Kunst for alle – for og med barn

Disappearing acts inngår i Den kulturelle skolesekkens (DKS) tilbud til alle skoleelever i Vågan kommune, og opp mot 1200 barn og unge er ventet til utstillingen. Sammenholdt med forventet antall besøkende på cirka 3500 til årets LIAF, blir det tydelig hvor stor publikumsgruppen barn og unge er. Dette er selvsagt ikke spesielt med LIAF. Barn er, takket være DKS og formidlingsinitiativene på ulike kunstinstitusjoner, en stor publikumsgruppe. Men samtidig som vi generelt i samfunnet kan observere en tendens der kulturtilbudet for barn blir mer og mer spesialtilpasset barna og foregår på egne plattformer, som NRKs TV- og radiokanal Super, er det fremdeles en forventning om at visuell kunst kan tale til et slags universalt subjekt og at barn og voksne kan dele den samme kunsten på ulike vilkår. På årets LIAF videreføres forestillingen om at kunst er for alle uansett alder, samtidig som den imøtekommes i det at formidlingsprogrammet løfter opp flere stemmer og ulike erfaringer av den, også barns.

Årets utstilling utmerker seg i denne sammenhengen, ettersom både formidlingskonsept og kuratorisk idé forankrer festivalen til stedet – på flere nivåer og for ulike betraktergrupper. Kuratorene Matt Packer og Arne Skaug Olsen har hentet frem Svolværs bystruktur og folkeminne gjennom valget av utstillingslokalet: Jern & Bygg – en forhenværende jern- og møbelbutikk. For mange blir dette siste sjanse til å besøke lokalene før de rives for å gi plass til et høyhus og valg av utstillingslokale aktiverer med dette et viktig skifte i Svolværs historie, samtidig som utstillingen lever godt opp til tittelen Disappearing Acts.

Kunstpedagog Kristin Risan ved Nordnorsk kunstnersenter har på sin side invitert ulike svolværinger til å holde egne omvisninger – til å «lose» publikum gjennom utstillingen. Blant LIAF-losene finner vi både en sogneprest og en tannlege – og syv 7.-klassinger ved Svolvær skole. LIAF-losene bidrar til å giDisappearing Acts betydning lokalt ved at kunsten formidles fra ulike lokale stemmer og perspektiver, men presenterer også et prosjekt der barn og voksne integreres i utstillingen på en ny måte, ettersom «los»-tjenesten både representerer en kunsterfaring og en formidlingsform for de som deltar.

Etablerte roller utfordres

Det var 7.-klassingene som loset gjennom mitt første møte med utstillingen, og som snudde opp ned på de etablerte rollene. Barna formidlet til meg, den voksne, kunstverkene som de mente var interessante. Som LIAF-loser har 7.-klassingene på Svolvær skole møtt kunsten oftere enn de fleste. De har sett utstillingen ta form, møtt kunstnerne og valgt hvilke kunstverk som de vil formidle på deres to lørdager med omvisning. Deres møte med kunsten begrenses ikke av møtet med de ferdige verkenes materialitet.

Da jeg kom for å se utstillingen, steppet elevene inn og holdt en omvisning bare for meg. Vi beveget oss rundt i det labyrintiske bygget der de er lommekjent, og ved de utvalgte kunstverkene fikk jeg høre hvorfor de hadde valgt akkurat det verket, hvem kunstneren var, idéen bak, hvordan det var lagd, og iblant fikk jeg også høre elevenes egne assosiasjoner og tanker.

Barnas valg

LIAF-los Håkon slo fast at han valgte John Russels verk Slime is the Agony of Water fordi han liker både kunst og havet. Installasjonen, som lukter av sjø, består av fire skulpturer som er blitt senket ned i havet og har forvitret der nede, før de senere er blitt hevet opp igjen og stilt ut sammen med en videomontasje av kunstneren som svømmer blant formene på havets bunn. LIAF-los Jaran fortalte at siden han liker utlandet, valgte han Sam Basus verk The Actual Possibility of Escape. Her overværer vi et møte mellom Black Panthers Eldrigde Cleavers og Timothy Leary, forkjemper for psykedeliske rusmidler, som Basu aktualiserer i en tenkt scenografi.

Videre i utstillingen så vi Visitation Rights av Juha Pekka Matias Laakkonen, et av verkene som LIAF-los Ida Helene valgte ut. Hun fortalte om hvordan kunstneren hadde levd en måned på øya Lille Molla som vi kunne se gjennom vinduet der vi sto. Før han dro dit besøkte han en barnehage som lagde en liste for ham over det de trodde han ville finne på øya. Nettopp det uventede i hva kunstneren valgte å bringe tilbake, fremhever Ida Helene som det hun liker best ved dette verket – kunstneren valgte noe som ingen på forhånd hadde forventet – den lille, mørke skållignende formen på gulvet er lagd av kvae smeltet på et bål av elgebæsj. LIAF-los Helen har valgt Katja Novitskovas Pattern of Activation. Blant de robotiserte skulpturelementene som er ikledd bilder fra landskaper på havbunnen i Arktis, er det rom for å assosiere, og Helen viser meg en undervannsformasjon som minner om fjellet Tjeldbergtin, som hun selv har besteget.

Formidling forankret i kunstverk

Imitator Being Made av Hedwig Houben har inspirert formidlingsstrategien til å definere barn som brukere av kunst heller enn besøkende. Ordet bruker brer om seg i den politisk korrekte språkbruken, og understreker at vi er aktive subjekter på alle mulige samfunnsarenaer, fremfor passive mottagere. Bruker av kunst kan klinge fremmed sammenlignet med det mer vante ordetbesøkende, men åpner for en refleksjon rundt hva den enkelte får ut av kunsten og hva det vil si å bruke kunst fremfor å betrakte eller delta i den. Med prosjektet LIAF-losene ses altså barna som brukere, og de konstitueres med dette i forskjellige roller som betraktere.

