Kribling og ubehag




Stilbrudd bryter logikken. Elementer fra ulike univers blandes i ett og samme oppslag uten en overordnet plan. Det skaper usikkerhet hos leseren.

Forventningen var stor da jeg ble spurt om å anmelde bildeboka «Kribledagar» for Periskop. Teksten er skrevet av Bente Bing Kleiva og Per Olav Kaldestad, to som har kjempet for nettopp bildeboka. De er ildsjelene bak Ord & Bilde, et faglig nettverk av forfattere, illustratører og formidlere som ønsker å fremme norske bildebøker. Sammen har de skrevet bildebok og fagbok om bildebøker, hver for seg er de prisbelønte som henholdsvis redaktør og formidler, og barnebokforfatter.

På forlaget MARGbok, et mindre, Tromsø-basert forlag, har de sammen med illustratøren Even Bøthun gitt ut bildeboka «Kribledagar». Teksten er like livsbejaende som det tittelen lover, men som bildebok er den ikke like vellykket. Det har med sammensetningen av verbaltekst, illustrasjoner, typografi og layout å gjøre. Det som sammen skulle bli en jublende bildebokopplevelse, gir kriblinger av ubehagelige slaget. Årsaken kommer jeg tilbake til.

Fakta


«Kribledagar»

av Bente Bing Kleiva og Per Olav Kaldestad

Illustrasjonar: Even Bøthun

MARGbok 2013

Stor spennvidde

Verbalteksten spenner vidt, fra jordnære, gledesfylte spillopper og vare, naturlyriske skildringer, til et endeløst verdensromscenario der «Himmelkvalen opnar gapet, jublar og sprutar bogar omkring». Nina er hovedpersonen, ei ganske lita jente. Vi følger henne og lekekameraten Bjørnar gjennom en dag tidlig om våren, fra Nina slår øynene opp og solstrålene stikker, til natten kommer og tar henne inn i og gjennom drømmelandet, mot en ny dag. Her finnes ingen voksenpersoner, kun de to barna som minner om Astrid Lindgrens Ronja Røverdatter og Birk Borkason i utseende, og i sin frie lek ute i naturen.

Teksten er lyrisk,  full av livsglede. Men den oppleves hektisk, jeg blir rent andpusten under lesingen. Handlingen bølger fremover, men innimellom med så krappe og tette handlingstopper at den mister rytmen, for så å bygge seg opp igjen til de store høyder, før den ebber ut. Verbalteksten er en sammenhengende rekke med vers, alle på tre strofer. Tre vers på hvert oppslag.

«Nina opnar augo,

lysstrålar

syng mellom greinane»

I lek med Bjørnar Brumle, som i navn og (for)kledning ligner en bjørnunge, tumler de rundt og suger til seg inntrykk fra naturen, der våren er i ferd med å bryte frem. Her veksler teksten mellom frie vers, vers med bokstavrim og enderim, og gjentakelser:

«Bjørnar Brumle

dingar på døra.

Leiketid, seier han.»

 

«Opp på ein mur,

bort i ei ur – bak kvar sin stein

står dei på lur!»

 

«Nina blåauga,

Nina glitreauga,

ser på verda under lang lugg.»

I noen vers leker forfatterduoen seg med ord og vendinger slik vi kjenner fra klassiske strofer hos Obstfelder, Inger Hagerup og André Bjerke, men aller mest minner det om Ingebrigt Daviks: «Hit eit steg. Dit eit steg…» Hos Kaldestad og Kleiva er hoppeleken en eksistensiell lek med barnets «jeg»:

«Og kven er eg?

På lette steg, ein to,

ein to, i hoppesko.»

Mot slutten av boka åpner verbalteksten seg mot himmelrommet og en drømmeferd i stjernehimmelen, for så å lande i en blank og stille vårdag.

«Hei, Vår! Seier ho,

og tar eit langt steg

inn i den blanke dagen.»

