Konvensjonell grusomhet




De grusomme barna har fått en veloppdratt drakt på Cornerteateret i Bergen.

Ut av mørket på scenen beveger en nifs dukke seg med store sorte øyne og grønt, langt hår. Fra munnen kommer en surklende lyd. Det er Mingus vi ser, gutten som lukter så vondt at ingen vil være i nærheten av ham. Etter hvert forsvinner han ned i en stor søppelkasse, men selv ikke da klarer verden å utholde stanken fra gutten.

Vestlandske Teatersenters forestilling De grusomme barna forener impulser fra Roald Dahls populære litterære univers med en Tim Burton-inspirert estetikk og en bit av Brødrene Grimm. Selve forestillingen er fritt oversatt etter Oliver Lansleys skuespill The Terrible Infants(2007)Oppsetningen, med Arvid Ones som instruktør, er en blanding av fortellerteater og figurteater. Historiene formidles gjennom både tekst og visuelle virkemidler, og forestillingens styrke er hvordan de tre skuespillere – Jeanette Magnussen Kjær, Kristin Saltkjelvik og Frøydis Flotve – veksler på rollene som fortellere og dukkeførere.

Kler det makabre
Forestillingen åpner med berettelsen om Tilly, en jente som elsker å dikte historier. Løgnene vokser seg større og større til de er helt ute av kontroll. Utenom den løgnaktige Tilly møter vi også de rampete barna Tom, Mingus, Beatrice, Tynngummigutt og Lille Linnea.

Bruken av effekter fra figurteateret, som for eksempel flyvende dukker og lemmer som faller av, gjør at forestillingen får en form som kler det makabre konseptet. Alle fortellingene om de «grusomme» barna har innslag der lite synes å være umulig: tynntummigutt er så sjenert at han blir usynlig, Beatrices hode blir til en bikube, og Lille Linnea, som er laget av filler, rives i stykker etter en runde i vaskemaskinen. Dukkenes utseende gjør det lett å leve seg inn i det som fortelles og åpner for gode muligheter til å kunne spille ut det rare som skjer i historiene.

Til tross for flere gode sceniske løsninger er kombinasjonen av fortellerteater og figurteater utfordrende for skuespillerne. Foto: Vivian Midtsveen.

Til tross for flere gode sceniske løsninger er kombinasjonen av fortellerteater og figurteater utfordrende for skuespillerne.

Forutsigbare barn

De grusomme barna ligger på denne måten nært Roald Dahls univers, men svakheten er at i motsetning til Dahls historier, der karakterene ofte begir seg ut i en voldsom impulsivitet, er flere av karakterene i forestillingen overraskende passive: Mingus er bare ekkel uten at noe mer skjer, Beatrice er selvopptatt og blir invadert av bier uten å merke det, Lille Linnea forsøker først og fremst å pynte seg.

Flere av historiene har også en kjent moral og mangler i tillegg en slutt med snert. I historien om Tom som bare vil spise, får publikum høre at «skulle du være i en krangel mellom din mor og din mage, så hør på din mor og ikke din mage». Eller i historien om Linnea: «Sånn kan det gå hvis du pynter deg så mye at du glemmer hvem du er».

Mangler intensitet
Til tross for flere gode sceniske løsninger er kombinasjonen av fortellerteater og figurteater utfordrende for skuespillerne. Vekslingen mellom å styre dukkene, samt å bytte på fortellerrollene, krever høy presisjon og nøyaktighet. Skuespillerne får ikke formidlet intensiteten stykket trenger. De sliter med å finne en god rytme, og de dramatiske høydepunktene er heseblesende.

Stykket blir aldri virkelig utfordrende, heller er det moralske lærepenger som preger forestillingen. Foto: Vivian Midtsveen.

De grusomme barna er en reaksjon på det pedagogisk korrekte, mot det man tenker seg er den korrekte måten å oppdra barn på. Budskapet ligger tett opptil det som kommer frem i forestillingens avslutningssang, der publikum får beskjed om at det er lov å lyve litt. Det er, med andre ord, altså grenser for det uregjerlige.

Og her oppstår paradokset: For denne måten å presentere «slemme» barn på er faktisk svært konvensjonell. Det er de facto pedagogisk korrekt å lage en forestilling som De grusomme barna. 

Burde våget mer

Forestillingen lykkes best i scenene der skuespillerne Kjær, Saltkjelvik og Flotve følger impulsene helt ut og overdriver sin grusomhet. Et høydepunkt er scenen der Lille Linea blir revet i fillebiter av to av dukkeførerne. Den er så slem og makaber som den trenger å være. Men scenen er dessverre et unntak i en forestilling som kunne vært enda mer uregjerlig, ondskapsfull og grusom i uttrykket. Resultatet blir en forestilling som preges av en hypermoralsk mentalitet. Og denne kjenner vi dessverre så alt for godt fra før.