La oss snakke om etikk




Aldri før har jeg opplevd at elever tar det de ser i en DKS-formidling på alvor slik de gjør denne dagen, skriver ungdomsanmelder Rauand Ismail om Vanessa Bairds utstilling på Kunstnernes Hus.

Vanessa Baird har inntatt høyre overlyssal i Kunstnernes Hus, med 56 gigantiske fettstift-tegninger i utstillingen You are something else. Av to grunner kjenner jeg allerede til kunstneren: Helsedepartementet sa nei takk til et av Bairds verk i 2013, etter en debatt om at bildet ville gi for sterke assosiasjoner til 22. juli – på tross av at utsmykningen ble bestilt av KORO – Kunst i offentlige rom, før 2011. Dessuten er Baird og Mette Hellenes i avisen jeg får hver fredag. Hellenes illustrer seg selv og Baird i tegneseriestriper i Morgenbladet, med håpløse kropper og håpløse liv.

Det er likevel noe annet skoleelevene har i vente når de begynner å fylle foajeen til Kunstnernes Hus, i regi av Den kulturelle skolesekken for å se og høre om You are something else.

Jeg har sett utstillingen to ganger før jeg kommer for å se formidlingen for Den kulturelle skolesekken: Så vidt på åpningskvelden og igjen søndagen derpå. Spørsmålet jeg ikke kan unnlate meg å stille er hvordan Kunstnernes Hus skal snakke om tegninger som i aller høyeste grad prater for seg selv?

Vanessa Bairds tegninger prater kanskje nettopp litt for mye. Papirpanelene som fyller veggene i salen er så store at det er flere måter å la blikket falle over tegningene på: Fra avstand er det lettere å se mønsteret tegningene er kuratert etter. Annethvert panel viser bølger i havet i kjent Hokusai-stil, brutt opp av tegninger som skildrer den ekle hverdagens virkelighet. Nærmer du deg tegningene er de spekket med uendelige detaljer og hendelsesforløp.

Vanessa Baird: You are something else


Utstilling

Kunstnernes Hus, 10. november 2017 – 28. januar 2018

Omvisning med Den kulturelle skolesekken for elever fra 8. trinn til 3 vgs.

Ubehagelig premiss

«Det der er flyktningkrisen, det ser vi jo,» sier en av elevene før omvisningen har begynt. Hun viser til de myke bølgetegningene. Innimellom bølgene har Baird tegnet brune ansikter, noen tilsynelatende døde, andre skrikende. Alle er i ferd med å drukne i havet.

I motsetning til de øvrige tegningene, er tegningene av flyktninger enklere for oss unge å sympatisere med. Ikke bare opplevde Europa en stor tilstrømning av mennesker på flukt for få år tilbake. Ukene før og etter åpningen av You are something else var det et stort opprør mot utsendelsen av oktoberbarna, de unge asylsøkerne som ikke lenger var mindreårige i oktober, og dermed mistet tillatelsen til å bli i landet. Utsendelsen av disse asylsøkerne er utsendelsen av 90-tallsgenerasjonen jeg og de andre skoleelevene tilhører. Utsendelsen av oktoberbarna gjør det dermed enklere å holde den europeiske flyktningkrisen friskt i minne.

Det som overrasker meg mest er Bairds valg om å tegne brune ansikter i en stil som hører til en tid vi ikke er så glad i å minnes. Flyktningene fra Afghanistan, Syria og Irak ser overhode ikke slik ut. Når omvisningen begynner, bryter formidleren fra Kunstnerens Hus isen med å fortelle oss at det er båtflyktninger Baird tegner. Bairds valg om å tegne brune ansikter med store, rosa lepper, er et valg hun har tatt for å tegne vår rasisme, sier hun. Et effektivt grep, tenker jeg, for min assosiasjon går til Hergés tegninger av Tintin i Kongo (1930) som vakte stor oppsikt for sin rasistiske fremstilling av afrikanere. Baird impliserer altså at å ikke ta imot alle som flykter over Middelhavet, eller å ignorere det, er rasisme. Jeg kjenner et dypt ubehag ved premisset.

