Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Kronikk: Har Den kulturelle skolesekken fått mediepanikk?

SJANGER

Kronikk,

PUBLISERT

søndag 14. mars 2021

Under koronapandemien ble det meste av fysiske møter mellom elever og Den kulturelle skolesekken avlyst. Mange var skeptiske til å erstatte de fysiske produksjonene med digitale tilbud. Var det god gammeldags «mediepanikk» som slo inn?

↑ Hallvard Heide, landets siste bygger av såkalte geitbåter, i kulturarvproduksjonen «Geitbåten». Foto Maja Holand.

For et år siden ble vi alle tatt på senga da koronapandemien lammet oss. Ingen så det som forsvarlig å sende utøvere på kryss og tvers mellom skoler, kommuner, fylker eller landegrenser. Skrekkbildet var å ende opp som «smittebussen»: Det lille busselskapet som fulgte smittevernreglene så godt de kunne, men likevel smittet 127 personer i 15 kommuner.

Som en direkte følge av dette, finansierte Den kulturelle skolesekken (DKS) i Trøndelag en rekke digitale produksjoner som var klare til høstsemesteret 2020.

Vi oppfordret utøverne til å tilby produksjonene til andre fylker og direktekommuner, og må innrømme at vi ble en smule overrasket over tilbakemeldinger om særdeles laber interesse.

Skrekkbildet var å ende opp som «smittebussen», men vi ble en smule overrasket over laber interesse.

Felles for alle rundene har vært at barn og unge har vært målet for mediepanikken

Et gammelt spøkelse dukker opp

Mediepanikk er et velkjent begrep innenfor medieforskningen, og går i korte trekk ut på at de som befinner seg øverst i det sosiale og kulturelle hierarkiet, historisk sett har uttrykt skepsis til «nye medier». Nå er ikke digitale produksjoner noe nytt medium, men vi drister oss til å foreslå det som et syvende uttrykk i skolesekken, med en fot i et eller flere av de andre seks uttrykkene – med det til felles at møtet mellom elev og kunstner ikke er fysisk.

Vi mener teorien om mediepanikk har overføringsverdi til innføring av digitale produksjoner i DKS: Eliten – «voksensamfunnet», «det etablerte» – viser dyp skepsis til det som for mottakerne – elevene – er en høyst tilstedeværende del av deres hverdagsverden.

Det karakteristiske med mediepanikken har siden 1800-tallet vært at man argumenterer med følelser, ikke fornuft. Det oppstod da populærlitteraturen bredte om seg etter oppfinnelsen av trykkekunsten («utvannet og usunn frukt»), da filmen kom («en prostituert smittespreder»), da fjernsynet kom («den nye pesten»), da videospilleren kom («en trussel mot barnekulturen»), da de digitale spillene kom for fullt («gjør brukerne følelseskalde og voldelige»). (Sitater fra Drotner 1999 og forskning.no)

Felles for alle rundene har vært at barn og unge har vært målet for mediepanikken. Hvis barn og unge ikke oppnår dannelse, skusler de bort sine kulturelle muligheter og dermed muligheten til å bli «ordentlige» mennesker, dvs. voksne.

Digital treplanting på Barnas arkitekturdag 2020. Foto: Oslo Arkitekturtriennale / Sverre Chr. Jarild.

Hva er digitale produksjoner?

La oss se på dette med fornuft og kompetanse: Hva er god kvalitet i det digitale og hvilke muligheter åpnes opp? Og la oss eksemplifisere med to av DKS Trøndelag sine digitale produksjoner.

I Kunsten å se kunst (regi Jon Vatne), et samarbeid med Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, møter vi syv kunstverk som finnes i museet. Allerede her i anslaget har det digitale et fortrinn framfor det fysiske: Syv utvalgte kunstverk får en fokusert presentasjon som tar 24 minutter av en skoledag – og ikke en hel skoledag som kreves for å møte fysisk opp på museet.

En fokusert digital presentasjon tar 24 minutter av en skoledag – og ikke en hel skoledag som kreves for å møte fysisk opp på museet.

Dette er formidling av ypperste merke, og nesten umulig å gjenskape i et fysisk møte.

