– Kritikken trenger de unges stemmer




Kunst for barn og unge er definert nettopp gjennom henvendelsen til barn og unge. Dessverre er det krevende for oss kritikere å inkludere mottakelsen hos målgruppa på en forsvarlig måte, skriver Guri Fjeldberg.

Å være kritiker av kunst for barn og ungdom byr på ekstra utfordringer. Oppdraget går ut på å gi en kvalitetsvurdering av et verk som primært ikke er ment for oss. Det holder ikke å ha vært barn. Det holder ikke engang å ha god kontakt med sin indre tiåring, for den tiåringen har årevis av livserfaring som feilkilde og vet samtidig lite om hvordan det er å vokse opp under dagens betingelser.

Noen kritikere løser det ved å se på kunsten som selvstendig og uavhengig av målgruppe. De havner lett i konflikt med formidlere som sliter med å anbefale de påstått beste bøkene, filmene og teaterstykkene til elevgrupper som ikke bare består av de mest kunstinteresserte. Som en motpol vokser det fram nettsteder der barn og unge selv anmelder, for eksempel Uprisen.no, Mittiris.com og Ungestemmer.no.  På sitt beste gir vurderingene her viktig tilbakemelding til produsentene om hva som fungerer godt og dårlig for målgruppa. Det er likevel ikke nok til å sikre kunst for barn og unge den offentlige mottakelsen den har fortjent, en kritikk som både bedømmer kvalitet og befester kunstens plass i samfunnsdebatten. Kulturlivet for barn og unge kan ikke klare seg uten den profesjonelle kritikken. Men dersom denne kritikken ignorerer effekten på mottakerne, vil den ikke bare fungere dårlig i formidling. Den underslår betydningen av verkets særegne henvendelse til publikum.

De siste årene har en demokratisk strømning gitt større rom for synspunktene til barn og unge. Samtidig driver mediekrisen fram nyskapende kritikk med intensjon om å nå ut til flere. En forening av disse to ambisjonene ser vi i den flerstemmige kritikken med økt vilje til å inkludere barnas stemme. Men hvordan unngår vi kritikere å redusere barn og unge til brikker i vår egen argumentasjon?

Opplevelsen som dekkoperasjon

Barnas reaksjoner kan lett få urimelig stor plass og betydning. Da kollega Finn Tokvam anmeldte Vitsipedia av Jørn Roeim hos Barnebokkritikk i 2014, fant han lite å le av, og tok et grep vi ser stadig sjeldnere: «Eg innser raskt at eg ikkje er i den såkalla målgruppa, så eg samlar tre ekspertar for å vurdere vitsane. Ein treåring, ein femåring og ein sjuåring. Og så les eg: Hva skjer hvis du kaster en grønn stein i Rødehavet? Den blir våt. Ingen ler. Sjuåringen fortel at ho alt visste dette, sjølvsagt. Og femåringen gjer det klart at han er flinkare å kaste stein enn treåringen. Noko som får treåringen til å slå femåringen.» («Kva er vitsen», 19.06.2014)

Utprøvingen av vitser gir et godt innholdsreferat fra boka, og rapporteringen om effekten på testpanelet er underholdende. Slik personlig vinkling skaper identifikasjon hos lesere som gjenkjenner situasjonen, dermed oppleves anmeldelsen relevant og morsom. Såpass underholdende er dette at mange neppe savner spørsmålet om hvorfor barna ler eller ikke. Svakheten ved Tokvams prioritering er at han nøyer seg med testpanelet selv om det fins humorteori som kan hjelpe oss nærmere et svar på hvorfor noen vitser er morsommere enn andre.

I kommentaren «Fedre uten faglighet», publisert i samme nettidsskrift i 2012, tar litteraturkritiker Petra J. Helgesen og teaterviter Anne M. Helgesen et oppgjør med kritikere som de mener skyver barns personlige opplevelse foran seg, og dermed unngår «den faglige tyngden de ellers ville ha tilstrebet.» Jeg synes Tokvams bruk av barna kan forsvares, for jo viktigere den umiddelbare virkningen til verket er – voggesang like gjerne som vitsebok – desto mer relevant er bruken av testpanel. Bedømmelsen kan likevel ikke få basere seg på barnas opplevelse alene.

