Hvordan skal vi lære å snakke om kunst?




Kunstspråket er under hard skyts om dagen. Men hvilket språk trenes de unge opp i når de skal møte kunsten?

Språket som brukes i tekstformidlingen av bildekunst er for vanskelig, hevdet Silje Sigurdsen i Bergens Tidende i april (bak betalingsmur), og satte i gang en opphetet diskusjon i norske medier om språklig jåleri, anti-intellektualisme og ekskluderende ordlegging rundt samtidskunsten.

Kritikk av såkalt International Art English (IAE) er i fokus, mens det på den andre siden påpekes en mulig motvilje til å ville strekke seg i møte med kunstens særegenhet. Mye handler om trening og utdanning – kunstnere og kuratorer lærer språket i de etablerte kunstinstitusjonene, mens det den gjengse publikummer gjerne har sitt begrepsapparat fra kunstopplevelser gjennom oppvekst og skole.

Kan kunstopplæringen og hvordan vi legger opp til at barn møter kunst, belyse debatten?

– Boel Christensen-Scheel, formidlingsrådgiver hos Nasjonalmuseet og førsteamanuensis ved instituttet for estetiske fag på HiOA, du har forsket på temaer rundt formidling til barn. Kunstformidling i tekst er vanskelig å forstå, blir det påstått. Men tror du det er fordi at teksten i seg selv er vanskelig, eller kan det være fordi man ikke har blitt utstyrt med verktøyene man trenger for å forstå denne type ordlegging og beskrivelse?

– Jeg vil tro det har å gjøre med begge deler. Bildekunstfeltet har problemer med å fri seg fra et veldig tungt fagspråk fordi man er redd for å miste en legitimitet i egen faggruppe, sier hun.

– Autonomidiskursen står veldig sterkt, nemlig det at billedkunsten er et felt som ikke skal underlegge seg kommersielle interesser, slik musikk og litteratur i mye større grad har gjort. Og språket er knyttet til en faglig integritet. Selv om bildekunstfeltet ønsker å kommunisere i større grad, tror jeg at det ikke klarer å gi slipp på sin hellige ku, den ultimate fagligheten, og ideen om at noe går tapt dersom man går bort fra det, sier Christensen-Scheel.

- Bildekunstfeltet har problemer med å fri seg fra et veldig tungt fagspråk fordi man er redd for å miste en legitimitet i egen faggruppe, mener Boel Christensen-Scheel.

Forklare uten å forringe

I dag er skolens læreplaner under omarbeidelse, og med det følger nye mål og oppgaver for skolefagene. Mange har reagert på at det er lite plass for kunst i det nye forslaget til «Overorndet del» (tidligere den generelle delen av læreplanen), og at kunst i skolen ser ut til å bli et middel for å trene entreprenørånd blant elevene fremfor å ha egenverdi.

Matias Hilmar Iversen, fungerende avdelingsdirektør for Kunst, kultur og skole i Kulturtanken, forteller at kontekst og diskusjon er avgjørende for at kunsten oppleves som meningsfull i seg selv.

– Vi i Kulturtanken må jobbe med hvordan man setter kunst i en kontekst slik at barn kan forstå det, eller i hvert fall forholde seg til det, og hvordan man skaper kontekst uten å forringe kunstverket. Vi som skal presentere kunst til barn og unge, må spørre hvordan kan vi formidle dette. Dersom vi forklarer eller forenkler for mye, banaliserer vi kunsten?

– Hvilken rolle tror du språket man bruker i skolen spiller når det kommer til å beskrive sin egen opplevelse av kunsten og eventuelle estetiske produkt som man skaper?

– Det spiller en enormt stor rolle. Jeg tror på at du må gi elevene verktøy for å kunne analysere kunst. Man må jobbe bevisst med barn og snakke om kunst: Hva minner det om, hva ser du? Så de får en ordbok som faktisk betyr noe for dem, som gjør at de kan uttrykkes seg om kunst og si hva de mener det betyr.

Iversen mener at samtale med elevene før og etter kunst- og kulturopplevelser i skolen er nøkkelen til å komme frem til språklige bilder for at barna skal kunne sette ord på opplevelsen.

Matias Hilmar Iversen mener at samtale med elevene før og etter kunst- og kulturopplevelser i skolen er nøkkelen til å komme fram til språklige bilder. Foto: Lars Opstad.

Arne Marius Samuelsen. Foto: Universitetsforlaget.

– Elever må etterhvert få et begrepsapparat. Det trenger ikke være så veldig krevende, det er viktig at man ikke gjør det for tungvint og at det ikke er for mange begreper, mener Arne Marius Samuelsen.

– Kunstartikulering er underkjent

Det er Arne Marius Samuelsen ved interesseorganisasjonen Kunst i skolen enig i. Han har forsket på kunstformidling for barn i kunstmuseum og skole.

– Elever må etterhvert få et begrepsapparat. Det trenger ikke være så veldig krevende, det er viktig at man ikke gjør det for tungvint og at det ikke er for mange begreper. Jeg tenker for eksempel at det er viktig at man tidlig blir klar over at det er ulike typer kunst, og at man introduseres for enkle kategorier som går på det formale, så man har noen forventninger, sier Samuelsen.

Han mener barna må oppmuntres til å fortelle hva de ser.

