Litteraturformidling i Den kulturelle skolesekken




I rapporten «Elevmedvirkning i Den kulturelle skolesekken», som Periskop skrev om i går, retter elevene kritikk mot litteraturformidlingen i DKS. Vi har snakket med litteraturkritiker Guri Fjeldberg, som var med på en av workshopene rapporten bygger på. Er det verdt å lytte til elevene, var et av spørsmålene vi stilte til henne.

– Elever bør man alltid lytte til, all den tid DKS er til for dem, sier Fjeldberg. – Hvis ikke virkemidlene fungerer etter hensikten, bør man finne ut hva som kan gjøres bedre.

– Periskop intervjuet Paul Collard fra CCE, organisasjonen som sammenfattet rapporten, for å få utdypet kritikken elevene retter mot litteraturformidling. Han sier elevene opplever at forfatterne besøker skolene for å promotere sine egne bøker og forfatterskap. Har du noen synspunkter på dette?

– At forfatterne driver egenreklame for forfatterskapet sitt i DKS-sammenheng er ingen hemmelighet, og jeg tror heller ikke det oppleves som spesielt kritikkverdig. Det uttalte formålet med litteraturformidling rettet mot elevene er «å skape leselyst», og da tar man alle midler i bruk. Spørsmålet jeg synes rapporten åpner opp for, og som man bør reflektere mer over, er om det bør fokuseres mer på andre formål med litteraturformidling. For eksempel det at elevene vil lære noe.

– Men er det noen motsetning mellom læring og litteratur?

– Ja, historisk sett har det faktisk vært en kampsak, spesielt på feltet barne- og ungdomslitteratur, å skille kunst fra pedagogikk. Det har vært nødvendig å kjempe for at forfatterne får frihet til å skape på kunstens egne premisser. At de fortsatt har et anstrengt forhold til krav om at litteratur skal være pedagogisk og knyttes til læring er fullt forståelig. Spørsmålet er om dette fortsatt skal være en kampsak for barne- og ungdomsforfatterne, eller om man bør tenke læring inn på en annen måte enn tidligere. Jeg tror som sagt man skal lytte til hva elevene selv sier om saken.

– Et av funnene i rapporten er at engasjement synes å være et kvalitetskrav fra elevenes side, og at litteraturformidlingen nettopp sliter med å oppfylle dette kravet. Du driver selv med litteraturformidling i skolesammenheng. I rapporten blir du fremhevet som en som lykkes med å engasjere elevene. Hva gjør du helt konkret?

– Det rapporten refererer til er en workshop jeg holdt i Lillehammer med en gruppe elever. I korte trekk gjorde jeg det samme som jeg pleier å gjøre i arbeidet jeg vanligvis utfører i skolene. I flere år har jeg vært engasjert av Foreningen !Les som kritikerfadder for juryklassene til U-prisen. Disse klassene leser en rekke ungdomsbøker og gir pris til den de liker best. Det som er spesielt med denne prisen er det tette samarbeidet jeg har med lærerne som melder seg på ordningen, og som jeg opplever som dedikerte og engasjerte mennesker som brenner for litteratur.

– Lærerne er tildelt en aktiv rolle i U-prisen, tror du det forplanter seg til elevene?

– Ja, det er jeg sikker på. Når jeg besøker skolene, har jeg allerede samarbeidet med læreren, som har kommet med forslag og ønsker om hvilket opplegg de vil ha. I én klasse kan det være vi dramatiserer ulike scener fra bøkene, mens en annen klasse vil ha gruppearbeid, eller andre metoder. Systemet skiller seg fra DKS ved at læreren har direkte kontakt med meg i stedet for å velge fra en «smørbrødliste», noe som gjør at de er med på å bestemme opplegget på forhånd.