Sine egne vurderingskriterier

Barns betraktninger kan være vel så interessante som de umiddelbare reaksjonene. Kunstløftet-avisa ble gitt ut av Kulturrådet som innstikk i Morgenbladet mellom 2013 og 2015 og tok for seg kunst for barn og unge. Stian Gabrielsens kunstanmeldelse «Vi lever jo ikke egentlig på en stjerne» tilhørte en serie kritikker der anmeldere tok et barn med på utstilling og inkluderte barnets refleksjoner i bedømmelsen. Men hvor klokt er det å ta med en tiåring som «viser tegn på narkolepsi hver gang hun hører ordet utstilling»?

Ella må bestikkes for å bli med og er i så måte representativ for alle barn som ikke går frivillig. Gabrielsen legger ikke skjul på at han strever med samtalen, og hans ærlige forsøk på å engasjere henne berører. Datterens opplevelse fungerer godt i en vurdering av utstillingens evne til å engasjere skeptiske barn. I vurderingen av utstillingens kvalitet totalt, reagerer jeg derimot på at Ella aldri blir oppfordret til å si hva hun mener om den. Gabrielsen er mest opptatt av å finne ut hvordan hun forstår det hun ser. Kanskje hører han til dem som synes det er altfor mye forlangt å gi et barn ansvar for å bedømme noe hun ikke har forutsetning for fullt ut å forstå. Eller kanskje han har utelatt hennes mening i respekt for kunsten? Men også barn har ytringsfrihet og rett til å mene at kunst er dårlig når opplevelsen ikke gir dem noe. Problemet er snarere at far og datter ikke diskuterer hvilke vurderingskriterier som bør gjelde. Et barn behøver hjelp til å formulere sine egne kriterier. Ellers gjelder det for Ella som for kritikere flest: Først når det er åpenhet om kriteriene, får leserne mulighet til å ta stilling til om de er enige i vurderingen eller ikke.

Forsidebilde av Kunstløftet-avisa nummer 6.

Barns betraktninger kan være vel så interessante som de umiddelbare reaksjonene.

Problemet for dem som baserer sine resonnement på kunnskap om barn, er at ingen barn er like.

Taus eller mangelfull kunnskap om barn

Kunnskap om barns resepsjonsevner og preferanser kan overbevise minst like mye som rapporter fra konkrete kunstmøter. I kronikken «En kunstarena for alle» (Bergens Tidende 03.06.14) trekker Kristin Ørjasæter, direktør ved Norsk barnebokinstitutt, fram biblioteket som kunstarena. Hun ber litteraturformidlerne om å få øynene opp for de eksperimentelle bøkene: «Eg er ein frosk er for eksempel en lek med ord som følger drømmens og poesiens særegne logikk. Invitasjonen til leseren er å bli med på en hendelse der ordene åpner opp en egen verden. Det er lett for barn å følge denne leken, men mange voksne blir skuffet over at deres forventninger til hva en barnebok skal være, ikke blir innfridd.»

Men hvordan vet hun at det er lett for barn å følge denne leken? Jeg ville trodd på Ørjasæters anbefaling dersom hun hadde vist til erfaring og tatt noen forbehold: «Barn jeg har lest boken for, følger lett denne leken»; eller om hun hadde basert seg på kunnskap om barn: «6-7-åringers fascinasjon for språkleker gjør det trolig lett for dem å følge denne leken». Kanskje har hun dekning for påstanden og satser på at vi stoler på kompetansen hennes. Påstanden hadde likevel stått sterkere med belegg.

Problemet for dem som baserer sine resonnement på kunnskap om barn, er at ingen barn er like. Det vet nok Ørjasæter godt, likevel generaliserer hun når hun skriver at «det er lett for barn». Er det lett for alle barn? Faren ved å glemme at barn er like forskjellige som voksne, er at vi risikerer å glemme at barn trenger variert kunst.

