Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Landet vi lever av, vil svare oss

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag 25. oktober 2019

Karen Anne Buljos dikt glir rett inn i dagens klimakamp.

↑ Foto: Davvi Girji

I en tid da kampen for klimaet engasjerer særlig de unge, er Karen Anne Buljos dikt en påminnelse om at det er naturen vi lever av.

Diktsamlingen Šiellaspeajal er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2019 for det samiske språkområdet. Tittelen Šiellaspeajal inviterer leseren til å lese diktene som menneskets tilstedeværelse i verden helt fra livets start. Šiella er en fødselsgave, gjerne en sølvgjenstand, som man tradisjonelt la i barnets komse som beskyttelse mot de underjordiske. Den norske tittelen Amulettspeilet har ikke de samme konnotasjonene, siden en amulett kan brukes av alle.

Forfatteren Karen Anne Buljo er fra Masi i Finnmark. Hun skriver både på nordsamisk og norsk. Nordsamisk er det samiske språket som har flest talere, og er i tillegg til lulesamisk og sørsamisk ett av de tre offisielle samiske språkene i Norge.

Karen Anne Buljos første diktsamling kom ut i 2008 med tittelen Jeg hvisker en hemmelighet til meg selv. Hun har gitt ut bøker for barn og unge og laget hørespill for barn på samisk. Lydboken Pelle njoammil ble våren 2019 satt opp ved Det Samiske Nasjonalteateret Beaivváš. Hun har også gitt ut CD-en Ábifruvvá (havfruen) med sjøsamiske joiker for barn. Flere av diktene hennes har vært tonesatt og sunget av Mari Boine. Ett av dem er diktet «Diamántaspáillit» («Diamantrein»), som nå er trykket i  Šiellaspeajal.

 

Foto: Davvi Girji

Samisk barnelitteratur – en kort historikk

Framveksten av samisk barne- og ungdomslitteratur må ses i sammenheng med den øvrige samfunnsutviklingen og utviklingen av en nyere samisk litteratur i sin helhet. Den norske stat har en lang historie med assimilering av den samiske befolkningen. Offisielt varte fornorskingspolitikken fra rundt 1850 til 1960-tallet. Politikken ble intensivert i en tid da imperialisme og rasisme rådet blant europeiske stormakter, og i tiden etter 2. verdenskrig.

I Norge var skolen og kirken statens viktigste institusjoner i gjennomføringen av fornorskningen. I språkinstruksen fra 1898, den såkalte Wexelsen-plakaten, ble det slått fast ved lov at undervisningen i skolen skulle foregå på norsk. Samisk og kvensk skulle kun brukes dersom noe var uforståelig for barna. I praksis ble det forbudt å snakke samisk og kvensk i skolen. Barn fra hele det samiske området, Sápmi, ble sendt på internatskoler. Barna mistet sin daglige kontakt med foreldre og lokalsamfunn, noe som førte til tap av språk, sosiale bånd, tradisjoner og identitet.

Šiellaspeajal


Diktsamling

Forfatter: Karen Anne Buljo

Forlag: Davvi girji

Utgivelsesår: 2017

Norsk gjendiktning: Amulettspeilet (2019)

Sideantall: 72

Boka er gjendiktet til norsk ved forfatteren

Et språk kan ikke leve gjennom et annet

Samisk språk og kultur har overlevd på tross av dette, og utviklingen av samisk litteratur skjøt fart på 1970-tallet. Da oppstod en samebevegelse med utspring fra den verdensomspennende protestbevegelsen mot autoriteter. Minoriteter og urfolk krevde politiske, kulturelle og økonomiske rettigheter.

I den lille samebygda Sirbmá i Finnmark ble det første litteraturseminaret i samisk litteratur avholdt i 1972. Et spørsmål som ble reist, var hvorfor det fantes så få samiske forfattere. Svaret hadde med skolen å gjøre: Det letteste er å skrive morsmålet sitt, men på denne tiden var ikke opplæring i samisk vanlig i skolen. Det var enighet blant deltakerne om at samene selv må begynne å skrive om samene. Et språk kan ikke leve gjennom et annet. Flere av de som begynte å skrive litteratur på samisk på 1970-tallet, gikk på kurs for å lære å skrive sitt morsmål. De første samiske forlagene ble dannet i denne perioden, noe som også førte til flere publikasjoner på samisk. De fleste samiske forfattere skriver nå på samisk.