Imitator Being Made består av et skulptert gipshode med tre ansikter og et videoarbeid som viser en forelesningsbasert performance der skulpturens tre ansikter settes i spill som tre personligheter: den skapte, vesenet ogetterligneren. Imidlertid forskyves disse kategoriene i formidlingsprogrammet utarbeidet av Risan, der den likesidete trekanten som kan tegnes mellom ansiktene, blir reformulert som kunstverket, kunstneren og brukeren av kunsten.

På voksnes premisser

På LIAF-losenes omvisning fikk jeg gode introduksjoner til kunstverkene, og jeg så at de selv har et eierskap og forhold til utstillingen. Opplæringen de har fått har gitt dem tiltro til seg selv som betraktere av kunst og lært dem at ulike syn på kunst kan sameksistere. Samtidig sitter jeg igjen etter omvisningen med følelsen av at den har foregått på mine premisser, fordi det å snakke om kunst ofte forutsetter at man tilegner seg et voksent språk. At LIAF-losene innimellom brukte formidlingstekstene som hjelp til å fortelle om verkene, tyder på at det for et barn ikke er så enkelt å bruke personlig språk og erfaring. Kunstopplevelser er både kunnskapsbaserte og erfaringsbaserte, men i et muntlig fremlegg ligger det konvensjoner om formidling av kunnskap som kan hemme det personlige språket.

At Disappearing Acts presenterer mange kunstverk som umiddelbart appellerer til både barn og voksne, var tydelig der jeg gikk med min egen 8-åring. Men mens vi vandret rundt, var det nettopp det å snakke om kunsten som barnet etter hvert syntes at ble slitsomt. Den samme kunsten berører både barn og voksne, men allikevel har vi ofte lyst til å bruke den forskjellig. Noe av det beste kunsten kan gjøre med oss er å gi nye idéer og inspirere til å handle annerledes. Jon Benjamin Tallerås videoverk Ingen veier utenom var et slikt verk for barnet som jeg så utstillingen med. Videoen viser en ung mann som beveger seg annerledes rundt i byen enn hva som er vanlig. Ved å klatre og balansere bryter han med vante bevegelsesmønstre og finner nye måter å bruke byen på. Da vi var ferdig med utstillingen, var Svolvær for barnet forvandlet til et mulighetsrom der hun kunne finne på sine egne veier. Det var gøy å observere den transformative kraften verket hadde på henne, men kanskje flere kunstverk kunne blitt en del av erfaringseksperimentet om det var litt kortere avstand fra å se til å gjøre.

Nødvendig jobb

Årets LIAF gjør en nødvendig og viktig jobb ved å invitere flere publikumsgrupper til å erfare verkene gjennom språklige operasjoner. Grepet synliggjør hvordan vi kan omgås kunst på mange måter. Formidlingsopplegget med LIAF-loser er med på å vise at ett verk har ulike innganger som avhenger av betrakterens interesse, på samme måte som de utstillende kunstnerne har funnet hver sine innganger til konseptet bak Disappearing Acts og Lofoten som sted.

Diskursen er en viktig del av kunsten, og årets LIAF gjør et foregangsarbeid ved å invitere barna inn som deltagere. Utnevnelsen av 7.-klassingene som LIAF-loser bidrar både til å synliggjøre barn som publikumsgruppe og til å løfte deres stemmer inn i den offentlige dialogen om kunst. Samtidig er barns deltagelse i en offentlig samtale også en opplæring til en voksen omgang med kunst, beslektet med en av de første tingene de lærer på utstilling: Å motstå impulsen til å ta på. Slik kunne jeg sett for meg en større gjensidighet når barn strekker seg inn i det diskursive rommet – at samtidig som barna utvikler et språk for kunsten, så åpnes også et erfaringsrom i kunstutstillingen som inviterer til ikke-språklig bruk av kunst.

En 8-årings guide til LIAF

• Jon Benjamin Tallerås, Ingen veier utenom, 2015

Det er en kjempefin video som jeg synes er kjempekul. Jeg likte at man satt under en trapp, det er litt uvanlig. I videoen ser man ikke ansiktet hans og jeg tenkte at det er for at man skal legge merke til det som er rundt ham. Mannen i videoen går rundt i byen uten å bruke fortauet og sånn, og det likte jeg. Jeg tenkte at det kan jeg også gjøre.

• Jon Benjamin Tallerås, Forsøk, forslag, forfall, 2015

Den er kul fordi man kan gjette gåter. Hvorfor de to bildene i rammen passer sammen.

• Anna Ådahl, Impossible Image, 2015

Det er et veldig, veldig fint kunstverk. Det er et svart bord, på den ene siden er det en stor haug med masse sand, på den andre siden er det bitte litt sand og en slags maskin med en kamera-aktig ting som lyser på en skjerm. Og på den skjermen er det noen store steiner, men de steinene er egentlig de bitte små sandkornene som er blitt forstørret. Større enn hodet mitt. Og det er spennende. Wow!

• Tue Greenfort, Flambant Neuf, 2010

Jeg tror faktisk at denne her er ganske spennende for barn, siden det er en labyrint. Det er litt skummelt. Også ser den veldig gammel ut siden den er knust på en måte. Også er det gøy at man i midten kan se gamle ting som man kan gjøre på en video. Hvordan man lager ild og sånn.

• Isabel Nolan, There will soon be time no more, 2014

Her er et veldig kult kunstverk, det ser nesten ut som er en rød, lang blanding av skjerf, tau og slange som er snurret litt rundt omkring. Men den sto rett opp og ned uten hjelp av noe, tror jeg. Det er spennende og mystisk.