En vase av glass

Kunsten å se kunst tar oss med inn i et mørkt rom der vi først møter kunstverket «Things Change» av Maria Bang Espersen: En vase av glass roterer langsomt på en dreiebenk i det fjerne. Kamera nærmer seg langsomt mens en stemme forteller oss at kunstneren satte en skarp stein inn i glasset i blåseprosessen og at hun dermed skapte et uromoment som skulle skape spenning i glasset. Kamera og fortellerstemme følges av en hypnotiserende musikk som umerkelig øker i styrke. Når fortellerstemmen sier at «glasset kan faktisk sprekke når som helst» tror vi på det, og det er som om vi kjenner på spenningen den skarpe steinen skaper i glasset.

Produksjonen fortsetter i samme stil og gjennom en liten halvtime får vi et unikt glimt av unike kunstverk skapt både i samtid og fortid, i Norge og i fjerne riker. Dette er formidling av ypperste merke! Og nesten umulig å gjenskape i et fysisk møte, for dette er et nøye regissert samspill mellom kamera, lyssetting, fortellerstemme og kunstverk.

Den digitale produksjonen kan også sees flere ganger – noe vi absolutt fikk lyst til!

Maria Bang Espersen, Things Change, 2015. © Maria Bang Espersen / BONO 2021. Foto: Freia Beer.

Fra produksjonen av «Kunsten å se kunst»: Lysmester Toni Vucic og fotograf Øystein Moe. Foto: Jon Vatne.

Dokumentarfilm om båtbygging

Geitbåten  (Geitbåtmuseet i Heim kommune, i samarbeid med filmselskapet HerStory AS) viser oss prosessen med å bygge en geitbåt, i tillegg til at filmen portretterer båtbygger Hallvard Heide.

Geitbåten er en ganske annen type digital produksjon sammenliknet med Kunsten å se kunst. Det er snakk om en dokumentarfilm der vi får økt kunnskap om trebåtbygging og et museum vi kanskje ikke visste om.

Dokumentaren er gjort så bra at vi får lyst til å besøke museet – selv om det kanskje ligger langt unna. Slik sett vil Geitbåten være et fint oppspill til mange flere fysiske besøk på museet.

Båtbygger Hallvard Heide på stranda. Foto: Maja Holand.

Dårlig kunst og kultur er verre for barn og unge enn ingen kunst og kultur.

Kvalitet er alltid viktigst

Begge disse produksjonene er eksempler på det vi har vært opptatt av: Et samarbeid mellom dyktige fagfolk og formidlere innenfor henholdsvis visuell kunst og kulturarv, og profesjonelle digitale formidlere (her: filmskapere).

For også for digitale produksjoner gjelder funnet professor Anne Bamford gjorde i sin UNESCO-baserte forskning: Dårlig kunst og kultur er verre for barn og unge enn ingen kunst og kultur.

Derfor: Kvalitet må selvsagt stå i høysetet. Det finnes både gode og dårlige digitale produksjoner – produksjoner som er hensiktsmessige i en digital form, og de som ikke er det.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Tør vi å la elevene vurdere?

La oss ta diskusjonen rundt hva som er god digital formidling og hva som ikke er det, og la oss ta den grundig. Vi har ikke noen fasit, men ser at veien blir til mens man går og at læringspotensialet langs veien er stort – men da må man ikke avlyse turen før den har begynt.

Elevmedvirkning står på plakaten i 2021 – og la oss også lytte til elevene. I stedet for å bli tatt av mediepanikk kan vi spørre elevene hva de egentlig vil ha. Tør vi la dem være de som vurderer kvaliteten på tilbudet i DKS i enda større grad?

Fenomenet mediepanikk tyder på at de er mindre skeptiske til nye medier og nye måter å tilegne seg kunnskap og opplevelser på enn voksengenerasjonen. Samtidig skal vi selvsagt gi dem store og grenseoverskridende opplevelser som de ikke visste at de ville ha, innenfor alle de syv uttrykkene i Den kulturelle skolesekken – og gjerne på kryss og tvers av dem.

Kronikken publiseres i samarbeid med Ballade, og har tidligere vært publisert hos Kulturtanken.

I stedet for å bli tatt av mediepanikk kan vi spørre elevene hva de egentlig vil ha.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·