Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Kultur for barn i miljøtematiseringens tid

SJANGER

Essay,

PUBLISERT

onsdag, 14 november 2018

Moralsk oppvåkning og individuelle atferdsendringer ser ut til å være den gjennomgående løsningen når kunsten skal få barn til å redde miljøet.

↑ Fra Line Renslebråtens Under polarisen. Foto: Cappelen Damm

Kulturrådets årskonferanse har i år fått en dramatisk tittel: «Siste akt – kunst og kultur i miljøkrisenes tid». Staten ser med dette til ut til å be om at kulturen skal gjøre sitt for å bidra til at tittelen viser seg feil. Barnekulturfeltet er allerede i gang, og de blir belønnet. Journalist Ole Mathismoen og illustratør Jenny Jordahl er nominert til Brageprisen for tegneserieboka Grønne greier – om natur, miljø og sånn. Forfatter og illustratør Line Renslebråten har med fjorårets bok Dyrene som forsvant og årets Under polarisen synliggjort hvordan mennesket ødelegger vakker, fredelig og uskyldig natur i håp om egen vinning.

Mens barna kan formes, læres opp og dannes, må håpet, siden vi er i siste akt, være at også foreldrene deres avlæres dårlige vaner og opportunistisk bruk av miljøet. I siste akt er det ikke mulig å vente til barna har kommet i posisjon foran valgurner, i vitenskapelige stillinger og lovformulerende komiteer, men de er allerede i posisjon til å mase på at foreldrene skal resirkulere og ikke bruke plast. Mange voksne var engasjert ungdom. Hvorfor har vi ikke gjort noe, vi som vokste opp med Lillebjørn Nilsens advarsel mot å si at det ikke nytter i den norske versjonen av Pete Seegers sang «My Rainbow Race», «Barn av regnbuen», da den kom i 1973?

SERIE: Kunst og klima


Hvilken rolle spiller kunsten for barn i hvordan vi forholder oss til klimautfordringene?

Holdningskampanjer og bevisstgjøring anses som viktig arbeid for å få den generelle befolkningen til å være med på å ta ansvar for klodens velferd. Kunst og kultur kan være gode verktøy for å formidle slike budskap. Men det følger mange utfordringer med å kommunisere slike temaer til barn – hvordan navigerer vi de etiske, kunstneriske og politiske farvannene som voksne, som kunstnere og som kulturforvaltere?

I en serie artikler under tittelen «Kunst og klima» retter Periskop søkelyset mot kunst for barn i miljøkrisenes tid, og leter etter muligheter og utfordringer med hvordan vi henvender oss til barn og unge med dette temaet.

Les alle sakene her.

I boken Under polarisen forsøker forfatter Line Renslebråten å synliggjøre hvordan mennesket ødelegger vakker, fredelig og uskyldig natur i håp om egen vinning. Foto: Cappelen Damm.

Det individuelle er ikke alltid så politisk

Barna og kunsten har ikke vært fristilt mer enn et par hundre år, og de slapp fri samtidig. Barndommen skulle ha egenverdi og kunsten skulle være for kunstens egen skyld. Med krisetid som bakteppe har de sammen fått jobben med å sikre framtida. Fordi «klima- og miljøkrisen er en kulturkrise» og kunsten kan bidra til å finne mer bærekraftige svar på spørsmål om hvordan «vi forstår oss selv i verden og naturen, hvordan vi innretter våre liv og vårt samfunn», spiller kulturfeltet «en åpenbar og viktig rolle», skriver Kulturrådet. Moralsk oppvåkning og individuelle atferdsendringer ser ut til å være det gjennomgående målet med kulturtilbudene til barn.

Begge deler er en del av løsningen, men det som ofte blir borte er noen råd for hvordan det er mulig å gjøre noe med strukturelle sider av samfunnet som trenger gjennomgripende politiske endringer. En av årets spillefilmer, Månelyst i Flåklypa, klarer til og med å bedrive konstruktiv systemkritikk uten å gjøre spørsmålet for komplisert.

