Langsom læring og monumentale kruseduller på Munkerud skole




Munkerud skole viser hvordan kunst i hverdagen langsomt kan lære oss noe både om oss selv og om verden rundt oss.

Hvordan fungerer kunst på skoler? Jeg har sett mange eksempler på dét – og ofte er de ikke integrert skikkelig i miljøet. Det er heller ikke sjelden å se at de vanskjøttes, glemmes bort i korridorene.

På Munkerud skole ser vi noen eksempler på hvordan det faktisk kan fungere godt. Skolen, som gjenåpnet i fjor i nyoppusset form, har nemlig fått noen verker som er ganske åpne, samtidig som de langt på vei er integrert i elevenes miljø. Verkene tar høyde for at dette er en skole hvor noen av elevene er ganske små, men også at de skal tilbringe mye tid – som oftest flere år – med denne kunsten. Kunstverkene på Munkerud skole, som har elever fra første til syvende klasse, fungerer også godt fordi skolen bevisst bruker dem.

Felles for verkene er at de er visuelle plattformer for å lære seg å tenke: Ved å se på verkene, studere dem inngående, kan elevene utlede innsikter som kanskje ikke engang er klart artikulert for dem selv.

 

Kunsten ved Munkerud skole


Kunstkonsulent: Thorbjørn Sørensen

Arkitekt: Planforum Arkitekter AS

Areal: 9000 m2

Totalbudsjett kunstprogrammet: 3 000 000

Munkerud skole ble ferdigstilt i 2016 og er en barneskole i Oslo. Gamle Munkerud skole ble revet i 2014 og den nye skolen er bygget på samme tomt. Den nye skolen danner en vinkel mot bebyggelse og veier, men åpner seg mot gamle Munkerud gård. Skolen ble åpnet i august 2016. Alle kunstverkene er laget spesielt for skolen.

Kilde: Oslo kommune.

Abstraksjon som et uttrykk for perspektiv 

Om vi ser på Christian Messels tegninger først, som henger i auditoriet ved kontorene, skisserer han en grunnleggende forbindelse mellom det abstrakte og det konkrete. I bakgrunnen ser vi gjenkjennelige, figurative landskap, mens det i forgrunnen sirkulerer abstrakte, kvadratiske, former.

Hva er så forbindelsen? I et av verkene ser vi et idyllisk, landlig landskap langt der bak. Inn mot landskapet – som inneholder en liten gård – leder en allé, som smalner inn jo mer den nærmer seg gården. Nærmest oss er alléen gjort av geometriske, tilsynelatende frittflytende, former, men tett på gården samler de seg til en høyst gjenkjennelig vei flankert av trær. Figurene faller på plass, blir et gjenkjennelig bilde.

Messel – som har gått på Munkerud selv – illustrerer enkelt og tydelig at det vi er fortrolig med og kjenner godt er satt sammen av mindre deler som ikke er like velkjente. Dette kan være celler eller atomer – noe som leder oppmerksomheten mot naturvitenskapens mikroskopiske byggesteiner – men det kan også få elevene til å tenke på hvordan abstraksjonen er uttrykk for perspektiv, hvor den gjenkjennelige verden enten er veldig tett på eller langt unna. Betrakteren må, sier bildene, trene på å se de forskjellige nivåene av en verden for å kunne avdekke hvor nyansert den er.

Abstrakt versus konkret

Hvordan fungerer dette i praksis? Tenker elevene på disse bildene på denne måten? Lærer de noe om abstrakt versus konkret? Skolens rektor, som har tatt seg fri en time for å vise meg kunstverkene, er entusiastisk på vegne av Messel, men det er samtidig tydelig at det er dette verket som er minst brukt. Det er heller ingen elever å se som jeg kan spørre.

Men skolens plan om å bruke kunstverkene, altså få elevene til å tolke dem og ha et aktivt forhold til dem, har åpenbart fungert godt for resten av verkene på den nyoppussede skolen. De blir også flettet inn i undervisningen når det er mulig, forteller han videre. Lærerne oppfordres til det.