– Det første som er viktig er at eleven blir fortrolig med at sansene bruker vi nokså likt, men når det kommer til tolkninger er det forskjellig. Elevene må få oppleve at man kan ha forskjellige oppfattelser av hva kunsten handler om, og at man har individuelle tolkninger. Dersom barn blir fortrolige med det, så blir de tryggere i møte med kunsten.

– Men er det egentlig skolens oppgave å lære barn å sette ord på en kunstopplevelse?

– Skolens oppgave er å gjøre noe med det rent språklige på mange felt, for eksempel matematikk, norsk og andre fagretninger. Innen kunsten er artikuleringen underkjent, det er for lite oppmerksomhet på at det er viktig. Jeg tror mange voksne gå rundt og har store komplekser og tenker at de kan ingenting og skjønner ingenting av kunsten.

– For meg dreier ikke kunsten om å komme frem til riktig svar, det dreier seg om å tenke, sier Kjetil Røed.

Evnen til å stille spørsmål

– Kjetil Røed, du skriver blant annet i Periskop om billedkunst, og nylig forfattet du en kommentar for Aftenposten med tittelen «Kunstformidlingens frykt for enkelhet». Men kan det være sånn at grunnen til at folk ikke forstår tekstbasert kunstformidling er fordi de ikke læres opp i denne måten å ordlegge seg på skolen?

– Mitt poeng i kommentaren var at jeg synes det i utgangspunktet er mye dårlig tekst om billedkunst. Men selvfølgelig, utgangspunktet bør være at det skal være kunstopplevelser i skolen der man får selvstendig refleksjonsevne rundt det, det tror jeg ikke det er så mye av.

– Men tenker du at språket er viktig i elevers møte med kunst?

– For meg dreier ikke kunsten om å komme frem til riktig svar, det dreier seg om å tenke. Da må man stimulere refleksjonsevnene. Jeg mener vi trenger kritisk tenkning, det er forbundet med kunstforståelse.

Også Røed peker på viktigheten av å oppmuntre barn til å stille elementære spørsmål i møte med kunst.

– Når det gjelder små barn, må man begynne med de helt enkle tingene, for eksempel lage et rom for barns naturlige undringer, og spørre hvorfor er det sånn og hvorfor ikke. Det er voksne som har problemer med å forstå kunst. Voksne er så redde for å dumme seg ut eller si noe feil, mens barn er ikke nødvendigvis det.

Boel Christensen-Scheel. Foto: privat.

– Siden kunst og håndverksfaget hele tiden er truet, har man i stedet for å utvikle nye berøringspunkter med andre fag, vært redd for at fagene skal forsvinne og smøres tynt utover dersom det knyttes til andre fagkompetanser, mener Boel Christensen-Scheel.

Nye krav til ordlegging?

Kunsten i dag eksisterer på flere plattformer, og vi har flere møter med kunsten som betraktere gjennom blant annet offentlige kunstverk, kunst i skoleverket, digitale flater og sosiale medier. Det kan tenkes at det nettopp på grunn av dette er blitt viktigere å kunne ordlegge seg om kunstopplevelser. Men kan det også ha skjedd noe med selve kunsten som gjør at det har blitt viktigere å ordlegge seg om møtet med den?

– Jeg vet ikke om noe har skjedd med kunsten, men vi har fått en større medieoffentlighet og en større uttrykksoffentlighet gjennom sosiale medier og andre type uttrykk, sier Christensen-Scheel.

– Man ser at det er et økende krav til kunst og kultur om å gjøre seg relevant og forstått og være i bruk. Det er en generell anmodning om å henvende seg til brukeren og se brukeren. Det har både kommersielle grunner og kulturpolitiske grunner. Det er brukeren som legitimerer demokratiet, institusjonene, og så er det brukeren som legitimerer forbruket og gjør at man skaper en inntjening.

Å knytte kunstfag til andre fag

På HiOA tas det nå initiativ til et prosjekt om blant annet digital dannelse og dømmekraft, forteller Christensen-Scheel. Det er et prosjekt som skal se på behovet for videre utforskning av visuell kultur og visuell kompetanse i skolen.

– Man har ikke analytisk trening rundt visuelle fenomener i skoleopplæringen. Hvorfor har ikke det blitt en del av skolen eller opplæringen, spør Christensen-Scheel.

En faktor tror hun kan være det hun kaller en revirmarkering av faget kunst og håndverk.

– Siden kunst og håndverksfaget hele tiden er truet, har man unngått å utvikle nye berøringspunkter med andre fag. Man har vært redd for at kunstfagene skal forsvinne og smøres tynt utover dersom de knyttes til andre fagkompetanser. Jeg er usikker på om det er en strategi som gir ris til egen bak, forteller hun.

– Det er virkelig en stor utfordring for skolevesenet fremover, og en stor utfordring for de som forvalter kunst og håndverksfaget, å gjøre det relevant og utvikle et språk som kan artikulere inntrykkene, sier hun.

Christensen-Scheel tror et større tilfang av stemmer som uttrykker seg om kunst vil påvirke formidlingsspråket.

– Jeg tror først og fremst at det handler om å tørre å la faget sitt bli diskutert og påvirket av folk som ikke kan like mye som en selv. Det vil igjen gjøre noe med språket, da vil du få andre stemmer og andre visuelle og språklige uttrykk.