Det finnes forfattere med en kur for alt

For oss som tror at miljøødeleggelser i første rekke er en konsekvens av måten økonomien er organisert på, gir Niklas Luhmanns sosiologi et deprimerende perspektiv på hva kulturfeltet kan gjøre. Samfunnet er satt sammen av ulike «funksjonssystemer» med egen logikk, og det er vanskelig for ett system, kunsten, å påvirke et annet, økonomien. Et system kan skape irritasjon i andre systemer, men ikke endringer, hevder han. Slik avmakt overfor andre sosiale systemer er kanskje noe av grunnen til at det er naturens systemer som behandles grundigst og livsstilsvalgene som beskrives mest konkret i kulturproduktene som skal engasjere barn i miljøspørsmål.

Utgangspunktet for boka Grønne greier er helsider fra Aftenposten Junior med en serie som har gått siden 2016. I ei myr, for eksempel, bor det mange arter uten annet sted å leve, og «om man graver opp en myr, slippes masse kjip CO2 ut i lufta, og det er ikke bra for klimaet på planeten vår». Temaene er såpass lite dagsaktuelle at aktualiteten ikke er borte, men mellom permer blir serien informasjonsmettet og lærebokaktig.

Forfatter og illustratør Line Renslebråten viser med årets bok Under polarisen en annen vei inn i miljøspørsmål enn den bredt anlagte Grønne greier. Boka tar for seg livet under isen flott illustrert på en måte som minner om pedagogiske plansjer og femtitallsklassikerne Floraen i farger. Både plankton og hvaler er med. Selv om boka er leksikalsk i den forstand at planter og dyr illustreres og beskrives uten at det er noen direkte fortelling, tilfører sårbarheten i strøket og menneskets rolle i dette boka drama. En tredjedel inn i «Under polarisen» kommer et vendepunkt. Livet virker så langt nærmest harmonisk under isen, men så dukker det brått opp en reketråler som ødelegger idyllen og samspillet mellom mennesker og resten. Nesten som et monster som dukker opp etter idyllen i starten av en skrekkfilm. Denne tematiseringen av ødeleggelse av livet under isen gir grunnlag for at boka avsluttes med råd for dem som vil gjøre noe for å redde miljøet.

Med ulike virkemidler og bredde ser det ut om både Grønne greier og Under polarisen har samme ambisjon og konklusjon; de vil at leserne aktivt skal gjøre noe for miljøet, både ved å melde seg inn i miljøvernorganisasjoner og gjøre grep i hverdagen, som for eksempel å begrense bruken av plast.

Disse bøkene er ikke alene, og Periskop har tatt for seg andre forsøk på å fortelle og bevisstgjøre barn og unge om miljøet. Erika Fatland har for eksempel gått fra sakprosa for voksne til skjønnlitteratur for ungdom når hun med spørsmålet «kan klimakrise bli gøy» har skrevet Vinterkrigen. På Den Nationale Scene har de laget Vilde Vite, en musikal for barn om plast. Som mange andre, tar de utgangspunkt i gåsenebbhvalen som i januar 2017 ble funnet død på Sotra med fullt av plast i magen.

Nærmest alle tilnærmingene til miljø har som en sentral løsning at hver og en skjerper seg i hverdagen, og det er masse muligheter for å bidra ved å for eksempel resirkulere, bruke mindre plast, reise mindre og sykle. «I gamle dager brydde bare noen få mennesker seg om å la være å forurense og ødelegge natur» ifølge Grønne greier. Så ikke bare lever vi i «miljøkrisenes tid», slik Kulturrådet hevder, men også i en særegen tid på grunn av engasjement. Det gir håp, skal vi tro Grønne greier, for «sammen kan vi løse de aller fleste natur- og miljøproblemene bare vi skjerper oss».  Eller for å si det som Renslebråten skriver mens en trist sel stirrer insisterende på leseren: «Sammen skal vi gjøre en forskjell».