Elevene har også aktivt laget sine egne varianter av kunstverkene, produsert nye utgaver av dem preget av hvordan de ser dem, hva de liker ved dem. Beklageligvis er det ikke så mye av disse nyproduserte elev-verkene som er blitt bevart, men det er flott at skolen aktiverer kunsten. Kunne det være en tanke med et eget galleri med elev-kunst, eller i hvert fall bevare den?

Verk av Munan Øvrelid. Foto: Calle Huth/Studio Illegal.

Verk av Munan Øvrelid. Foto: Calle Huth/Studio Illegal.

Denne sammenstillingen av to tenkemåter – den ene oppmerksom og lyttende, den andre rasjonell og resultatorientert – gir et fint bilde av hvordan vi må ha forskjellige måter å tenke på tilgjengelig for å få et skikkelig bilde av oss selv og verden rundt oss.

Tilfeldighetens kunst

Om vi beveger oss lenger inn i skolebygget støter vi raskt på Munan Øvrelids verker. Det er fire av dem i hver etasje. Vi kommer over dem bokstavelig talt, for den ene delen av verkene består av fliser i gulvet: tall som utgjør gangetabellen. Igjen er det en enkel overgang som vises frem: matematikk er ikke ren abstraksjon, det heller, men måter å måle opp hvor langt det er fra et sted til et annet eller hvor lang tid det tar å komme seg fra den ene delen av skolebygget til den andre – noe som er viktig om vi skal rekke en skoletime, for eksempel.

På veggen rett ovenfor tallene er en annen tenkemåte anskueliggjort, en mer intuitiv tilnærming. Papirarbeidene, som kan kalles akvareller eller gouacher, er «tegnet» av konteksten de befinner seg i, ikke en mesterlig kunstnerhånd. I et av dem har Øvrelid påført farge og etterlatt arket på stranden slik at «strøkene» er forfattet av naturen. I et annet har han latt arket ligge i en park slik at barn som har kommet over det har lekt med papiret, etterlatt seg fingermerker og -striper, og dermed også produsert et tilfeldighetens kunstverk.

I disse verkene anmodes eleven om å være oppmerksom på at de fenomenene som ikke er bevisst planlagt av mennesker også kan være vakre og interessante. Slike «tegninger» kan være kunst, men kan også vitne om noe som har skjedd og fortelle en historie om hendelsen etterpå, dersom vi studerer de etterstilte sporene nøye. Denne sammenstillingen av to tenkemåter – den ene oppmerksom og lyttende, den andre rasjonell og resultatorientert – gir et fint bilde av hvordan vi må ha forskjellige måter å tenke på tilgjengelig for å få et skikkelig bilde av oss selv og verden rundt oss.

Hvorvidt elevene faktisk reflekterer over tall og matematikk med tanke på avstander i bygget (og ellers) er vanskelig å verifisere sikkert, men rektor forteller hvordan elever stadig vekk blir stående ved disse verkene og studere sammensetning av tall og bilde. De blir en slags peilepunkter for elevene, forteller han. Verkene blir steder å møtes i skolebygget.

Når elevene bruker tid der, med verkene, og orienterer seg i forhold til dem, har de uansett integrert dem i sin livsverden, tenker jeg for meg selv. På hvilken måte de opplever kunstverkenes betydning er vanskelig å si, men at det brukes tid ved dem er godt nok for meg. Ser de verkene, peiler inn hverdagen i forhold til dem, vil et tankearbeid uansett settes igang.

Krusedullen gjennom tidene av Line Vista Grønli. Foto: Calle Huth/Studio Illegal.

