Kortfilmen som døråpner

I lys av koronasituasjonen ble årets kortfilmfestival digitalisert, til glede for tilskuere som vanligvis ikke ville ofret en langhelg, bestilt et hotellrom og satt seg på buss for tog langs melkeruten ned til Sørlandet. Bortsett fra selve plattformen, var festivalen seg lik, og kunne skilte med rykende ferske norske og internasjonale filmer i tillegg til diverse seminarer og panelsamtaler.

Kortfilmfestivalen hegner om det ufullkomne og potensielle, materiale som ennå ikke har funnet sin form, som er på vei. Meritterte filmskapere får delta, men de unge og lovende stemmene er i fokus – særlig i programmet for norsk fiksjon. Mitt arbeid som formidler for Den kulturelle skolesekken har lært meg at kortfilm skaper gode diskusjoner.  Helstøpte kortfilmer er ofte avgrensede og korthogde, men samtidig åpne og uavklarte, og så å si aldri begrenset av ideer om å tekkes et forestilt publikum.

Utålmodige skoleelever er mer åpne for distinkte og annerledes kunstuttrykk enn det er vanlig å anta. Når de tvinges inn i auditoriets mørke, foretrekker mange å se noe som gjør inntrykk, som er noe. Langfilmer kan være såpass konsentrasjonskrevende og dermed energitappende at elever med lopper i blodet lengter etter colabrus og frikvarter straks rulleteksten glir nedover lerretet. Kortfilmens korthet gjør at flere engasjerer seg, husker detaljer, er sultne på mer. Det er i alle fall min erfaring. Så når jeg i det følgende skal løfte frem noen av filmene om eller for barn, tenåringer og unge voksne fra årets konkurranseprogram for norsk fiksjon, har jeg dette in mente.

Øyeblikk fra barnehagen

At mange filmskapere trekkes mot å gi form til følelsen av å være ung, er helt naturlig – det er en erfaring alle bærer på og kan si noe om. Sjeldnere er det å se at noen graver enda lenger bak i hukommelsen, til de første årene, barnehagealderen. Med I det små bringer Håkon Anton Olavsen oss tett på øyeblikk som oppstår i tre- og fireåringers sosiale mikrokosmos, med en ydmykhet for situasjonenes kompleksitet som slekter på Nicolas Philiberts dokumentar Å være og ha – en hyllest til livet (2002) og Margreth Olins Barndom (2017).

Vesle Elias skal holde seg for øynene under Kims lek, men jukser og blir tatt på fersken. Når han gjentatte ganger kikker mellom fingrene, vokser de andres irritasjon. Til slutt får han ikke lenger være med på moroa og forvises til et hjørne der han grubler over det som har skjedd. I det små viser hvordan barn tidlig gjennomskuer og internaliserer voksnes oppførsel. Å eksperimentere med å bryte regler som forkynnes i oppdragelsens tjeneste, er viktig lærdom; barn må få sjansen til å kjenne etter og selv finne ut av om noe er riktig eller galt fremfor å mekanisk etterligne de voksne i håp om ros og belønning.

Når den døve våkner

Brwa Vahabpours Silence går fenomenologisk til verks for å levendegjøre hvordan ni år gamle Bahar opplever verden. Bahar har mistet hørselen etter en alvorlig infeksjon, og forsvinner gradvis lenger inn i seg selv. I mangel på ressurser er landsbyskolen ute av stand til å tilby spesialundervisning, og slik skyves jenta unna sine jevnaldrende. Følelsen av å være avsondret og fremmedgjort resulterer i et hjerteskjærende forsøk på å «åpne opp ørene» med en kvist.

Filmens lydspor veksler mellom jentas auditive persepsjon, preget av ekko og en følelse av å være under vann, og «de andres» skravling rundt bordet for å aksentuere hvordan hørselstapet skaper en avstand mellom Bahar og alt utenfor.

I tillegg til lyddesignen gjør bildekomposisjonene inntrykk; øynene aktiviseres til å flytte blikket fra sentrum og ut i kantene. Med stor følsomhet gir Vahabpour stemme til handikappede barn som skyves ut på sidelinjen.

