Lena Kristin Ellingsen: – Man burde kunne kaste tomater om man ikke liker det man ser




Voksne bør lære av barns evne til å vise hva de synes, mener skuespiller Lena Kristin Ellingsen.

Lena Kristin Ellingsen er kjent fra tv-serier og teaterforestillinger som Himmelblå og Mammon, Torshovteatrets En får væra som en er og Dido og Aeneas. Hun har også vært ulvemamma i Nationaltheatrets Rockeulven, og deltatt i Kruttårnteaterets oppsetninger av Tarzan, Tornerose og Karate-kid.

Karl Fredrik Tangen og Lisbeth Fullu Skyberg: – Hva betydde kunst og kulturopplevelser for deg da du vokste opp?

Lena Kristin Ellingsen: – Jeg er jo fra Saltdal, ei innlandsbygd i Nordland, hvor det var langt mellom de store kunstopplevelsene, i den forstand at vi sjelden fikk besøk av profesjonelle utøvere. Jeg husker teaterforestillinger fra Nordland Teater, men ellers var det mye lokalkultur. Det var et sterkt kulturmiljø, som jeg også ble en del av. Jeg husker veldig godt at vi fikk besøk av det som i dag er Den kulturelle skolesekken da jeg gikk på barneskolen. De framførte utdrag fra En glad gutt av Bjørnstjerne Bjørnson og den forestillingen vekket noe i meg, som jeg åpenbart utstrålte, for jeg fikk lov til å være med der inne i klasserommet. Å bli tatt inn i det universet, det trigget noe i meg. Selv om det ikke var noen stor kunstopplevelse i og for seg, så svingte det, det var noe jeg kunne begripe, det traff meg, og jeg husker at jeg satte veldig stor pris på å få være en del av det.

KFT & LFS: – Sosiologen Per Solvang har sagt at å utsette barn for teater kan oppleves like fremmed som å bli utsatt for hodejegere fra Borneo som forteller om forberedelser til manndomsritualer?

LKE: – Tja, for meg var det ikke rart i det hele tatt. Men det var jo først da jeg flyttet hjemmefra at jeg fikk oppleve de virkelig svære tingene, da jeg fikk se en stor musikal for første gang for eksempel, det var jo helt fantastisk. Men det å tilhøre og være en del av et kulturmiljø som er tufta på lokal dugnadsånd, det står ikke for meg noe tilbake for de andre større opplevelsene som kanskje tar deg med storm. Jeg spilte fiolin fra jeg var sånn sju, åtte år, jeg tar den fortsatt fram når jeg må. Fiolininstruktøren min, Rolf Monsen, tok oss med overalt. Vi spilte på gata, var på seminarer og fikk muligheten til å være del av noe større, være i kontakt med publikum. Det var ikke sånn at jeg bidro til noen stor kunst på noen måte, men vi fikk lov til å være med å bidra og bli inspirert av de som virkelig var gode. Det var veldig stas.

SERIE: Tilbakeblikket


KFT & LFS: – Jobber du på en annen måte, eller tenker du på andre ting når du skal formidle et teaterstykke til barn, enn når du har et voksent publikum?  

LKE: – Man må være litt tydeligere kanskje, men jeg tror egentlig man har en tendens til å undervurdere ungene. Uansett må man opp i et visst energinivå når det er unger salen, det må være effektiv historiefortelling for at de skal gidde å følge med. Men det er jeg egentlig fan av uansett.

KFT & LFS: – Merker du at du får annerledes tilbakemelding fra et ungt publikum?  

LKE: – Ja, vi voksne er vel litt mer siviliserte og prøver å oppføre oss uansett om vi kjeder oss eller ikke. Med unger så skjønner du veldig fort om du ikke har dem med deg. Det blir mer støy og de blir urolige. Men jeg synes generelt at det burde være mye høyere under taket når det gjelder tilbakemelding. Du skal ikke så langt nedover i Europa før responsen er en helt annen om publikum ikke liker ting. Her i Norge er vi vel høflige til tider, jeg tror teateret har godt av ærlig tilbakemelding fra publikum.

Jeg tror egentlig man har en tendens til å undervurdere ungene.

En får være som en er – en Ole Ivars musikal, Torshovteatret, Nationaltheatret, 2014. På bildet fra venstre: Lena Kristin Ellingsen og Christian Skolmen. Foto: Gisle Bjørneby

KFT & LFS: – Teaterviter Jon Nygaard skriver i «Teaterets historie i Europa» at teateret opprinnelig var et folkelig fenomen, som fra midten av 1700-tallet og fram til 1900 stivnet i form og funksjon og særlig ble en institusjon for den dannede overklassen. Fra 1900-tallet ble ambisjonen at teateret igjen skulle ut til folket. Men nordlendingen Per Solvang beskriver i boka «Annerledes» en følelse av fremmedgjorthet og distanse da han som barn opplevde at kulturformidlere tok veien fra Oslo til Nord-Norge for å lære elevene hvordan de ikke måtte gjøre når de var på teater…

LKE: – Jeg synes det hadde vært spennende med forestillinger som la opp til tomatkasting og buing fra salen, det tror jeg ville skapt et større engasjement hos publikum. Det ville vært en modig og morsom måte å få flere til gå i teateret på, spesielt barn og ungdom.

