Kvalitet ut av intet




Med spenstige ambisjoner og et velkomponert program arrangerte House of Foundation i Moss sin første festival for barn.

Det er lett å bli sjarmert av House of Foundation. Fra en gammel murbygning i Møllebyen i Moss har det sprunget ut et usedvanlig driftig og oppofrende fellesskap med sans for kvalitet. Huset rommer arbeids- og visningsrom for kunstnere, Audiatur bokhandel, litteraturhus, filmklubb, det lille husforlaget H//O//F – alt under ett tak. Et knippe ildsjeler har stablet dette opp på ren idealistisk innsats. Jeg besøkte stedet for første gang i anledning HoFs kulturfestival for barn, og ble så begeistret for hva de står for, hva de får til og hva de utstråler at jeg fablet om å innrette et lite rede og bare slå meg ned der.

Men mye sto i veien for det, blant annet åpningstidene. Etter at HoF i fjor søkte skjenkebevilling på kommunens oppfordring, ble de møtt med en rekke pålegg om utbedringer som brakte huset i økonomiske vanskeligheter. En følge av problemene har vært drastisk reduksjon av åpningstider; fra kun å ha stengt mandager har HoF nå kun åpent lørdag og søndag. De er vingeklippet, og fremtiden er fortsatt usikker. Likevel legger det ikke merkbare begrensninger på gjennomføringsevnen. HoFs aller første barnefestival gikk av stabelen 11. oktober, og arrangørene har all grunn til å være fornøyd med dagen.

Fakta


House of Foundation er et kunstnerkollektiv og litteraturhus etablert i Møllebyen i Moss i 2009. Initiativtakerne er Mari Kolsrud Hustoft og Martin M. Sørhaug, og huset drives med støtte fra Moss kommune, Fritt Ord, Kulturkontakt Nord, Norsk Kulturråd og lokale næringslivsaktører. HoF arrangerer Møllebyen litteraturfestival og barnefestivalen HoF for kids.

Uhøytidelig

Mellom bokstabler, stoler, instrumenter og lydanlegg var det rigget til for et intimt møte mellom utøvere og publikum. Barn satt som tente lys kloss innpå en rydning midt på gulvet. Denne scenesituasjonen ga et uhøytidelig preg som la opp til aktiv publikumsdeltakelse. Settingen ga følelsen av å være i noens hjem, et hjem der man utvilsomt var velkommen. At det innimellom ble sammentrengt og nesten ufremkommelig, gjorde ingen ting.

Jeg ankom i tide til teaterstykket «Den forlatte dokka» med Hanne Dahle, Eli Rygg og Geir-Atle Johnsen. Stykket handlet om Paka som forbarmet seg over en dokke forlatt av den bortskjemte Rosita. Paka oppsøkte ulike håndverkere for å reparere den fillete dokka, og karakterene fikk forskjellige dialekter og særtrekk etter innspill fra barna. Historien ledet opp til dramaet med krittsirkelen, en referanse til Bertolt Brechts «Den kaukasiske krittsirkelen», som igjen spiller på et gammelt kinesisk stykke, samt bibelhistorien om kong Salomos dom: For å avgjøre dokkas rettmessige eier, ble Paka og Rosita bedt om å hale i hver sin arm. Paka slapp taket av hensyn til dokka, og dommeren erklærte at hun derfor måtte være den ekte moren. Etter mitt syn var finalen en anelse tam, mest fordi jeg visste hva som kom og betraktet resten i lys av den forventningen. Men de unge lot til å like det.

Variasjon og balanse

Aktivisering sto sentralt hele festivaldagen. Parallelt med sceneopptredener ble det holdt verksteder i etasjen over: et lydverksted med Stian Omenås, foto-/kunstverksted med Ingeborg Øien Thorsland og Camilla Fonneland, animasjonsverksted med Annette Saugestad Helland, og fargeverksted med Yokoland.

Foto: Ingeborg Øien Thorsland

Foto: Ingeborg Øien Thorsland

De to sistnevnte presenterte også sine bildebøker på scenen, der illustrasjoner ble projisert på et lerret under opplesningen. Flere slike opplesningssekvenser ble dryppet fint utover det varierte programmet. Forfatterne viste seg komfortable med situasjonen og drev opp engasjementet blant det unge publikum. Agnar Lirhus og Rune Markhus presenterte H//O//F-utgivelsen «Hva var det hun sa?», illustrerte dikt som knytter klimaendringer til utrydningstruede arter vi sjelden hører om. Ingvild H. Rishøi leste fra «Pling i bollen» og «Unbrakonøkkelen», mens Kristin Roskifte fremførte limericks om snåle boliger illustrert med snåle tegninger. Både Rishøi og Roskifte var hele tiden avstemt til publikum, la inn spørsmål og pauser, mens barna kommenterte illustrasjonene på lerretet og fikk fylle inn passende rimord i versene.

Det åtte timer lange arrangementet var dessuten godt balansert. Variasjonen i tempo og aktiviteter sørget for at de unges oppmerksomhet og engasjement holdt seg jevnt høyt dagen igjennom. Midt på festivaldagen holdt Per Kristian Grytdal vitenskapsshowet «Naturfag rocker!» på elvesiden av huset, og eksperimentene med gasser, flammer og ballonger kom som et friskt innslag – også noe ufrivillig på grunn av et massivt skybrudd. Selv om programmet var temmelig tett, virket regien avslappet. Inntrykket var at HoF har tiltro til at flinke folk kan briljere uten at det krever en overaktiv arrangørhånd underveis. Først og fremst taler det for at arrangementet var godt planlagt. Besøkstallet lå ellers rundt 140, omtrent fullt hus.

Ambisiøst

Foruten «Den forlatte dokka» hadde HoF invitert forestillingen «Faust for kids», en del av dannelsesprosjektet «Klassikere for kids» som presenterer Goethe, Woolf og Dostojevskij for de unge. Oppsetningen fant sted i Momentum kunsthall et steinkast fra HoF. Med anbefalt nedre aldersgrense på ti år ble oppmøtet dessverre lavt. De som kom ble vitne til en intens iscenesettelse av det faustianske drama. Forestillingen var basert på Goethes tekst, men langt mer fysisk enn verbal. Med symboltunge rekvisitter, oppjagede geberder, masker, røyk og smell ble mye av formidlingsjobben overlatt til de ikke-verbale elementene. Det hele var effektfullt, men kan for så vidt kalles effektmakeri. Jeg frydet meg uansett over ambisjonsnivået.

Foto: Ingeborg Øien Thorsland

Dagen ble avsluttet med en energisk konsert med Casiokids. Den allerede knappe avstanden mellom scene og publikum ble visket helt ut idet Casiokids fikk alle opp på beina. Vi gikk liksom opp i en felles rytme, og de ivrigste fikk instrumenter og ble en del av bandet. En gledesfylt avslutning på en vellykket festival, som var preget av overskudd og sjenerøsitet fra ende til annen. Derfor blir jeg opprørt av å lese om de økonomiske vanskelighetene HoF gjennomgår. Huset demonstrerer til overmål hva dedikasjon og pågangsmot kan trylle frem fra nesten ingenting. De har en uavhengig integritet som tillater dem å sette kvalitetshensyn fremfor alt annet, og jeg håper virkelig de får muligheten til å dra i gang arrangementer som dette igjen. Og igjen.

Foto: Ingeborg Øien Thorsland