Konsertanmeldelse: La klaverene krangle!

«Hørte dere? Var jeg sint eller blid nå?»

Pianist Mathias Halvorsen spør publikum, rundt 40 barn og tilhørende voksne. Svarene hagler ikke direkte mot ham, det har kanskje noe å gjøre med at det er opplagt hva han vil frem til. Han spilte sint.

Klaverdialogene for barn er en del av Operaens klaverserie, der noen av verdens fremste pianister spiller konserter i Bjørvika. Det er et enkelt, men genialt konsept: To flygler settes sammen, to svært dyktige pianister setter hverandre stevne i en slags musikalske samtaler. En slik sammenstilling viser hvor innholdsrik musikk fra et piano kan være. Tanken bak er at klaverene snakker sammen – krangler, tuller, trøster og responderer på hverandres musikalske utsagn.

Det finnes mange verk som er egnet for en slik konsert, og utvalget pianistene Joachim Carr og Mathias Halvorsen har gjort, er spennende. Fra Maurice Ravel og Sergej Rachmaninov til de nålevende amerikanske minimalistene John Adams og Steve Reich. Dette er musikk som er rik på klang, og den vekker helt tydelig entusiasme og interesse hos publikum.

Dialog

Flyglene er plassert midt i salen på nivå med publikum. Carr og Halvorsen sitter vendt mot hverandre med flyglene mellom seg. Plassert slik fremstår konsertflyglene som de mektige instrumentene de er, store byggverk med underfundig mekanikk og diger klangbunn.

Lokkene er fjernet slik at barna kan gå frem og se hvordan alt henger sammen: Når tangenten trykkes ned, slår en hammer mot strengene, og derfra kommer tonen. Spilles det raskt, slår hamrene med fascinerende fart.

Dette blir aldri forklart for de nysgjerrige barna. Heller ikke noe om flyglene i seg selv – at kassen mekanikken ligger i ser ut som en fuglevinge eller hvilket spenn klaviaturet har. Enkle pedagogiske innganger som å demonstrere hvordan man kan spille mørkt og lyst («spille trollet og spille fuglen») blir overraskende nok heller ikke brukt – i stedet spør de barna «Vet dere hva dialog er?».

Som et fattig formidlingsforsøk prøver en av pianistene å vise hvor stort fingerspenn Rachmaninov hadde – noe som ikke er lett å se eller forholde seg til når man sitter på mange meters avstand og for eksempel er fem år gammel.

Barna går til og fra instrumentene, kikker forsiktig oppi. Speiler seg i de blanke sidene. «Bare se, men ikke røre» later til å være godt innlært etter måneder med koronarestriksjoner.

At barna får bevege seg fritt, er noe av det mest befriende ved hele konserten. Meterne mellom flygler og publikum blir brukt til breaking, dansing, snurring, ligging, leking og gåing – alt etter hva musikken fremkaller i barna.

Formidlingens hodebry

Det er ikke sikkert det stemmer, men mistanken om at formidlingsbiten av konserten i stor grad blir tatt på sparket, blir stadig styrket i løpet av den lille timen konserten varer. Det er heller ikke enkelt for Carr og Halvorsen å holde en dialog med publikum – for de sitter plassert 360 grader rundt instrumentene – altså må de to pianistene vende seg litt hit og dit for å introdusere verk og gi barna oppgaver (av typen «Hør godt etter nå, hva tror dere vi to prøver å si til hverandre med det vi spiller?»).

De har heller ikke mikrofon til rådighet, noe som gjør det krevende for dem å opprette en god kontakt med barnepublikummet. I hvert fall hvis de skal få dem med på oppgaver som «Hva tror dere pianoene sier?» uten å gi nevneverdig mye kontekst for verkene. Jeg skulle ønske barna svarte «Pianoet sier at det må tisse». Eller «Spill at pianoet har lyst på is». Tenk hvilken konsert det kunne blitt.

Gjennomgående bruker de dyktige pianistene for mange voksne ord når de snakker med barna. Det virker også som om de legger til grunn at stykkene de spiller har bestemte tolkninger.

«Hva sa han her?» kan den ene pianisten spørre. Og så er egentlig svaret allerede lagt, barna må bare finne frem til det. Eller de spør «Skjønte dere hvordan det hørtes ut?» Som om barna er der for å lære, ikke for å oppdage.

Jeg tar meg selv i å tenke: Når ble musikk en forutbestemt affære? Men så løsner det på en smått vakker måte.