KFT & LFS: – Hva for noe bra foregår innen kunst og kultur for barn om dagen?

LKE: – Både jeg og sønnen min har hatt stor glede av Munch-museets parallellutstillinger med andre kunstnere, hvor ungene kan ta aktivt del i kunstopplevelsen i tegnerommet. Ved å bruke egen kreativitet, er det mulig for barna å skjønne mer av hva som henger på veggene, det synes jeg er kult. Litteraturhuset arrangerer mye bra for barn, og Nationaltheatret, hvor jeg jobber, er også flinke til å skape rom for ungene, synes jeg. At barna kan komme inn i et hus med så mye historie, kle seg i gamle kostymer, bli lest for, malt i ansiktet, møte karakterer fra forestillingene de ser, det er helt nydelig. Ellers er vi jo hvert eneste år på Kruttårnteateret i Stavern, enten som aktører eller publikum. Vi tar for oss gamle klassikere og lager egne og gjerne politisk ukorrekte tolkninger av dem, det skal være gøy for både barn og voksne. Dessuten får du en opplevelse som går ut over det å gå inn i et mørkt rom og ut igjen. For opplevelsen begynner når du står der på kaia og tar båten over til øya der det gamle kruttårnet står, med all sin historie. Og når du kommer inn så kjenner du lukten av tjære, og du sitter trangt, på enkle benker eller på gulvet. Det er ingenting mellom skuespillerne og publikum, bare den nære kontakten, du blir en del av forestillingen og det er digger jeg.

Jeg synes det hadde vært spennende med forestillinger som la opp til tomatkasting og buing fra salen, det tror jeg ville skapt et større engasjement hos publikum.

Dubbing av nordiske filmer, det irriterer meg. Jeg mener det er viktig at ungene lærer å forstå de andre nordiske språkene.

KFT & LFS: – Hva irriterer deg mest med dagens kulturtilbud for unger?

LKE: – Jeg syns det er så mye bra tilbud for barn, men hvis jeg skal nevne noe må det være at det finnes en del rælete kortformat-underholdning på TV og Youtube. Jeg som forelder må være meg mitt ansvar bevisst og passe på hva ungene får se. Jeg kan irritere meg over at sønnen min absolutt vil se noe som jeg syns er dritdårlig.

KFT & LFS: – Tror du at de blir så glad i dritt at de ikke vil gå til «ordentlig kultur»?

LKE: – Ja, det er dét, haha. Jeg lar han nesten få se så mye på lange tegnefilmer som han vil, så lenge historien er bra, fordi jeg syns det er viktig å lære seg at ting tar tid. Vi er kanskje blitt litt snobbete etter hvert på hva som er god underholdning siden vi ser så mye og jobber så mye med kultur, så vi foreslår gjerne filmer som vi selv syns er morsomme, godt fortalt og med god moral på toppen. Barbie, for eksempel, kommer aldri til å bli vist hos oss. Dessuten, dubbing av nordiske filmer, det irriterer meg. Jeg mener det er viktig at ungene lærer å forstå de andre nordiske språkene.

Ellingsen spilte Geita i Nationaltheatrets oppsetning av Rockeulven i 2013, sammen med Øystein Røger som ulven. Foto: Sigurd Fandango

KFT & LFS: – Er det noe du tenker at folk som jobber med kunst og kultur for barn og ungdom kunne vært flinkere til, eller tenkt mer på? 

LKE: – Jeg tror det må være å møte de unge på deres premisser. At man som lærer ikke vektlegger teknikk mer enn formidlingsglede. Hvis man holder gitaren sånn, er det feil, mens dette er riktig, f.eks. Det spiller jo ingen rolle hvis det blir kjedeligere musikk av det. Fiolinlæreren min var en strålende pedagog; han skjønte når jeg ble lei og flyttet fokus over på noe jeg hadde glede av. Da satte han seg ved pianoet og så fikk jeg synge i stedet for å øve skalaer. Det er en god lærer for meg, en som ser behovene og underviser deretter.

KFT & LFS: – Om du hadde fått ett år og frie midler, hva ville du gjort?

LKE: – Ah! Give it to me! Ja, altså, da hadde jeg satt opp Kruttårnteater-forestillinger i hele landet. På alle skoler og grendehus, gymsaler og kulturhus. Og hvis jeg kunne vært kulturminister for en dag, ville jeg pøst ut penger til distriktene. Jeg kommer jo fra bygda selv, og har sett hvor viktig det er med gode lokale kulturmiljøer. Jeg ville bygd kulturhus rundt omkring i landet som ikke var så store at de blir fremmedgjørende, det er dessverre tilfellet mange steder. Og selvfølgelig skulle de profesjonelle institusjonene fått sitt slik at de alltid kunne hatt én forestilling gående for barn og én for ungdom, og det skulle vært billig slik at absolutt alle hadde råd til å delta.

Og hvis jeg kunne vært kulturminister for en dag, ville jeg pøst ut penger til distriktene.