Baird impliserer altså at å ikke ta imot alle som flykter over Middelhavet, eller å ignorere det, er rasisme. Jeg kjenner et dypt ubehag ved premisset.

Vanessa Baird, I don’t want to be anywhere, but here I am, 2015, Trondheim kunstmuseum. Foto: TKM/ Anders S. Solberg.

Et av de kanskje sterkeste kuratoriske grepene i utstillingen, er innplasseringen av et gammelt fotografi av Bairds bestemor og oldemor som drikker te.

Skam, idealer og kontraster

Hva er det så Baird ønsker å bryte opp, når hun plasserer flyktninger innimellom andre tegninger? Det er den enkle og ekle hverdagen vår. Tegningene viser det vi skammer oss over og alt vi lukker øynene for, men også det vi ser, men ikke snakker om.

Noen paneler er tegnet med et narrativ, enten det er en mørk undertone av et eventyr eller en interaksjon mellom to karakterer med erigerte peniser. Andre viser bare kroppsvæske, matsøl og hjelpeløse jenter som ligger på magen med bare rumper og selskapskjoler. Omviseren forteller oss at kjolene er et viktig element for Baird. Kunstneren har britiske aner, og det borgerlige selskapslivet var lenge et slags ideal for henne.

Et av de kanskje sterkeste kuratoriske grepene i utstillingen, er innplasseringen av et gammelt fotografi av Bairds bestemor og oldemor som drikker te. De er ikledd selskapskjolene Baird illustrerer og ser ut til å leve behagelige liv i tråd med idealet. Kontrasten til Bairds tegninger av familielivet er stor. Baird tegner de moderne menneskene som lever i tidsklemma mellom arbeid og familieliv, hvilket jeg som et ungt menneske ikke har blitt gammel nok til å erfare ennå.

En annen dimensjon ved Bairds tegninger er sammenhengen mellom oppvekst og frihet. Baird tar selv vare på sine egne tre barn og sin 84-år gamle mor under samme tak, og har derfor erfart hvordan det å vokse opp går hånd i hånd med stadig mindre frihet for en selv. Barn/voksen er altså ikke dikotomier i tegningene til Vanessa Baird, men heller motpoler av egoisme/altruisme der et menneske som barn starter i den ene enden, og sakte glider over i den andre enden i løpet av oppveksten. Som voksne mennesker, ufrigjort av altruismen for egne barn, blir det altså vanskelig å finne tid til andre mennesker som drukner i Middelhavet. Vår altruisme strekker seg ikke så langt.

Alvor i klarspråk

Vanessa Bairds tegninger tematiserer noe dypt elendig, og blir også forstått som det av elevene denne dagen. Omviseren fra Kunstnernes Hus snakker i et klarspråk som elevene anerkjenner og åpner dermed rommet for etiske spørsmål om det enkle og det vanskelige i kunsten til Vanessa Baird. I stedet for å snakke om tegninger som snakker for seg selv, snakker formidleren fra Kunstnernes Hus om etikken i det Baird viser oss.

I samtalen underveis i omvisningen blir det nesten en konkurranse mellom elevene om å komme med smarte bemerkninger til det de ser. Omviseren verken avfeier eller bekrefter ulike tolkninger, men lar tegningene trigge etiske spørsmål hos elevene. Aldri før har jeg opplevd elever som tar det de ser i en DKS-formidling på alvor, slik de gjør denne dagen, og Den kulturelle skolesekkens avgjørelse, om å inkludere You are something else i Oslo-programmet deres, kan de med rette notere seg som riktig.

Omviseren fra Kunstnernes Hus snakker i et klarspråk som elevene anerkjenner og åpner dermed rommet for etiske spørsmål om det enkle og det vanskelige i kunsten til Vanessa Baird.