publikumsvinnere, og danserne går videre til neste idé akkurat i tide.

Den enkle scenografien og de hvite teppene lager en mystisk, men trygg stemning. Bruk av både lys og lyd er dempet og mild, men bidrar i det intense nærværet danserne skaper. Effekten blir en ytterligere styrket trygghet, med rom for utforskning og innlevelse hos publikum.

I «Firkantskogen» skjer kommunikasjonen kontinuerlig på barnas premisser. Foto: Dansens Hus.

Utforskning fremfor formidling
Scenekunsten trenger ikke ha som formål å formidle et konkret budskap, eller en historie, men kan handle om nettopp utforskningen i seg selv. Dette demonstrerer danserne i Ompaniet når de forvandler scenografien, blir en del av den, og observerer den. De lykkes også i å utforske barnas bevegelsesrepertoar, med innslag av mer koreograferte sekvenser. Gjennom å være tilstede i dette møtet mellom rom, utøver og publikum åpnes det for en større forståelse av kropp og bevegelse, for både voksne og barn. Ulike perspektiver, løsninger, ideer og reaksjoner utveksles og spilles videre på, til inspirasjon for alle parter.

Mot slutten av forestillingen åpner danserne for at publikum kan utforske skogen. Selv den sjenerte lille gutten i hjørnet blir omsider med. Gjennom speiling, lek og utforsking av kulissene oppstår gode dialoger, koreografier og øyeblikk som neppe kunne vært regissert eller styrt i en bestemt retning. Slike ektefølte møter er verdifullt i seg selv, samtidig som de gir rom for utfoldelse og utvikling.

Foreldre, legg vekk telefonen!
Firkantskogen baserer seg på publikums tilstedeværelse, noe som resulterer i en sterk nærværsfølelse. Stemningen i rommet er unik, det er som om rom, kulisser, dansere og publikum smelter sammen i et intenst øyeblikk. Helt til telefonen dras opp av en forelders lomme for å ta et bilde. Illusjonen er brutt. Magien i scenografien, barnas kontakt med den, møtet med de ulike teksturene og samspillet med de andre forsvinner. I stedet synliggjøres hvert barn i rommet når de voksne opptrer som utenforstående observatører. Firkantskogen er en forestilling som er avhengig av at publikum våger å være fullstendig til stede.

Scenekunsten trenger ikke ha et konkrt budskap, men kan handle om utforsking i seg selv, skriver anmelderen. Foto: Dansens Hus.


Stikkord:
· · · ·