Utover at bøkene glir over i en slags kulturens holdningskampanje, er vektleggingen av individuell praksis problematisk med tanke på effekten for miljøet. Ikke minst er det kompliser ved alle valg skjønne hva som er bra for miljøet. Dette kommer for eksempel fram i kjølvannet av at Coop har satser på papirposer, så viser det seg at plast er mer miljøvennlig, men de har tilbud om papir fordi kunden skal «velge selv». Det komplekse er ikke helt fraværende, som i Grønne greiers drøfting av økologisk mat, for «ofte er det uenighet om økologisk mat», og at mange eksperter mener at angsten for kunstgjødsel og sprøytemiddel er bare «tull». Men «personlig vil [Mathismoen] helst ha økologisk mat, så får andre velge det de vil.»

 

Fra Line Renslebråtens Under polarisen. Foto: Cappelen Damm

Miljøsaken som mellomlagenes individuelle prosjekt

Når konklusjonen etter behandling av kunnskaps- og alvorstunge temaer blir preget av livsstilsråd, er faren at også det konkrete resultatet blir en bekreftelse av livsstilen til en del av samfunnet, og at det like gjerne åpner for en ekstra hylle med økologiske, grønne og rettferdige nisjeprodukter i butikken mens alt ellers fortsetter som før. For å ta tak i faren for et slikt resultat, må kulturlivet drøfte hvor miljøengasjementet kommer fra og hvorfor ikke alle deler det. Ressurssterk bakgrunn, høy utdannelse og jobb i offentlig sektor gir meninger og ambisjoner i tråd med verdensbildet som de overnevnte bøkene vil frambringe. WWFs Bård Vegard Solhjell er intervjuet i forbindelse med «Siste akt», og benytter anledningen til å snakke om at han i NRK-programmet Popaganda har spilt musikk som «uttrykker miljøengasjement». I programmet spiller de blant annet Dum Dum Boys’ «Splitter pine» fra 1989, som Solhjell mener vekket miljøverneren i ham.

Det er forsket på hvem blant dem som er noen få år yngre enn Solhjell som engasjerte seg i miljøvernorganisasjoner. I boka Ung på 90-tallet, med statistikk fra 1992-1994 skriver sosiolog Ketil Skogen om «ungdom, miljø og klasse» og konkluderer med at mens «ungdom fra humanistisk-sosiale mellomlag går på møter, besøker arbeiderklasseungdommen naboer og slektninger». Skillet gikk ikke mellom hvem som brydde seg om miljø eller ei, men for eksempel på hvem som engasjerte seg og prioritering dersom for eksempel det sto mellom miljø og arbeidsplasser. «Humanistisk-sosiale mellomlag» hadde over tre ganger så stor sjanse for å være medlem av miljøvernorganisasjon som arbeiderklasseungdom. I dag er disse unge godt voksne, og det er vel ikke utenkelig at det er flere av dem enn Solhjell som har gjort karriere av engasjementet sitt. Langt flere kan praktisere en distinksjonsskapende miljøbevisst livsstil, gjerne fratrukket utbredt bruk av langdistansefly.

Disse «mellomlagene» er ganske flinke på og veldig opptatte av skolen. At de miljøtematiserende bøkene er så lærebokaktige, og dermed ser ut til å være ideell for dagens mellomlagsbarn, styrker mistanken om at her er det 90-tallistenes barn som skal bekrefte livsstilen sin.

Historien resirkuleres som tegneserie

Det er ikke bare en bagatell at Kulturrådet beskriver akkurat samtiden som preget av miljøkriser. For om det har vært krisestemning og forsøk på å advare før, er det grunn til å lære av fortidas suksesser og fiaskoer i miljøkampen. Grønne greier demonstrerer ikke bare resirkulering ved gjenbruk av tekster fra avis, men er også en slags barnevennlig og illustrert versjon av ideer Ole Mathismoen har hatt siden boka Grønn nøkkel fra 1991. «Husk at forbrukernes makt er like stor som velgernes makt», skriver han der. På ulikt vis er både Grønne greier og Under polarisen bøker som kan brukes for å snakke om det politiske og kompliserte med miljø, men ikke minst Mathismoen burde etter 30 år med formidling av individuelle løsninger i større grad utfordret ideen om at folk – som forbruker, søppelkaster, turist, venn – i praksis og tale kan redde miljøet. Fordi dette blir symbolske øvelser som mister både samfunnsnivå og helhet hos den enkelte, blir løsningen fort at deler av befolkningen føler at de gjør noe for verden når de kjøper litt dyrere økologisk mat for sikkerhets skyld.