Dødsmetall og hverdagsmagi

I Knask eller knep møter vi polsknorske Magda, som med fargesprakende «allværsklær» og avsindige dasslokkbriller (hadde det ikke vært for tykkelsen på glassene, kunne selve innfatningen vært riktig så hipsterkul), har «mobbing» skrevet over hele seg. Under Halloween blir hun som vanlig frosset ut av de andre jentene, men ved å etterligne storesøsterens gotherstil og flashe kunnskap om dødsmetall blir kvelden bedre enn antatt. Hun kommer i kontakt med musikkinteresserte Nils Olav fra parallellklassen, og kjemien er god. Kan de fortsatt være venner når hun bare er seg selv?

Det brutale skolemiljøet virker overdrevet, og skuespillerne er mer sjarmerende enn virkelig gode, men dette litt papputskårne har sin funksjon. Regissør Morten Hølmebakk Evelid går nemlig inn for å skape et fiksjonsunivers i grenselandet mellom grå hverdag og magisk allehelgensaften, aksentuert av fotoarbeidet. Med bløtt fokus og skakke vinkler gjøres Bergen drømmeaktig på en helt annen måte enn turistbrosjyrene.

Dødelig gruppepress

Vesentlig mer naturalistisk er Vigdis Nielsens Vannskrekk, som også tar utgangspunkt i jenters rivalisering. Elleve år gamle Vilja er på gårdsferie, og etter å ha hjulpet bestefaren med å samle høy, blir det fristende å ta en dukkert i sjøen nedenfor. På stranden møter hun en vegg av motstand fra tre venninner som har etablert seg i den ene skråningen. Da nytter ikke å rope om allemannsretten, for å si det sånn.

Med hersketeknikker tvinges Vilja til å demonstrere sin fysiske styrke, og tar med seg en stor stein altfor langt ut i vannet. La deg ikke lure av norsk sommer og vakker naturpoesi: Vannskrekk advarer mot gruppepress med rødblinkende bokstaver – slik oppførsel kan ende med døden! Undertegnedes traumer etter høytlesning på barneskolen fra den beryktede bildeboken Farvel, Rune (om en liten gutt som drukner), dukker opp til overflaten. Og i skyggene spøker Margrethe Munthe med sin viftende pekefinger.

Nå høres jeg ironisk ut, men helomvendingen, det plutselige alvoret, vil sørge for at Vannskrekk skjærer seg inn i barna som ser den, og dermed egne seg for samtaler om hvor lite som skal til før leken ikke lenger er god. Noen vil kanskje aldri bade igjen, i alle fall ikke uten oppsyn fra voksne. Vannskrekk er en vond vaksine av en film.

Surrealisme og fabler

Hva voksne mener at passer for barn og hva unger synes er gøy, er ikke alltid to sider av samme sak. Blant årets korte animasjonsfilmer kan få hevdes å ha barn som målgruppe, men de forbløffende teknikkene og morsomme designene appellerer til alle aldre.

Dette gjelder for eksempel Sverre Fredriksens burleske Human Nature, der nakne voksne mennesker oppfører seg som dyr, mens hunder og katter skoggerler av LOL-videoer med mennesker som gjør rare ting. De holder mennesker i bur og har dem også på tallerkenen, druknet i saus, så filmen er ikke helt uten pigger. En slags opp-ned-versjon av Nick Parks klassiker Creature Comforts (1989) der antropomorfe dyr prater eksistensielt om livet i zoologisk hage? I Margrethe Danielsens film Pearl Diver møter vi et pinnsvin som barberer seg og utvikler «tredagersskjegg» – et anbefalt syn.

Artikkelen fortsetter etter trailerne.

Anita Killis Mor visste ingenting er et melankolsk filmdikt om hvordan et barns depresjon kan være vanskelig å definere og uttrykke med ord. En liten jente klatrer ned i en kornsilo, der hun klipper av sitt lange hår og legger seg i fosterstilling. Siloen forestiller et mentalt rom hun kan flykte inn i, men heldigvis bor det også noen andre der – hun er ikke alene. Filmen er mørk, men symbolspråket såpass åpent for tolkning at de trollbindende figurene og bakgrunnene trygt kan nytes i armkroken til mor eller far.