Uansett om vi baserer oss på kunnskap om barn eller på våre egne erfaringer med dem, er det fort gjort å skyve dem foran seg som bevis på egen argumentasjon. Jeg anmeldte selv Eg er ein frosk da den kom, og hadde respekt for bokas kunstneriske prosjekt. Likevel klarte jeg ikke å finne et eneste barn som likte den, og gjorde det til et poeng i anmeldelsen. Mens Ørjasæter hevder at boka er vellykket fordi barn lett kan følge språkleken, bruker jeg høytlesingserfaringer med barn til å hevde at den ikke er det. Hvem av oss skal du stole på? Så lenge vi kritikere nøyer oss med å vise til barn vi erklærer oss enige med, bør publikum uansett være skeptiske til resonnementet.

Barn og unge har ytringsfrihet

Et alternativ som har vokst tydelig fram de siste årene, er å overlate kritikken til de unge selv. Ungestemmer.no er Scenekunstbrukets egen plattform der unge mellom 13 og 19 år får veiledning i å skrive om profesjonell scenekunst. Det internasjonale samarbeidsprosjektet Mittiris.no lar unge bruke farger og følelser til å beskrive og vurdere egne teateropplevelser. Hos Uprisen.no anmelder ungdomsskoleelever samtlige nye, norske ungdomsromaner i regi av Foreningen !les. Elevene som ble kåret til årets beste anmeldere hører til dem som lykkes best.

Her hos Periskop har 17 år gamle Hanne Johnes teateranmeldelse av Five Easy Pieces gitt henne nominasjon til Kritikerlagets utmerkelse «Årets kritiker». Hun forklarer innholdet slik hun opplever det, og hennes refleksjon over hvordan det virker, har særlig gyldighet fordi hun representerer målgruppa. Men all kritikk – uansett alderen til den som skriver den – begrenses av kritikerens erfaring og faglighet. Selv de beste anmeldelsene fra unge mangler for mye til at kulturlivet kan klare seg med dem alene.

Naturligvis har barn og unge ofte vanskelig for å se kunstnerens intensjon, de har få forutsetninger for å se verket i en større sammenheng og enda færre forutsetninger for å vurdere hva som er originalt. De vet derimot godt om de har sett noe altfor mange ganger før. Det er verdt å lytte når de vurderer et stykke som (u)aktuelt eller (ir)relevant av helt andre grunner enn oss voksenkritikere – siden det helst er dem det er ment å være aktuelt og relevant for.

Muligheter for de modige

Mens mye av den profesjonelle kritikken i for liten grad tar høyde for målgruppas opplevelser og preferanser, mangler de unges egen kritikk erfaring og faglighet. Midt i mellom fins det godt om plass til flerstemmige alternativ. Å bruke barn på en forsvarlig måte krever mot til å innvilge dem ytringsfrihet. Det krever også bevissthet om at deres synspunkter og opplevelser ikke kan generaliseres til å gjelde for hele målgruppa. Barns stemme kan heller ikke få erstatte faglig vurdering, bare supplere den.

Den gang kritikken hadde større plass, var det sterkere tradisjon for å trekke inn meningsmotstandere. Med de nye nettformatene er det rom for å gjenopplive denne tradisjonen. Kritikk basert på uenighet med representanter for målgruppa er særlig interessant fordi den tematiserer hvordan vi voksenkritikere kan komme til kort i møte med kunst for barn og unge, men også hvordan et flertall i målgruppa kan komme til kort i sin forståelse av kunstneriske intensjoner som det behøves profesjonelle voksne for å anerkjenne fullt ut. En flerstemmig kritikk som inkluderer unge stemmer kan gi nye perspektiver. Ikke minst sikrer den forfriskende fokus på kunstens særegne henvendelse til barn og unge.

Skjermdump fra ungestemmer.no

Barns stemme kan heller ikke få erstatte faglig vurdering, bare supplere den.