Ikke i bare 30, men i hvert fall i 150 år har det vært kjempet for miljøet og mot en økonomisk tenking som setter vekst i front. Det demonstrerer historikerne Cristophe Bonneuil og Jean-Baptiste Fresso i boka The Shock of the Antropocene. Boka har en rekke eksempler som utfordrer påstanden om at det bare var noen få som brydde seg før, og viser at folk har visst om klimautfordringer lenge før dagens forskningsresultater. De siterer juristen Eugène Huzar som i 1857 skrev at «Om et eller to hundre år, …., siden skogene er borte, … vil karbongass og karbonsyre virkelig ødelegge jordas harmoni».

Mathismoen burde etter 30 år med formidling av individuelle løsninger i større grad utfordret ideen om at folk – som forbruker, søppelkaster, turist, venn – i praksis og tale kan redde miljøet, skriver forfatterne. Foto: Ena/Vigmostad & Bjørke.

Foto: ENA

Håp, avmakt og kampen for månelyset

Bonneuil og Fresso viser at miljøødeleggelsene ikke har skjedd fordi folk ikke har visst eller brydd seg. Det gir nok en grunn til å lure litt på hvilket bidrag kulturlivets arbeid for bevisstgjøring vil gi til klimakrisene. Et spenn mellom håp og fortvilelse i miljøkampen kommer fram i boka Hva skal vi si til våre barn av filosof Arne Johan Vetlesen og sosiologen Rasmus Willig. For «vi» voksne er fanget i en finurlig felle det er nærmest umulig å komme ut av. Boka er preget av en blanding av følelsen av at det ikke er håp, og brennende håp om at leserne vil handle på bakgrunnen av alvoret. Det samme håpet om effekten av å vise det vakre som står på spill preger Renslebråtens bøker.

Vetlesen er systemkritiker, og systemkritikk og bred formidling kan ofte framstå som motsetninger. Den siste Flåklypa-filmen, Månelyst i Flåklypa, demonstrerer at fundamental kritikk av systemet kan gjøres på tilgjengelige og krasse måter. Her støtter den norske stat og Norsk Hydro reisen til månen, og byråkrat Vigfus Skonken sniker med seg en månestøvsuger for å samle inn månestøv som skal gi Norge noe å leve av etter olja. Hadde den norske økonomiske logikken, som jo er verdens økonomiske logikk på steroider, fått frie tøyler på månen, ville månens skinn blitt støvsugd vekk for å fore vekstøkonomien. Men Solan, Ludvig og ikke minst den globale proletaren Emanuel Desperados, viser at de er villige til å ofre ikke bare økonomisk vekst i Norge, men også egne liv, for å gi mennesker, pinnsvin, skjærer og gorillaer mulighet til å sitte på utedoen og fundere over livet i månelyset.

Skal det som ser ut som siste akt i en tragedie i stedet bli et vendepunkt i en større fortelling, er det mulig at kunsten kan spille en rolle ved ikke bare å vise at det er mulig for den enkelte å endre seg, men at det er mulig på samfunnsnivå å tenke helt nytt om praksiser menneskeheten har låst seg selv inn i uten det verken er manus eller regissør som styrer dramaet. Solan, Ludvig og Emanuel går rett i kjernen av miljøkrisene når de ødelegger maskinene som skaper dem og nekter å akseptere lønnsomhetslogikken når prisen er rovdrift på naturen. Om ikke lærdommen fra Flåklypa er at folk bør knuse maskinene, er det i hvert fall at det er viktig å ikke bare se på seg selv, men å utfordre praksis der makta er.


Stikkord:
· · · · · · ·