Artikkelen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Kunst som pølseklype

Å være ung handler mye om å skape seg en identitet, og i formative faser er det lett å havne i skvis mellom egne og andres forventninger. I hvilken grad ønsker man å ta imot andres blikk? Hvor viktig er det å bli bekreftet?

Mange som bor i Oslo vil ha lagt merke til skulpturen Kuksvanen. Den skvulper rundt nede i Akerselva, like ved utestedene Blå og Ingensteds, og for kunstneren Anna (Anna Ladegaard) gestalter verket patriarkalske maktstrukturer. Indignasjonen har fermentert, og i et inspirert øyeblikk får hun en lysende idé: å montere «en gigantisk fitte» ved siden av svanen.

Innsettelsen av den rivaliserende skulpturen kommenteres av en performance, og både avdukingen og den symbolske kastrasjonen mottas som en uforbeholden suksess. Under premierefesten blir Anna utsatt for seksuell trakassering på dansegulvet, og hatet mot den flytende fallosen skyller igjen over henne. Opprørt røsker hun tak i en venninne (Sarah Francesca Brænne) og forventer betingelsesløs støtte og trøst. Til sin store overraskelse gis hun konstruktiv kritikk: forestillingen burde rommet flere perspektiver.

Annas poeng er ikke å utpeke skulpturen til folkefiende, men å anvende kunstkuken som humoristisk inngang til en viktig debatt. I den feministiske kampens hete mister hun likevel sidesyn, og refleksjoner omkring hvordan kunst leses forskjellig av mennesker med ulik bakgrunn, uteblir. Den retoriske pølseklypen mister grepet når det viser seg at skulpturen har vært et viktig symbol for Oslo Pride – å kreve dens avgang blir ikke lenger særlig woke.

Kuksvanen er en satire over risikoen ved å vise meningers mot – at man ved å åpne munnen forpliktes til å besvare kritiske spørsmål om tusen potensielle innfallsvinkler og lytte til foredrag om kompliserte kontekster, annektering av andres saker og lidelser for egen realisering og vinning, og så videre. Intet kan stå uimotsagt. Slik er det, og slik må det også være, det er demokratiets nødvendige hermeneutikk, men ikke desto mindre blir det av og til absurd at man ikke kan si «for meg er det sånn, take it or leave it».

Manusforfatter og hovedrolleinnehaver Anna Ladegaard er et oppkomme av energi; ansiktet og kroppspråket hennes er så til stede i alle scenene at det nesten stiller seg foran dem, på en morsom måte, og regissør Jenny Heradstveit sørger for at kameraets bevegelsesmønstre innsirkler og avgrenser situasjonene, gjør dem konfronterende og klaustrofobiske.

Angrepille og popkultur

I Cramps gir Thea Hvistendahl (Adjø Montebello, Satans barn) form til et ras av tanker og kroppslige reaksjoner på innsiden av en tenåringsjente som ligger med en gutt på fest, blir gravid og svelger en angrepille. Erfaringen slår inn i henne som en kile, noe sprekker opp og beveger seg i forskjellige retninger, men samles igjen, i løpet av de få minuttene filmen varer.

Cramps griper tak i sansene som en simulator, bildene brenner, men dette er også alt – og for noen kan det bli i minste laget, en ren stiløvelse. Når det er sagt, er bestanddelene som utgjør filmens visuelle uttrykk – produksjonsdesignet, kostymene, ansiktene – kuratert med slående teft for mote og popkultur.

Feministisk sommerhit

Like stilbevisst er Onanerende subjekter, varm og brisen, flyktig som en sommerhit ut av bilradioen – men tematisk svært fokusert. Fire venninner diskuterer objektivering i sosiale medier og hvorvidt det er mulig å fremstille seg selv på en sexy måte og likevel ha kontroll – at man er et aktivt handlende subjekt, ikke et objekt definert og begrenset av andres blikk.

Marlene Emilie Lyngstad og Andrea Sitara Gran (som i en årrekke har gjort seg bemerket på Amandusfestivalen med både kortfilmer og musikkvideoer), har skrevet og regissert Onanerende subjekter, i tillegg til å spille to av hovedrollene. Tilstedeværelsen foran kamera virker like uanstrengt som filmspråket: klippingen og kamerabevegelsene spiller elegant sammen, skaper rytme, og noe som i feil hender kunne endt opp som en rundebordsamtale blir i stedet too cool for school. Dessuten er dialogene skrevet slik at tilskuerens egne tanker slipper til – filmen betakker seg for å holde preken.