Bryter indre logikk

Denne leseren puster ut etter det som fortoner seg som et trollritt. Hvorfor oppleves teksten slik, den er ikke så voldsom hvis du leser den uten bilder. Det er illustrasjonene som jager opp puls og tempo i handlingen, sammen med en kantete layout.

«Ett artkännetecken för bilderboken er att den skaper sitt inre universum, ibland av några få element, ibland med en masse detaljer och händelser” skriver den finske bildebokforskeren og kritikeren Maria Laukka i sine 15 punkter hun mener bildebokanalysen bør forholde seg til (gjengitt i «En fanfar för bilderboken», Alfabeta förlag 2013).

«Kribledagar» bryter nettopp denne indre logikken ved å blande elementer fra ulike universer i bildene. De sammenstilles i en layout som i beste fall kan kalles rotete. Slik skaper illustrasjonen uro og usikkerhet, ikke bare hos barn, men også hos denne voksne leseren. Det blir et brudd på kontrakten mellom bok og leser.

Første oppslag viser et ultranært profilbilde av et øye som fyller nesten hele billedflaten. Verset ved siden av forteller at det er Nina som åpner øynene. Blikkretningen går ut av vinduet på neste side, der vi ser svaner som flyr, solstråler som kommer frem mellom greinene på et tre, og ut av vinduet seiler et papirfly laget av noteark. Det er billedelementer som nevnes i verbalteksten, men som ikke forteller noe utover den. Stilen er realistisk, en realisme velkjent fra bokomslag, filmplakater og en type illustrasjoner i for eksempel ukebladsnoveller «fra virkeligheten », men utsnittet av øyet er som hentet fra en film av det skremmende og ikke-realistiske slaget; sammen med fuglene, fargene, dramatiske skyer, papirflyet av notepapir, og noen ubestemmelige detaljer i billedutsnittet, bygger det opp under en form for surrealistisk stil. Surrealistisk i betydningen at alt er tydeligere enn i virkeligheten, som i David Lynch’ filmklassiker «Blue Velvet» (1986) – et godt eksempel på et verk der intens fargeholdning og uventede bildeutsnitt og detaljer slår an stemningen og ubehaget.

Illustrasjonene i denne boka blander derimot elementer fra flere univers og skaper et utilsiktet ubehag. Nina er malt i en slags digital paintbrush-stil, men detaljer som håret er stilisert tegning. Neste bilde, som ifølge teksten er så prosaisk som et kjøkken der havregrøten venter, viser en Nina i Tommelitenstørrelse som med en skje på størrelse med en spade rører i grøten. Hokusais etter hvert velbrukte tresnitt «Den store bølgen ved Kanagawa» illustrerer «mjølkehavet».«Less is more» er et uttrykk det er lett å lengte etter her.

I noen oppslag, der barna leker ute i naturen, brytes ikke den indre logikken i selve oppslaget, men i sammenhengen i boka brytes den. Det ene oppslaget viser et moderne boligfelt, neste oppslag vill natur med løer, høyfjell og ravn. Her er snømenn som smelter og full blomstring på samme oppslag. I en bildebok kan man bytte scene hver gang man blar i boken, bare man holder stilen!

Noen steder i boka fungerer blandingen av fotografiske elementer og digital tegning og maleri, det er vakkert, selv om uskarpe detaljer forstyrrer. Mange barn elsker den realistiske stilen i bokomslag og illustrasjon, som Even Bøthun er en dyktig utøver av. Hans fremstillinger av Orion som viking med sverd, og himmelkvalen som spruter ild, er dyktig gjort og fantastiske i seg selv. Min innvending er at illustrasjonene bryter med den mentale stemningen i teksten. Illustrasjonene tar luven fra en verbaltekst satt med typer som nesten blir borte i kaoset. En god tekst, og en flink illustratør, har dessverre bommet på hverandre. Skivebommen må forlaget ta skylden for.

Les også anmeldelse av «Kribledagar» på barnebokkritikk.no.