Bøker på barnas morsmål

Den samiske barnelitteraturens far var forfatteren og læreren Hans Aslak Guttorm. Han skrev så tidlig som på 1930- og 1940-tallet korte fortellinger for barn. En samling med hans tekster for barn ble først publisert i 1997 med tittelen Šuvvi jahki (Susende år). Guttorm jobbet som lærer og var svært opptatt av å bevare og utvikle det samiske språket. Flere av de mest sentrale samiske forfatterne har hatt ham som lærer.

Den første barneboka som ble utgitt på samisk er skrevet av Marry A. Somby fra Sirbmá. Boka kom ut i 1976Som småbarnsmor fant Somby ingen bøker til barna på deres eget morsmål. Derfor ble hun barnebokforfatter. Somby bruker den samiske forteller­tradisjonen som kilde for boka.  Ámmul ja alit oarbmælle (Ammul og den blå kusinen) handler om en gutt som møter en jente fra de underjordiske.

Nordisk Råd-nominert: Karen Anne Buljo. Foto: Marie Louise Somby

Tradisjonelt og urbant

Mye av innholdet i den originale samiske barne- og ungdomslitteraturen som blir publisert i dag, har handlinger som foregår i et tradisjonelt samisk miljø, både i et fortidsperspektiv og i mer nåtidige settinger. Ann-Helén Laestadius er den fremste samiske forfatteren av ungdomsbøker med handlingsunivers som også foregår i et urbant miljø. Hun skriver på svensk og mottok i 2016 Sveriges største litteraturpris, Augustpriset, i kategorien Årets svenske barn- och ungdomspris for ungdomsromanen Tio över ett.

Noe barnelitteratur blir oversatt til samisk. Her gjør Trøndelag fylkesbibliotek et godt arbeid med en satsing på oversettelser av barnebøker for de yngste til sørsamisk, noe som gjør at sørsamiske barn etter hvert har fått et godt utvalg av bøker å velge i.

Nærheten til naturen og menneskene som har levd her før oss er gjennomgående i dikterjegets såre og usentimentale betraktinger

Gråter ved Altaelvas bredd

Diktene i Karen Anne Buljos Šiellaspeajal er tidløse og tidsaktuelle, mytiske og tilstedeværende i et konkret geografisk landskap der folk har levd og virket og utøvd sine tradisjonelle samiske livsformer. Diktene rommer kjærlighet, brudd og søken etter relasjoner og nestekjærlighet. Diktsamlingen er ikke politisk som sådan. Men nærheten til naturen og menneskene som har levd her før oss er gjennomgående i dikterjegets såre og usentimentale betraktinger over det som har vært, og det som er nå. I en tid da kampen for klimaet engasjerer særlig de unge, er diktene en påminnelse om at det er naturen vi lever av. Vi puster fordi den gjør det.

Noen av diktene har historiske referanser til samenes kamp mot undertrykkende norske myndigheter. Fornorsknigens mørke sider kommer fram i diktet «Nattens lydige barn», der barnestemmen nakent uttrykker usikkerhet, redsel, fysisk avstraffelse og savnet etter mor som er langt borte. Tittelen på diktet før dette er «Barnets bønn». Det er med på å forsterke hvor vergeløse barn er når de befinner seg langt fra sine aller nærmeste og deres beskyttelse.

Diktet «Virdnejávri» viser til vannet Virdnejávri nedenfor Masi, som ble demmet opp i forbindelse med byggingen av Alta kraftverk og oppdemmingen av Altaelva på 1980-tallet. Fiskernes garn som går i oppløsning, skjæras reir tatt av vårflom, en halt and og havellas svake joik er symboler på et vann som en gang levde. Diktet er en hyllest til menneskene som hadde sin lavvoplass ved bredden inntil lovens bestemmelse la alt brakk. Dikterjeget gråter, også i det påfølgende og aller siste diktet, «Mitt kvistlagte lavvohjem».