Jacob de Gheyn (II) (ca 1565–1629): «Woman and Child looking at a Picture Book». Foto: Wikimedia Commons

Skal man lykkes med å engasjere elevene må man for det første tillate dem å mene at det finnes dårlige bøker, og der har du en forskjell mellom en kritiker og en forfatter på skoleturné. Jeg tviler nemlig på at du vil få en forfatter til å si at han eller hun har skrevet en dårlig bok. Dessuten, om elevene skulle mene at boken er dårlig, ville det vært vanskelig å formidle kritikken ansikt til ansikt med en forfatter. Spørsmålet er hvorvidt det viktigste er å stimulere til leselyst, eller for eksempel det å lære seg å tenke kritisk og argumentere for meningene sine, noe jeg legger vekt på som kritiker på skolebesøk.

– Kritikk skaper engasjement, med andre ord?

– Ja, og det å lære seg å sette begreper på kritikk, altså begrunne meninger, er noe de setter pris på, sannsynligvis fordi de opplever det som en form for læring. En annen ting jeg oppfatter at de setter pris på, er at jeg stiller spørsmål som jeg ønsker oppriktige svar på, altså ikke retoriske spørsmål hvor svaret allerede er gitt. Et spørsmål jeg ofte pleier å stille er: Hvem gir deg de beste boktipsene? Forbausende mange elever sier mamma. Stiller du presise spørsmål, får du presise svar.

– Interessant, mamma er sjelden nevnt når det handler om å stimulere til leselyst. For tiden pågår det en diskusjon om sakprosaforfatterne skal få lov til å være med i Norsk forfattersentrum, som er nasjonal aktør for Den kulturelle skolesekken. Det innebærer blant annet at Forfattersentrum velger ut hvilke forfattere som drar på skoleturné. Motstanderne mot at sakprosaforfatterne skal bli medlemmer, argumenterer blant annet med at det blir mer konkurranse om DKS-midler. Har forfatterne noe å frykte?

– Både ja og nei. Det er klart at sånne som jeg, som allerede har erfaring med litteraturformidling i skolesammenheng, vil være en reell konkurrent til forfatterne som driver litteraturformidling. Personlig synes jeg dette er en lite konstruktiv diskusjon. Jeg synes man bør følge opp de rådene som rapporten kommer med. Jeg har også reist rundt i skolene og presentert bøker for elever, altså gitt lesetips. Etterpå har elevene kunnet plukke med seg de bøkene de fikk lyst til å lese, men det er sjelden noen kamp om bøkene. Min erfaring er at bruksanvisninger som skal spre leselyst ikke fungerer etter hensikten.

– En annen ting det kan være verdt å ha i mente, er at elevene har mest sans for den umiddelbare leseopplevelsen. De liker å bli underholdt underveis, og er ikke opptatt av at bøker nødvendigvis vekker ettertanke, et kvalitetskrav vi voksne ofte bruker. Boken som produkt er muligens ikke det mest interessante for dem. Men forfatterne kan tilby noe ingen andre kan, nemlig innsikt i selve prosessen med å skape en bok, hvilke tanker de gjør seg, hvilke valg de foretar og så videre. Forfattere som evner å formidle mer rundt skriveprosessen, og som lærer elevene om selve håndverket og holder skrivekurs, må være gull verdt for elevene. Jeg vet det finnes mange gode forfattere som holder på med dette allerede i DKS-systemet. At skjønnlitterære forfattere får konkurranse fra sakprosaforfattere når det gjelder litteraturformidling kan være skjerpende for alle parter.

– Mitt inntrykk, som også blir bekreftet av forskningsrapporten «Den kulturelle skolesekken» som kom i 2013, er at å rette kritikk mot DKS-ordningen er svært lite populært. Kan det skyldes at alle, bortsett fra elevene, har noe å tape på endringer?

– Det kan være, det er i hvert fall mye penger involvert. Men hvis formålet er at elevene skal få mest mulig ut av ordningen, bør man lytte til deres kritiske innspill og følge opp rapportens anbefalinger, sier Guri Fjeldberg.

Les også: «DKS fra elevenes perspektiv», Periskop 4.6.2014.