Midt i musikken

Jeg tror det er under et verk av Rachmaninov det skjer. Barna stimler plutselig sammen rundt flyglene. Tett i tett står de og betrakter mekanikken og musikerne. De har skjønt at det er lov å komme frem, de er blitt oppfordret til det av pianistene. Barna bruker denne muligheten til å plassere seg selv i musikken. For eksempel ved å legge seg under flyglene, studere pedalarbeidet til Carr og Halvorsen, eller bare stå i det fint lyssatte rommet og la musikken få virke.

En av guttene griper muligheten med begge hender. Han stiller seg i den lille åpningen som er mellom de to flyglene. Når neste stykke begynner, et skikkelig kranglestykke av en klaverdialog, står han der som en ping-pong-dommer mens pianistene er i full musikalsk meningsutveksling. Midt i musikken står han der og finner leken i verket. Han har det kjempegøy – helt til mor henter ham.

Mageplask

Et mageplask av et brudd skjer hver gang Operaens konsertvert må bryte inn og si at barna «kanskje ikke kan gå så nærme og være så mange av gangen». Hun understreker at det er «veldig fint at de er kommet på konsert», men at smittevernhensyn gjør at de ikke kan bevege seg fritt i salen. To ganger må hun bryte inn, og det er et like stort antiklimaks hver gang.

Helt ærlig: Det er dårlig gjort mot et barnepublikum å tro at de kan fikse smittevern selv. En tydelig beskjed før konserten begynte hadde holdt i massevis. Men når ikke noe er sagt, så er det Operaen selv som skaper disse kjedelige (dog muligens nødvendige) bruddene i en konsert som endelig hadde begynt å leve.

Dette er minimalisme

Kveldens nydeligste øyeblikk er når Carr og Halvorsen spiller kortversjonen av den amerikanske komponisten Steve Reichs Piano Phase. Stykket er skrevet for to pianoer. Det består av korte fraser som gjentas og forskyves, og slik oppstår underlige melodiske figurer og stadig utviklede klanger.

«Det er akkurat som om han dytter på musikken», forklarer Halvorsen, og der snakker han et språk barna er med på. Under Piano Phase blir scenen lyssatt med prikker som beveger seg over instrumentene og publikum. Det er som å være i et minimalistisk diskotek, og barna lar seg ikke be to ganger. Ei jente med gult, strittende tyllskjørt får virkelig uttelling for dagens habitt.

«Dette er minimalisme», forteller pianistene etterpå. Og barna følger dem når de forklarer at mange som skrev slik musikk var inspirerte av tog eller teknologi. Igjen en god knagg. Og da er konserten inne i en god flyt.

Nok et minimalistisk verk, første sats fra John Adams’ Hallelujah Junction, sitter også som ei kule. Barna er i siget – de tar opp i seg pianistenes spillestil og fakter: Hopper Carr på pianokrakken, hopper barna på gulvet. Rykker Halvorsen til, rykker barna til. Og den leken er både Carr og Halvorsen med på.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Mulighetsrom

Et konsertformat som Klaverdialogene rommer store muligheter: Musikk som en form for iscenesettelse, barn kan gå tett på, utøvere som er lydhøre slik Carr og Halvorsen mer og mer ble i løpet av konserten. Selv om de fortsatt har en vei å gå i forhold til å komme barn i møte når de spiller konserter. Barn er ikke nødvendigvis opptatt av hva som er musikkens intensjon, men hva den er for dem.

Joachim Carr har i en anmeldelse blitt kalt «pianisten med regnbuefingre», og Mathias Halvorsen har gjort flere spennende prosjekter, som The Well-Prepared Piano, der han blant annet har spilt Bach på et flygel fylt med ping-pong-baller. Dette viser en leken kapasitet som bør utnyttes også i konserter for barn.

Når de til slutt spiller Maurice Ravels «Lever du jour» fra Daphnis et Chloé, gjør det ikke noe at barna ikke klarer å gjette hvilken tid på dagen pianistene spiller («Midt på natten? Nesten riktig. Soloppgang var det.»). Jenta i gul tyll legger seg ned på gulvet som en sjøstjerne og lar seg fylle av musikken. Og der hun ligger, kan nok smittevernet seile sin egen sjø.

Et par ekstra runder på formidling og logistikk, og minimalistisk disko blir den nye macarenaen. Det er jeg helt sikker på.