Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

– Kunsten er kjernen, men vi jobber med et nokså utvidet kunstbegrep

KATEGORI

Visuell Kunst,

SJANGER

Intervju,

PUBLISERT

tirsdag, 9 oktober 2018

For to uker siden åpnet Sjøholmen, et nytt barnekunst- og kulturhus i Bærum.

↑ Mette Dybwad Torstensen er en av tre grunnleggere av Sjøholmen kultursenter. Foto: Privat.

Bak det nyåpnede barnekunsthuset står kunsthistoriker Mette Dybwad Torstensen, kunstner Bjørg Thorhalldottir og markedsfører Kristine Lie Fjørstad. Lie Fjørstad er også i gang med en utdanning innen kunstterapi. Huset på Sjøholmen og området rundt er nylig restaurert av Bærum kommune for omlag 60 millioner og rommer i dag aktiviteter som ifølge nettsiden til Sjøholmen befatter seg med «kulturhistorie, visuell kunst, musikk, litteratur, mat og lek».

Selv om kunst- og kulturhuset har et hovedfokus på barn, er det også ment som et tilbud for alle aldersgrupper. Blant annet kan man på området oppleve en undersjøisk skulpturpark av kunstner Jason Taylor, finansiert av Christian Ringnes. Videre består huset på Sjøholmen av et såkalt «sanseloft», kunstneratelier, serveringssted, konferansesrom, en butikk som selger kunstmaterialer, samt arbeid av Thorhalldottir, og rom for verksted for barn.

Sjøholmen kunst- og kulturhus


Sjøholmen kunst- og kulturhus åpnet 22. september i Bærum.

Drives av Mette Dybwad Torstensen, kunstner Bjørg Thorhalldottir og markedsfører Kristine Lie Fjørstad.

Leier Sjøholmen av Bærum kommune.

Bygget er renovert for omkring 60 millioner kroner av Bærum kommune.

Skulpturparken av Jason Taylor har kostet rundt 5 millioner kroner og er finansiert av Christian Ringnes.

Sparebankstiftelsen har finansiert Sanseloftet med 500.000 kroner.

Bergesenstiftelsen har støttet seks ulike barneverksteder med 50.000 kroner.

Oppstartsstøtte fra Bærum kommune på 150.000 kroner.

 

Kilder: Budstikka, Bærum kommune, Aftenposten.

Når kunst og kreative fag nedprioriteres i skolen, må man finne andre rom.

– Mette Dybwad Torstensen, hva er hovedmotivasjonen bak Sjøholmen? Hvorfor var det nødvendig med dette kulturhuset?

– Norske barn er mindre kreative enn før. Vi ønsker å skape rom, både på Sjøholmen, mens også gjennom satellitt-verksteder som har fokus på kreativitet, mestring og kunst som et verktøy for å oppleve verden og kunne uttrykke seg og sine følelser. Når kunst og kreative fag nedprioriteres i skolen, må man finne andre rom. Mange norske institusjoner har sterke føringer når det gjelder samlinger og mandater i formidling av kunst. Sjøholmen er således mye friere.

– Vi ønsker å skape et lekent, kreativt rom for alle, med fokus på visuell kunst. I tillegg ønsker vi å skape en kulturell arena for grupper som kanskje trenger dette mer en andre, og en møteplass på tvers av generasjoner.

– Vi jobber med profesjonelle kunstnere, vi har barnekunstgalleri nede i bygget, en sanseutstilling der barn selv bidrar, samt et omfattende program i mange sjangre og uttrykk gjennom det kommende året. Dessuten gjør Jason Taylors skulpturpark oss til noe mer enn et vakkert kulturhus på Østlandet, vi er også en internasjonal øko-kunst destinasjon. Frem til jul tilbyr vi et opplegg til 1500 skolebarn og syv barnehager.

– Hva vil dere at barna skal gå ut av Sjøholmen med?