Forsiden til Šiellaspeajal av Karen Anne Buljo. Illustrasjon: Inga-Wiktoria Påve. Foto: Davvi Girji.

Dikterjeget framtrer som barn, ung, voksen, gammel, og urgammel. Slik virker diktene i forlengelsen av den muntlige samiske tradisjonen

Joik som levendegjør

Šiellaspeajal har et mytisk bakteppe med ulike figurer fra den samiske muntlige tradisjonen. De representerer den samiske tradisjonens lyse og mørke sider. Joiken er et gjentakende og samlende element i diktsamlingen. Joiken har eksistert lengre enn noen kan huske, og ble gitt menneskene som gave fra de underjordiske. Joiken lever ikke kun som en referanse til en svunnen tid. Joiken lever ved at noen joiker den. Den levendegjør forbindelsen mellom dikterjeget og de som påkalles. Barna har egne joiker, dovna. Der starter livet.

Diktene henvender seg mer til de eldste ungdommene enn til de yngre barna. Et par av diktene har en form som kan minne om barneversenes regler og rim, men de er ikke dikt for barn. I grunnen henvender diktene seg til alle, en slags all alder-poesi. Dikterjeget framtrer som barn, ung, voksen, gammel, og urgammel. Slik virker diktene i forlengelsen av den muntlige samiske tradisjonen, som ikke var inndelt i ulike fortellinger for barn og andre for voksne. Folk møttes og utvekslet hendelser og nyheter, nytt om slekt og kjente, og underholdt hverandre med fortellinger. Fortellingene ble fortalt slik at billedbruk og hentydninger virket som et filter, der de voksne forsto meningen bak hentydningen, mens barna funderte over metaforene. Som i diktet «Diamantrein», som er et varsku mot gruveindustriens rasering av naturen:

Store troll, jernbeist, har kommet hit,

de graver og grynter, graver og grynter

Leter etter vår diamantrein

Leter etter vår diamantsti

Fine vrier i gjendiktingen

Språket er rikt, nøkternt og med overraskende vendinger. Det flyter bedre i den samiske originalen enn i den norske gjendiktningen. Der samisk er verbspråk, kan språket i noen av de norske gjendiktningene bli litt pronomen-tungt. Bruken av allitterasjoner og ordspill kommer naturlig best fram i originalen, men der er noen fine vrier i gjendiktningen, og det er spennende hvordan det samiske språket skinner igjennom noen steder. Diktet «Bealli» leker med de ulike betydningene av ordet bealli, «Halvdel» på norsk:

oambealli dege oabbábealli / vilbealli dege vielljabealli / váibmobealli / skuovvabealli dege gámabealli / fáhccabealli dege suohkkobealli / mánnobealli / bealli ii leat okto mihkkege / ferte nuppi beali gávdnat / eadnebealli dege áhččebealli / bealli gáibida bealis.

På norsk får diktet en annen klang og rytme, men bildet med at to halvdeler hører sammen, består:

kusine eller halvsøster / fetter eller halvbror / halvt hjerte / parløse sko eller parløse kommager / parløse votter eller parløse sokker / en halvdel er ingenting alene / de må finne hverandre / stemor eller stefar / den ene må finne den andre.

 

Karen Anne Buljo har en særegen personlig stil. Intensiteten i tilstedeværelsen til dikterjeget er framtredende, og krever litt modningstid for leseren. Diktene hedrer menneskene som har aktet landet og tradisjonen. Henvendelsen til diktes du har en brodd mot maktmisbruk, misunnelse og hykleri. Fortid, nåtid og mytisk tid veksler. Livet er ikke kun i vår egen tid. Landet vi lever av vil svare oss, og det vil igjen komme en tid.

Annonser

Stikkord:
· · · · ·