Filmen kan ses i sin helhet nedenfor!

De glemte guttene

At jentene tar størst plass i norske filmer og TV-serier for barn, tenåringer og unge voksne, er ikke noe nytt fenomen, og har vært en positiv motvekt til mannsdominert kinofilm for voksne. Det nærmer seg likevel parodien når Kortfilmfestivalens eneste «guttefilm» om noe som virkelig angår unge mennesker, Poison, forteller om en såkalt incel. Ordet er en forkortelse for ufrivillig sølibat («involuntary celibate»), og brukes om unge menn som finner sammen i nettbaserte «manosfærer» for å dyrke sin oppfatning om at kvinner bare tenner på «alfa-hanner». Blant de mest ekstreme utvikles intens misogyni og et irrasjonelt hat mot likestillingssamfunnet.

Daniel (Arthur Hakalahti) har vennet seg til at jenter avviser ham. Men er han egentlig bare dårlig til å plukke opp signalene? Etter en fortrolig samtale med kameratens lillesøster, sitter Daniel igjen med følelsen av å ha bli sjekket opp. Når de senere møtes på kafé kysser jenta kjæresten sin farvel utenfor inngangen, og «daten» blir en saga blott. Om nettene mottar Daniel veiledning fra hemmelige nettsamfunn – skal han innse nederlaget, gi avkall på ønsket om sex og ta den såkalte «røde pillen»?

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Å stikke hånden inn i vepsebolet og fortelle om incels er beundringsverdig i seg selv. Men et så aktuelt og betent tema – PST har varslet om at antallet kjellerliv foran datamaskiner med ekkokamre og avvikende holdninger til følge har vokst i koronatiden – fortjener noe mer enn bare en fremstilling. Poison «avvikles» i stedet for å være famlende og plaget til stede i scenene; regissør Sebastian Lagerkvist  vet hvor han skal og hva han vil si, og dette gjør  historien forutsigbar, uten skjevheter, uten noe rom for tvil.

Mest komfortabelt er det å avvise incelguttene som stygge og gærne, som troll i egen eventyrskog. Poison går langt i å antyde at hovedpersonen selv er skyld i sitt eget uforløste drittliv, snarere enn å se nærmere på hvilke strukturer som gjør at altfor mange unge menn faller utenfor, både på skolen og i arbeidslivet, hva som fører til isolasjon og verdensfravendthet.

At Poison ikke er et essay, men legger seg tett opp mot ny europeisk realisme à la Andrea Arnold (Fish Tank), kan ikke holdes mot den, men enkelte temaer og historier krever en mer diskuterende form. Hvis filmen er ment å låse opp den vanskelige samtalen rundt incels, må den selv delta, mene og risikere noe.

Les siste del av artikkelen etter annonsene.

Ung avmakt – og håp

Det å bli sett og vurdert av andre, og på den måten bli til i andres blikk, utenfor egen kontroll, står sentralt i flere av filmene. Avmaktsfølelsen er dominerende – mange av rollefigurene sliter med å rive seg løs og realisere seg selv. Noen opponerer og krever sin plass, andre beveger seg enda lenger inn i sitt eget.

De mest vellykkede filmene forteller personlige historier på en uredd måte som vekker empati og identifikasjon. Vi blir bedre kjent med oss selv av å se dem.

For Kortfilmfestivalen i Grimstad har det alltid vært en utfordring å nå bredere ut. Straks premierene er overstått og festivalen ute av bildet, fordamper gjerne oppmerksomheten rundt kortfilmene. En håndfull kurateres av Aftenposten, noen tilgjengeliggjøres via Norsk filminstitutts strømmetjeneste Filmbib (som er gratis for alle med norsk lånekort). De fleste forvises til et hemmelig liv på Vimeo eller filmskapernes egne datamaskiner.

Slik sett er årets digitale satsing å betrakte som et pilotprosjekt: Bør Kortfilmfestivalen være kjempehånden som tar grep og lanserer sin egen strømmetjeneste?

En utpreget god idé, spør du meg!