Kunst for barn i følelsenes vold




Mens kunsten tidligere krevde noe av barna, er det i dag barna som krever noe av kunsten. Nettstedet Mittiris.com viser at forestillingen om den autonome kunsten har blitt erstattet av forestillingen om det autonome barnet.

De sentrale nordiske scenekunstinstitusjonene Norsk scenekunstbruk, Teatercentrum, Riksteatern og Listaleypurin har gått sammen for å lage nettressursen Mittiris[1].

Bakgrunnen for samarbeidsprosjektet er at institusjonene mener at det er behov for «et digitalt verktøy som hjelper barn og unge å reflektere over scenekunst». Samtidig som Mittiris etablerer et slik verktøy, bringer de til torgs et bestemt syn på forholdet mellom barn og kunst som utfordrer kunstfeltets tradisjonelle kvalitetskriterier. Det kan fungere avklarende i et kunstfelt som ser ut til å være preget av uklarhet med hensyn til hva kunst er og skal bidra med i samfunnet[2]. Med sin vektlegging av barns spontanopplevelser av kunsten, er Mittiris preget av et romantisk autentisitetsideal som samtidig tilrettelegger for økonomisk målgruppetenkning. Denne konseptualiseringen risikerer imidlertid å undergrave kunstfaglig kompetanse i feltet kunst for barn. Dette er interessant fordi Mittiris tilnærming ser ut til å være del av en større trend hvor kunstfeltets autonomi i stadig større grad blir gjennomboret av alternative logikker.

SERIE: Fordi jeg føler det


Fokus på barnets opplevelse og følelser er en viktig del av kunst for barn. Men hva er konsekvensene av et stort fokus på barnets subjektive oppfattelse?

Når barnet oppfordres til å vurdere ut fra sin egen subjektive opplevelse, blir konteksten gjerne mindre viktig. Barnets egen lesning legger premissene for hva kunsten kommuniserer, og i forlengelsen av det, kunstens verdi. Med et økende press på økonomisk lønnsomhet og publikumstall hos de kunstneriske institusjonene, er det også verdt å spørre hvordan dette påvirker kunsten som lages og programmeres for barn.

Man kan se etableringen av det autonome barnet – barnet som et selvstendig og fullkomment menneske, og dermed også som tilskuer – som en videreutvikling av feltet kunst for barn. Men utviklingen kommer ikke uten utfordringer. Er det mulig å dyrke denne subjektive tilnærmingen uten at det truer kunstens potensiale til å vekke kritiske tanker som strekker seg utenfor barnets allerede etablerte oppfatninger?

Kunst for barn i følelsenes vold er den første saken i serien.

Forhåndsprogrammert kritikk

Nettressursen har en todelt ambisjon. På den ene siden skal den styrke «kunstopplevelsen» for barna. På den andre siden «selve kunsten». Denne doble ambisjonen skal ivaretas ved at barn og unge på nettsiden gir tilbakemeldinger om hvordan de opplever kvaliteten og relevansen av scenekunsten de eksponeres for. Mittiris mener at disse tilbakemeldingene vil være nyttige både for barnas foreldre, og for dem som «programmerer og kjøper» kunst. Slik vil nettressursen gi «makt til et publikum som tradisjonelt har lite», og samtidig «styrke anseelsen av kunst for barn og unge».

I tråd med sin demokratiske og maktforskyvende ambisjon har Mittiris gjort terskelen for de unges deltakelse lav: «Om du har sett en forestilling har du sikkert allerede meninger og tanker om den; og din følelse er alltid riktig!», skriver de i introduksjonen av seg selv. Ved første blikk er spennet i følelser som barna oppgir i sine innlegg også imponerende. De er sinte, trygge, rørte, opprømte, triste, glade, engasjerte, trøtte, frydefulle, stressede, likeglade, nysgjerrige, inspirerte, involverte, forvirrede, rolige, overveldede, eller til slutt, som et slags absolutt nullpunkt, er det en som føler «ingen ting».

Men den sentrale plasseringen følelsene får i kunstkritikken er forhåndsprogrammert fra Mittiris’ side. Når man logger seg på siden for å legge inn en anmeldelse, starter tilbakemeldingsprosessen med at man velger seg en følelse fra en ferdiglaget liste og matcher den med en passende farge fra et fargekart. Slik blir kunstkritikken kanskje først og fremst en læringsarena for å kjenne den potensielle spennvidden i eget følelsesliv, og kunsten blir en av flere mulige veier til selvinnsikt.

Dersom enhver vurdering av kunstnerisk kvalitet alltid er riktig, må nødvendigvis de relevante vurderingskriteriene være subjektive. Mittiris tilbyr en definisjon av kunst som muliggjør dette. Kunst «kan sees på som refleksjonsflater» som vi kan se oss selv i. Det spennende med kunst er: «hva handler det om for deg?». Når følelsene slik bringes inn til kjernen av kunstvurderingen, blir det i og for seg meningsløst å snakke om at en vurdering er riktig eller gal. Spørsmålet er snarere om den er uttrykk for genuine følelser. Kunstens oppgave blir å pirre betrakternes følelser, og kvaliteten på kunsten kan avleses i barnas evne til å artikulere sitt subjektive indre liv i møtet med den. Den ene meningen, eller følelsen, er like god som en annen. På denne måten gis det lite rom for at det er noe egenartet ved kunsten som det kan være verdt å lære om. Det blir tilsvarende uklart hva kunstfaglig kompetanse skal være godt for, når man likevel allerede er bærer av de relevante vurderingskriteriene.

