Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Kunstløftets avtrykk

KATEGORI

Skole,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 17. november 2015

Kulturrådets avsluttende avis om estetisk kompetanse viser at Kunstløftet har hatt stor betydning for refleksjonsnivået knyttet til kunst for barn og unge.

↑ Forsidebilde av Kunstløftet-avisa nummer 6.

Det velvalgte temaet for denne utgaven er estetisk kompetanse. Åpningsartikkelen «Hva er estetisk kompetanse?» (skrevet av Kjetil Røed) er, slik jeg leser den, et engasjert skolepolitisk innlegg. For meg representerer den en klokere og mer utdypa argumentasjon for kunst i skolen enn den panegyriske legitimeringsretorikken som tidligere har blitt formidlet på denne arenaen («Den kulturelle skolesekkens heiagjeng», Breivik & Christophersen, Kulturrådet 2013).

Røed gir uttrykk for et engasjement for skolen og elevene, og ikke bare for kunstfaga. Forfatteren peker på at barn og ungdom fortjener å få utvikle redskaper for å håndtere «de sidene av livet som ikke handler om å jobbe og oppfylle forpliktelser». Men slike kompetanser er også kompetanser – knytta til «innlevelsesevne, tolkning og forståelse» – som artikkelforfatteren siterer en statssekretær på.

Hovedproblemet som presenteres i Røeds tekst handler om estetisk kompetanse som en form for kompetanse i sin egen definisjon, satt opp mot PISA-hysteriets konkurranselogikk og økonomiske rasjonalitet.

Savner pedagogens kløkt

Temaet for denne siste avisutgaven er et interessant valg. Estetisk kompetanse kan tolkes og drøftes fra diverse vinkler, noe som da også skjer i de forskjellige artiklene utover i avisa. Svært mange av tekstene byr på fortellinger om rike møter mellom kunstnere, formidlere og barn og unge, gjerne som fellesskap rundt kunstneriske aktiviteter.

Samtidig savner jeg av og til uttrykk for pedagogens kløkt og kompetanse som kan utløse en utvida refleksjon hos et ungt publikum. I Tora Optuns tekst «Utilgjengelighetens kunst» sier tenåringsjenta som har opplevd Carmen: – Når du kommer til det punktet at du begynner å drepe, er det litt mye. Men det er vel litt sånn i opera. Her venter jeg på en videreføring av oppspillet fra den voksne som er med de to jentene. Veldig mange drap som begås i Norge er partnerdrap, og som sådan går det jo an å se Carmen som en fortelling rundt et dessverre evig dilemma i kulturen: – Dersom jeg ikke kan få deg, så skal ingen andre ha deg heller!

Jeg lurer også litt på utvalget av personer som har fått være med i Operaen – fordommene mine tilsier at de tilhører midtre/øvre middelklasse? En annen av avisas artikler, av Kristoffer Jul-Larsen, handler om barns estetiske kompetanse som klassemarkør. Er det utvikling av kulturell klasse vi er vitne til når Tora Optun her tar med seg Thale og Stella i operaen?

Eksempler på ironiens utfordringer

Marius Emanuelsens artikkel «Kunst som sårer» er for meg en utmerket refleksjon over kompetansebegrepet. Emanuelsen diskuterer kunstneriske uttrykk som balanseres mellom ytringsfriheten og faren for å såre eller utløse uhåndterlig sterke følelser. Her overskrider Emanuelsen generaliseringene «barn» og «publikum» og gir dem individstatus. Hver og en av oss sitter med erfaringer, eller kall det erverva kunnskap, som vi møter kunstneriske uttrykk med. Noen av oss har følsomme personligheter, mens andre har virkelige og vanskelige erfaringer som kan trigges og utløse personlige problemer i møte med kunstneriske uttrykk.

Estetisk kompetanse handler mye om felles kulturelle koder, og normer og symbolikk er noe vi lærer, ofte taust, gjennom kulturelle praksiser. Emanuelsen gir eksempler på ironiens utfordringer og på personlige historier som er med på å forme kunstopplevelsen.

Samtidig problematiserer tekstforfatteren kunstnerens ytringsfrihet, som jo også skal få være til stede. Og kunstnerens definisjonsmakt: Kan kunstneren for eksempel bestemme at mottakeren føler «feil» fordi vedkommende ikke er kompetent nok? Dette er aktuelt stoff som fortjener å diskuteres – tenk bare på Vanessa Bairds kunstverk som ble for sterkt for de ansatte i Helse- og Omsorgsdepartementet etter 22. juli 2011 – og på debatten som oppsto rundt denne problemstillingen.

Fakta


Kunstløftets siste papiravis (nr.6),

utkom med Morgenbladet den 6. november.

Ansvarlig redaktør: Rolf Engelsen

Redaktører: Sara Hegna Hammer og Aksel Kielland

Redaksjonsråd: Kjetil Røed, Paul Brady, Hege Vadstein

Kunstløftet har vært en satsning under Kulturrådet, 2008-2015

Rikt utvalg

Avisa byr på gode refleksjoner om kunsten og omverdenen, og inntrykket er gjennomgående at publikum tas seriøst som med-formende for kunstverk og refleksjoner. På denne måten bidrar avisa til at den gamle grensa mellom sender og mottaker i kunstverket brytes ned. Slik jeg leser Kunstløftets siste avis, opplever jeg at denne nedbrytinga skjer på bakgrunn av et sterkt engasjement for og analyse av mottakerens livsverden, i spillet mellom individ og samfunn. Avisa er full av eksempler på dette engasjementet:En konkret og lettfattelig artikkel av Aksel Kielland om vår tids hang til å lese bilder, flott illustrert med Skrik (av Edvard Munch) sin vei fra kunstverk til emotikon; en prosjektbeskrivelse av Nora Bilalovic Kulsets ph.d.-prosjekt om andrespråk og musikk i barnehager; en rørende artikkel om kunstneren Jannik Abels arbeid med 80 ungdommer på Mysebu asylmottak; Elise Dybvigs spennende artikkel om barnet og fotografiet i bildedelingens tidsalder.

Jeg savner likevel refleksjoner fra den andre sida av det stadig mer utviska skillet mellom kunst og didaktikk: Jeg tror ikke avisa ville blitt dårligere av å engasjere en eller flere artikkelforfattere som ublygt posisjonerte seg som representanter for det kunstdidaktiske feltet. Men det ligger kanskje utafor Kunstløftets mandat? I så fall går det an å si at prosjektet har oppfylt sin rolle, og kan avsluttes og gi plass til et fornya mandat for framtida.

Les Kunstløftet-avisa kan leses her.

Vi gjør oppmerksom på at redaktør Gerd Elise Mørland var en del av redaksjonsrådet til Kunstløftet-avisa før hun tok over som redaktør for Periskop.

Annonser

Stikkord:
· ·