Krusedull-monumenter

Krusedullen gjennom tidene, som Line Vista Grønlis skulpturtegninger på gymsalens fasade heter, er i utgangspunktet enkle kruseduller av typen vi kan skrible ned på et ark mens vi sitter i telefonen. Eller om du som elev på Munkerud skole, befinner deg i en kjedelig skoletime og lar deg synke ned i ubetydelighet og glemsel. Disse strekene forsvinner jo vanligvis med en gang vi har tegnet dem – ned i søppelkassa eller på bunnen av skolesekken – og får sjelden noen betydningsfull aura rundt seg.

Men likevel er det jo nettopp en lang historisk linje de befinner seg i, som strekker seg fra hulemaleriene til notatblokkene vi skriver på i skoletimene. Ved å gjøre om disse formene til monumenter, gir Grønli dem en betydning både i vår bevissthet og skolens bygg, og henter dem fram fra det halvbevisste stedet i utkanten av hverdagen de vanligvis gjemmer seg i. Igjen – som med Øvrelids «tilfeldighetsakvareller» – er det snakk om å være oss bevisst de glemte tegnene, det som vitner om en tid og virksomhet som vanligvis blir gjemt eller ikke lagt merke til.

At krusedullene har slått an blant elevene er det heller ingen tvil om. Hele den ene veggen i en korridor i første etasje er fylt opp med den ene krusedullen etter den andre. Noen kjenner jeg igjen fra Grønlis monument, andre er variasjoner eller helt nye kruseduller. Elevene har åpenbart tatt poenget – og tar det videre.

Både Øvrelid og Grønli inviterer elevene til å utforske denne baksiden av hverdagen, denne livsførselens ubevisste og utenkte side, for å se hva som skjuler seg der. Hvem vet hva de kan finne?

Både Øvrelid og Grønli inviterer elevene til å utforske denne baksiden av hverdagen, denne livsførselens ubevisste og utenkte side, for å se hva som skjuler seg der.

Verk av Kristoffer Myskja. Foto: Calle Huth/Studio Illegal.

Føyelighet og selvstendighet

Utenfor skolen, nær parkeringsplassen, kan vi betrakte et kunstverk som bygger på mange former for rasjonalitet. Kristoffer Myskjas skulpturer, som består av et sett metallstaver på et stativ, er konstruert slik at de beveger seg synkront, med vinden. Eller, for å være mer presis, beveger det ene settet staver seg etter vinden, mens det andre settet, gjennom en innlagt algoritme, beveger seg i helt motsatt retning.

For å kunne skape et slikt vitenskapslignende måleinstrument må vi bruke matematiske prinsipper, men måten den ene skulpturen former seg etter vinden er likevel langt mer poetisk enn matematisk i uttrykket. Stavene svaier som siv og forteller oss at et kunstverk ikke nødvendigvis må være sterkt og motstandsdyktig – eller skille seg ut fra omgivelsene – men like gjerne kan være i dialog med dem. Også disse verkene har det blitt laget mange fortolkninger av, kan rektor fortelle meg. Beklageligvis er det bare én igjen – resten er kassert – men varianten som nå troner over trappene i skolens største auditorium forteller om en selvstendig evne til å lage en variant av Myskjas verk ut av det som måtte være tilgjengelig: noen ståltråder og et funnet sykkelhjul satt på en stang. Dette elev-verket kan også bevege seg i vinden.

Denne poetisk-rasjonelle blandingen står fint i forhold til Messel, Grønli og Øvrelid, for det forteller at vi trenger det ene for å oppnå det andre. Er vi ikke fleksible og kun tenker rasjonelt oppstår det en stivhet i tenkningen som gjør at vi mister forbindelsen med omgivelsene våre. Men føyer vi oss bare etter hvor vinden blåser, vil vi heller aldri komme noen vei. Vi trenger en plan, men også en kreativ, lyttende, og åpen måte å forstå både oss selv og verden på. At Myskjas andre skulptur beveger seg i motsatt retning av den første, minner oss på at vi noen ganger må gjøre vårt eget, følge vår egen logikk, uansett hvor vinden blåser.