– Vi vil at barna skal gå ut med en god følelse, og at de skal få lyst til å lage mer kunst og la fantasien løpe løpsk. Allerede på åpningen fikk vi tilbakemeldinger om at barn som ikke hadde tegnet eller malt på mange år ba foreldrene finne frem tegne- og malesaker da de kom hjem. Vi håper barn og voksne kan få en opplevelse sammen, og at hvert barn blir sett.

Bygget på Sjøholmen er nylig renovert av Bærum kommune og leies ut til kulturhuset. Foto Ragnhild I. Hoem.

Jeg ser ikke et brudd mellom noe som er kunstfaglig og kommersielt, slik fungerer de fleste kulturinstitusjoner på direkte eller indirekte vis.

– Hvilken rolle spiller kunsten i prosjektet deres?

– Kunsten er kjernen, men vi jobber med et nokså utvidet kunstbegrep. Muligens er kreativitet et bedre nøkkelord. Kunst handler om mestring, om å utvikle analytiske egenskaper og se verden med andre øyne, det handler om å ha fokus på egen identitet, egne svar og løsninger, og ikke minst at kunsten kan være forskning.

– Dette er jo et prosjekt som er både kunstfaglig og kommersielt. Hvordan vil dere balansere dette?

– Vi har to plattformer: Den ene er et publikumsrettet kulturhus med billetter, kunstmateriellbutikk, kafé og fremleie. Den andre retter seg mot å åpne opp huset for grupper som flyktninger, barn på autismespekteret, barn med forskjellige funksjonsevner og fattige barn. Til det søker vi minimumsmidler til materialer og bruker av vår egen tid. Alle museer og kulturhus har billettsalg, så jeg ser ikke et brudd mellom noe som er kunstfaglig og kommersielt, slik fungerer de fleste kulturinstitusjoner på direkte eller indirekte vis. Jeg tenker huset vil gagne samfunnet, både i et lengre perspektiv, men også i det små, ved at våre inntekter gjør at vi kan skape rom for de barna som trenger det mer og kanskje ikke kan betale for dette.

– Det er et sosialt entreprenørskap med ønske om å skape en ny møteplass med forankring i kunsten. Vi tar så vidt ut lønn og må ha en modell som går rundt, derfor kan man tenke at det er kommersielt, men det gjelder alle institusjoner som ikke er hundre prosen finansiert av det offentlige. Vi har ingen støtte og er derfor totalt avhengig av fornyelse og av å finne et produkt og tilbud som treffer barna. De er våre beste veivisere.

– Hva har vært de størst utfordringene hittil?

– I begynnelsen var det nok å omstille seg på ventetiden med at huset skulle bli ferdig, men da vi åpnet lørdag ser jeg bare at det måtte ta den tiden det tok. Vi leier nå et hus av en helt annen klasse enn det vi skulle flytte inn i for tre år siden. Ikke minst har vi fått spisset prosjektet og møtt 20.000 barn over hele landet i utallige workshop fra asylmottak, Blå Kors’ tiltak Barnas Stasjon, til større hendelser som festspillene i Elverum til Miniøya, og vi har sett hva som fungerer.

– Jeg trodde også at det skulle være enklere å søke midler, men i og med at vi er et AS og ikke viser det som man definerer som samtidskunst i Norge, men toucher inn på temaer som barn og kunst, og alt som følger med i kjølevannet av diskusjoner der, faller vi trolig mellom to stoler. Vi har også en litt ny tanke om kunstformidling til barn, som ikke er basert på pedagogikk, samling og tradisjonelle verksted tankegang. I stedet blander vi lett yoga, Duchamps pissoar, meditasjon, Frida Kahlo, Alice Anderssons hår-installasjoner, Mona Lisa, leirskulpturer, terapeutiske metoder som tegning av følelser, samt kunsthistorieundervisning og Morten Viskums døde hånd.


Stikkord:
· · · · ·