Leder: Den rare virustiden – og vår nye videoserie

Denne merkelige virustiden vi er inne i nå, har for meg falt sammen med en faglig innkjøring som ny redaktør. Jeg begynte i januar med å gjøre meg nærmere kjent med det for meg ennå ganske ukjente området kultur for barn og unge. Etter bare to måneder ble situasjonen for redaksjonen en annen. Vi måtte lete etter nye emner å skrive om, siden mange av våre vanlige satsningsområder plutselig var forsvunnet – teaterforestillinger, konserter, dans, performance, kunstutstillinger og kinopremierer.

Spirende digitale uttrykk

Ganske snart fikk vi inntrykk av at også leserne var mest opptatt av å finne ut av en ny og forvirrende hverdag, med barna hjemme og avgrensninger i fritidstilbudet. Interessen virket større for kortfattede råd og tips, enn fordypning i essays og lengre analyser. De siste ukene har vi derfor valgt å satse på korte og informative tekster, i stor grad om den spirende digitale kulturen. Ikke minst startet vi den nye serien Innetid, som kan følges her.

Foreløpig har vi valgt å anbefale og gjøre utvalg blant de nye digitale arrangementene, snarere enn anmelde dem. I denne utprøvende og skjøre perioden har vi ønsket å heie på eksperimentene, snarere enn å bedømme og eventuelt påpeke svakheter. Hvordan dette utvikler seg videre får vi se – framfor alt vil det nok avhenge av hvor lenge situasjonen varer.

Noen mer tungrodde enn andre?

En utfordring har vært å få oversikt over det nye  som skjer. Der vi ellers forholder oss til et begrenset antall aktører, dukker det nå opp stadig nye initiativer på uventeder steder. For oss som jobber tverrfaglig har det også vært interessant å sammenlikne de ulike kunstområdene. Mens aktører innen musikk, dans, scenekunst, film og til dels litteratur har dratt igang mange nyskapende og friske tiltak, kan det virke som om den visuelle kunsten sliter. Er noen sjangere mer tungrodde enn andre – eller egner de seg bare dårligere for digital improvisasjon?

Med noen hederlige unntak, som Trondheim kunstmuseums «hjemmepakke» med gjør det selv-tips (se her), og Munchmuseets origamivideoer (eksempel i filmen nedenfor), kan det virke som om kunstverdenen ikke har sett hvordan situasjonen kan utnyttes. Flere museer får formidlerne sine til å fortelle om kunst i små videoinnslag, men filmene framstår oftest langsomme og keitete, med snakkende hoder og bare spredte blikk på kunsten.

Hold kunsten i fokus

Påfallende er det også at tilbudene til barn og unge glimrer med sitt fravær innen visuell kunst. Dette til tross for at unge museumsgjester utgjør en viktig andel av vanlige besøkstall, gjennom skoletilbudene. Til sammenlikning var svenske Nationalmuseum tidlig ute med flere tilbud, blant annet en skriftlig guide til hvordan voksne kan snakke med barn om kunst, som Periskop har skrevet om tidligere (her).

Deres videoomvisninger i det stengte museet er også av en annen type enn den improviserte kuratorpraten. Her er teksten spesielt tilpasset barn (for eksempel her), og de har skjønt noe norske museer har til gode: På et museum er det ikke så farlig om vi får se omviserens snakkende ansikt – det blir fort kjedelig, også for voksne. Det vi ønsker er som på et fysisk museum – å bli kjent med kunsten på nært hold!

Gjør det selv-kultur

Gjenerelt finnes det innen kulturformidling til barn og unge et sterkt innslag av gjør det selv-kultur. Blant mest spennende digitale prosjektene akkurat nå er en planlagt dokumentarfilm, der barn og unge (6-16 år) over hele landet oppfordres til å filme sin egen virushverdag. En profesjonell filmskaper vil velge blant bidragene, og klippe dem sammen til en lengre film – som senere skal vises på Barnefilmfestivalen i Kristiansand. Man kan også sende inn tegninger og andre uttrykk, til en planlagt utstilling ved Vest-Agder-museet. (Les mer om prosjektet og hvordan ditt barn kan delta her).

Andre prosjekter som har sjarmert oss er det nye Rom for dans UNG ved Dansens hus. Til lanseringen i slutten av april oppfordres barn og unge til å lage sitt eget kostyme av plastposer, og filme seg selv mens de danser til en bestemt låt – som senere blir klipt sammen til en lengre musikkvideo (mer informasjon i videoen nedenfor).

Barn og unges egne stemmer

Også i Periskop har vi tenkt over hvordan barn og unge selv kan få komme til orde – selv om vårt hovedfokus er seriøs kritikk av barne- og ungdomskultur, primært rettet inn mot voksne (og unge voksne) lesere. Men det ene trenger kanskje ikke å utelukke det andre? Framover har vi innimellom lyst til å gjøre små eksperimenter med yngre stemmer.

I påsken publiserte vi for eksempel et intervju med Dagmar (10), som hadde lyttet seg gjennom alle NRKs spenningshørespill og bidro med minikritikker. I artikkelen anbefalte hun de fem beste seriene for både større og litt mindre barn (les hele intervjuet her).

Artikkelen fortsetter etter anbefalingene og annonsene.

Ny serie: Videointervjuer med ungdom

Som noen kanskje har fått med seg, lanserte vi tidligere denne uken første episode i en serie videofilmer, der vi snakker med ungdom om kunst. Det blir møter med kunstnere, og mer generelle samtaler om hvordan ungdom opplever, skaper og bruker kunst.

I serien møter vi fire 17-åringer fra Drømtorp vgs i Ski. I første episode tar vi dem med til en utstilling ved Interkulturelt museum i Oslo, der de får møte Shwan Dler Qaradaki, en Oslo-basert kunstner med flyktningbakgrunn. Episoden har fått tittelen Helhet & deler, fordi den handler om hvordan detaljer og overblikk spiller sammen i en kunstutstilling.

Vi håper dere vil følge med på serien!