Skjermdump fra Mittiris.no

Når følelsene slik bringes inn til kjernen av kunstvurderingen, blir det i og for seg meningsløst å snakke om at en vurdering er riktig eller gal.

Omslag til Ulla & Bendik bygger by. Foto: Gyldendal.

Romantikken ga slik utgangspunkt for å se barn som uforurenset av sivilisasjonens forkvaklede koder.

Hvor kommer forestillingen om barnet som kompetent kunstkritiker fra?

Nedvurderingen av ytre objektive kriterier for kunstvurderingen, i kombinasjon med synet på barnet som en allerede kompetent betrakter, kan knyttes både til postmodernismens angrep på etablerte hierarkier og romantikkens dyrking av autentisitet. Mens postmodernistisk kunstteori kan ses som et oppgjør med ideen om at noen kunstuttrykk er mer høyverdige enn andre, og at det skal kunne formuleres kriterier for vurderingen, vektla romantikken følelsene framfor fornuften. Den kanadiske filosofen Stephen Hicks ser disse tankestrømningene i sammenheng, og mener at romantikken banet veien for det som ble vurderingshierarkienes fullstendige kollaps med postmodernismen.[3]

En konsekvens av den romantiske lengselen etter det ekte og egentlige som manifesterte seg på slutten av 1700-tallet, var en tiltagende fascinasjon for mennesker som ikke hadde føyet seg inn i det siviliserte og strømlinjeformede. Såkalt primitive samfunn, psykisk syke, og ikke minst barn, ble sett som særlig gode kilder til det autentiske. Romantikken førte dermed til en oppvurdering av barndommen som verdifull på egne premisser. Gjerne mer verdifull enn voksenlivet. Romantikken ga slik utgangspunkt for å se barn som uforurenset av sivilisasjonens forkvaklede koder. Derfor kan de fortelle oss at keiseren er uten klær, eller eventuelt, som i bildeboka Ulla og Bendik bygger by, at de voksne gjør alt «Grått! Og trangt! Og firkantet! Og kjedelig!». Medlemmer fra juryen for Ungdommens kritikerpris ser også ut til dra veksler på dette romantiske arvegodset i et intervju med Klassekampen. «Vi er nok en spesielt ærlig jury», sier et av medlemmene. «Vi ungdommer er ikke forutinntatte i det hele tatt», sier et annet. «Vi leser bare de faktiske kvalitetene og svakhetene og bryr oss ingenting om den ene boka er mer kritikerrost enn den andre».[4]

Det er god grunn til å anerkjenne barns integritet og autonomi, slik Mittiris gjør. Spørsmålet er likevel hva som skjer med kunstfeltets autonomi når kunsten går fra å være et felt hvor kompetanse og innsikt kan økes, til å være en arena hvor det du føler og kan fra før er mer enn godt nok.

Kunsthall Stavanger med Luis Camnitzers kunstverk på fasaden. Foto: Kunsthall Stavanger.

Mye å tenke på

I den nylig avsluttede utstillingen The Child as Teacher i Kunsthall Stavanger var det inkludert et verk av Luis Camnitzer med påskriften «Kunsthallen er en skole. Kunstneren lærer å kommunisere. Offentligheten lærer å trekke forbindelser». Kurator for utstillingen, Jaroslav Andel, uttalte i et intervju i Periskop at Camnitzers verk er en «påminnelse om hva vi har mistet, og hva vi må tenke på nå», i en tid hvor dannelsesmandatet har blitt mindre klart. Samtidig med at dannelsesmandatet har blitt uklart, påpeker Jaroslav på at både politiske og økonomiske logikker har blitt tydeligere. Styreleder i Nasjonalgalleriet, Linda Bernander Silseths uttalelse om at «kunsten er den nye oljen», og at «vi må se hvordan vi skal tjene mer penger på kultur», er illustrerende. Det er også nyansatt direktør for Sørlandets kunstmuseum, Reidar Fugelstads uttalelse om at han «ikke aner mye om hva som er bra eller dårlig kunst», men at han «skal skape en regional drivkraft som blir en ledestjerne i kulturbransjen».

I tillegg til at barnas følelsesmessige spontanresepsjoner skal bidra til å styrke selve kunsten, må kvalitetsbegrepet på feltet kunst for barn resonnere med både inntjeningskrav og pedagogiske formidlingsprinsipper. Det er uklart om det er plass til en egen kunstlogikk i dette bildet, eller om feltet er i ferd med å bli en arena for kamp mellom ulike logikker som gjensidig utestenger hverandre. Det er umiddelbart lettere å forstå hvordan barnas tilbakemeldinger på plattformer som Mittiris kan informere den kommersielle økonomiske logikken enn den kunstneriske. Om kunstinstitusjonene som tradisjonelt har hatt ansvaret for kunstens dannelsesmandat begynner å tro at all relevant forståelse av kunst kan finnes i betrakterens indre, og slik nedvurderer berikelse av indre perspektiver gjennom tilegnelse av kunstfaglig kompetanse, er det mulig at det først og fremst er den økonomiske autonomien som vinner.


STIKKORD: