Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Litteraturkritikerne er for snille for Kulturfondet

KATEGORI

bibliotek, Litteratur,

SJANGER

Essay,

PUBLISERT

mandag 6. januar 2020

Hver fjerde tittel får avslag. Innkjøpsordningens vurderingsutvalg for skjønnlitteratur for barn og unge legger nå lista høyere enn de fleste litteraturkritikerne.

Barneromanen Fugleguten av Rune Belsvik ble nominert til Brageprisen, men nulla på Kulturrådets innkjøpsordning – altså ikke kjøpt inn til landets biblioteker. Vurderingsutvalget avviste også bildeboka Kjempefesten av Iben Akerlie og Inga Sætre. Samtidig fikk boka terningkast fem i Dagbladet. Det kan se ut som et misforhold mellom hva kritikerne og utvalget definerer som kvalitet.

Jeg tror realiteten snarere kan være at utvalget har påtatt seg en jobb mange norske kritikere unngår, nemlig å legge press på produksjonsleddet i barne- og ungdomslitteraturen. I en bransje der det fins penger å tjene, fins det også hjørner å kutte. Det kan virke som om noen forlag nedprioriterer arbeidet med enkelte utgivelser. Manuset får aldri den ekstra runden hos redaktøren og forfatteren – eller språkvasker og korrekturleser – som kunne heva det ett nivå til fordi boka høyst sannsynlig er god nok for innkjøp likevel. Det lønner seg simpelthen ikke for forfatteren eller illustratøren å legge ned mer arbeid når denne kvalitetshevinga ikke vil resultere i større salg eller anerkjennelse.

Vurderingsutvalget signaliserer at barneleserne uansett har fortjent bedre. Forlagene skal ikke få spekulere i innkjøpsordningen.

I en bransje der det fins penger å tjene, fins det også hjørner å kutte.

Innkjøpsordningene for litteratur


Under innkjøpsordningane for litteratur kjøper Norsk kulturråd inn nye boktitlar for å sende dei vidare til norske folke- og skulebibliotek og til nokre undervisningsstader og bibliotek i utlandet. Desse bøkene kjem i tillegg til dei titlane biblioteka sjølve kjøper inn over eigne budsjett.

I dag finst fem innkjøpsordningar for litteratur: Ny norsk skjønnlitteratur, Omsett litteratur, Ny norsk sakprosa, Ny norsk sakprosa for barn og unge og Teikneseriar.

  • Kor mange titlar som blir kjøpte inn av ny norsk skjønnlitteratur, varierer for kvart år, ettersom alle bøker som er vurderte til å ha høg nok kvalitet, kjem med på innkjøpsordningane. 
  • For alle innkjøpsordningane gjeld særskilde retningsliner. Eigne vurderingsutval er oppnemnde for å sjå til at dei påmelde bøkene er gode nok til å få statsstøtte, og at dei oppfyller krava ordningane set til sjanger.

 

https://www.kulturradet.no/stotteordning/-/vis/innkjopsordning-ny-norsk-skjonnlitteratur/tildelinger/2019

Kilde: Kulturrådet

Kritikere på klikk-kjøret

Anmelderne virker mer opptatt av å ta godt imot alle kunstneriske intensjoner og sørge for at rett bok når ut til rett leser. Anbefalinger gir som regel flest klikk på nettsidene de leverer til. Når ikke forfatterens navn vekker oppmerksomhet, bør helst terningkastet gjøre det. Kritikerne kan trolig bli mer lest dersom de lar forlagene slippe unna med lettvintheter som leserne i målgruppa gjerne kunne vært spart for.

Vurderingsutvalget ser ut til å veie opp for denne unnlatelsen ved å kreve mer av forfattere og forlag de vet at kan bedre. Og utvalget vet nok ganske mye. Her sitter for tida bibliotekar Stig Elvis Furseth, tidligere forlagsredaktør Anne Horn, forfatter Atle Hansen og litteraturprofessor Åse Marie Ommundsen. Når utvalget ikke blir enige, suppleres de av forfatter og tidligere leder av NBU, Kari W. Sverdrup.

Fellesnevneren for flesteparten av årets avslåtte titler fra større forlag, kan være at utgivelsen ikke er forfatterens eller illustratørens beste. Men å bli målt mot sine tidligere prestasjoner er ingen fullgod målestokk. Utvalget undergraver sin egen legitimitet dersom de ikke behandler tilnærmet like tilfeller likt. Da blir ordningen umulig å forstå for forlagsredaktørene som vurderer hvilke bøker de skal våge å melde på. Tar de feil, koster det forlaget dyrt.

Kritikerne blir altså ofte mer lest dersom de lar forlagene slippe unna med lettvintheter som leserne i målgruppa gjerne kunne vært spart for.

Rammer nynorsk

Så langt er Samlaget blant forlagene som er hardest rammet av årets avslag. Lars Mæhle har fått avslag for grøsseren Djevelen vil alltid finne deg. Kari Stai har fått avslag for bildeboka Stormen, den sjette i serien om Jakob og Neikob. Og Rune Belsvik har altså fått avslag for barneromanen Fugleguten sammen med illustratør Sigbjørn Lilleeng. Disse avgjørelsene får ingen direkte konsekvens for lånerne i norske bibliotek. Samlaget sender bøker til distribusjon i bibliotekene før de vet om boka blir kjøpt inn eller ikke. Når den ikke blir det, mister forlaget støtten de har kalkulert med:

 

1480 eksemplarer av nynorsk prosa for barn      kr 155 000,-

70 e-bok lisenser                                                     kr  11 000,-

Forfatterroyalty nynorsk prosa for barn               kr 112 000,-

Totalt                                                                        kr 278 000,-

 

Slik rammes neste års budsjett. Enda hardere rammes kanskje viljen til å ta risiko. Stai, Mæhle og Belsvik er noen av Samlagets sikreste kort. Når målet er å sikre kvaliteten på tilbudet i norske bibliotek, er det selvsagt fint at innkjøpsutvalget holder også etablerte forfatter og illustratører på tå hev. Men når avslaget til Fugleguten avviker så radikalt fra vurderinga til Brages nominasjonsjury, må det jo framstå som reint lotteri for Samlaget. Avgjørelsen er endelig, for siden 2015 er ankeordningen avskaffa.

Dermed får innkjøpsutvalgets kvalitetssyn direkte effekt på forlagene. Men for å spare ressurser avkreves ikke utvalget noen begrunnelse. Vi kan bare gjette.

Artikkelen fortsetter under anbefalingene.

Når avslaget til Fugleguten avviker så radikalt fra vurderinga til Brages nominasjonsjury, må det jo framstå som reint lotteri for Samlaget.

Tall tyder på at usikkerhet brer seg

Det store spørsmålet er hvilken effekt denne gjetteleken har. Fører avslagene til at forlagene bruker mer ressurser på å sikre kvaliteten til utgivelsene sine? Eller er resultatet at forlagene melder på færre bøker slik at mangfoldet blir mindre i bibliotekenes barnebokhyller?

Tallene er bekymringsfulle. Mellom 2016 og 2017 steg antallet norske utgivelser for barn og unge kraftig, samtidig sank antallet påmeldte titler fra 157 til 155. Foreløpige tall for 2018 tyder på at antallet utgivelser har sunket noe, men på langt nær så mye at det kan forklare hvorfor antallet påmeldte titler samtidig sank til 126. Det er nærliggende å tolke fallet som at forlagene blir mer forsiktige med hva de melder på.

I samme periode stiger likevel prosentandelen som får avslag – fra 20 prosent i 2016 til 26 prosent i 2018. Tallene for 2019 er ikke klare ennå, men så langt har fortsatt mer enn hver fjerde bok fått avslag (39 av 137).  Kanskje leverer forlagene fremdeles for lav kvalitet. Kanskje hever utvalget lista.

Siden avslagene ikke begrunnes, blir utvalgets kvalitetskriterier uklare og åpne for tolkning. Vi vet for eksempel ikke hvorfor den anerkjente kunstneren Fam Ekman har fått avslag for bildeboka Tidenes tango. Avslaget er begrunna med samme standardformulering til henne som til Belsvik, om at boka «ikke har tilstrekkelig litterær kvalitet til å komme inn under innkjøpsordningen».

Omslaget til "Tidenes tango" (2019). Foto: Ena forlag

Minstekravene til kvalitet

Utvalget er i hvert fall underlagt Kulturrådets offisielle retningslinjer for kvalitet.

Vurderingsutvala skal mellom anna leggje vekt på om utgjevinga:

  • er eit heilskapleg litterært verk
  • inneheld dei naudsynte kunstnarlege, språklege og handverksmessige kvalitetane
  • har vore gjennom eit naudsynt redaksjonelt arbeid

 

Jeg ser her åpenbare grunner til å nulle en rekke titler utgitt på eget eller lite forlag. Alle har ikke ressurser til profesjonelt konsulentarbeid, språkvask og korrekturlesing. Derfor er det mest interessant å se nærmere på nulla titler fra de etablerte forlagene, fortrinnsvis bøker som har blitt anmeldt og dermed er vurdert av flere enn innkjøpsutvalget.

I det tredje punktet vil jeg tro vi finner forklaringa på avslaget til bildeboka Kjempefesten av Iben Akerlie og Inga Sætre (Aschehoug). Kritiker Maja Troberg Djuve i Dagbladet etterlyser språkvask, men velger likevel å gi terningkast 5. Hun har åpenbart ikke de samme forpliktelsene som innkjøpsutvalget. Kristine Isaksen i VG skriver: «Fortellingen vil være eventyrlig og livsbejaende, men det er vanskelig å la seg rive med. Språket er faktisk hovedhindringen.» Til tross for en rekke innvendinger gir hun terningkast 4. Kollega Anne Cathrine Straume hos NRK er langt mer kritisk i sin dom: «Kjempefesten er en kjempegod idé som aldri får oppfylt sitt potensial. Lemfeldig forlagsarbeid må ta sin del av skylden.»

Vinter på savannen av Levi og Leah Henriksen (Vigmostad & Bjørke) blir beskrevet som et «Sømløst samarbeid mellom far og datter» av Morten Olsen Haugen i Aftenposten. Anne Cathrine Straume er også positiv, men med ett unntak: «Språket til jeg-forteller Eleanor er mer sidrumpa enn hva man kunne forvente. Eleanor sier for eksempel bakenden, ankom og hun beskriver noe som en hvisken. Hvilken 13-åring ville brukt sånne ord?» Julie Stokkendal hos Barnebokkritikk peker på langt flere språklige svakheter og leverer nærmest den redaksjonelle motstanden hun mener boka mangler. Når hun likevel konkluderer med at dette er «et godt portrett av en jente i sorg», forstår jeg det som at mangel på redaksjonelt språkarbeid ikke veier like tungt for kritikerne som for innkjøpsutvalget.

 

«Kjempefesten» av Iben Akerlie og Inga Sætre. Foto: Aschehoug

Mangel på redaksjonelt språkarbeid veier ikke like tungt for kritikerne som for innkjøpsutvalget.

Fugleguten. Foto: Samlaget

Felt av illustrasjonene?

Om språket i bragenominerte Fugleguten skriver anmelder Janne Karin Støylen i Dag og Tid: «Å vente på ei ny barnebok av Rune Belsvik er som å vente på regn over molda om våren. Endeleg kan ein få drikke seg utørst i det reine, friske språket som sildrar og renn over sidene som kjeldevatn.» Da gjenstår kunstneriske svakheter eller mangler ved håndverket fra Kulturrådets liste. Kritikerne trekker fram mange kunstneriske kvaliteter, selv om Morten Olsen Haugen i Aftenposten også synes «det er lite lysning i fortellingen, og mye innadvendt dveling ved alt som er ubehagelig.» Det er neppe noen avslagsgrunn.

«Noen ganger kunne hendelsene vært bedre motivert», skriver en ellers nokså positiv Gro Jørstad Nilsen hos Barnebokkritikk. Og hva med illustrasjonene som verken Olsen Haugen eller Jørstad Nilsen nevner? Anne Cathrine Straume mener at illustrasjonene til Sigbjørn Lilleeng kan bli «litt anonyme». I min egen anmeldelse hos BT er jeg mer kritisk: «På sitt verste er derimot illustrasjonene tamme repetisjon av handlingen som heller tapper enn tilfører intensitet. Klarer ikke serieskaper Lilleeng å tegne løpende barn uten å karikere dem?» Kan det være illustrasjonene som felte Fugleguten?

Svakt håndverk i illustrasjonene kan også ha gitt avslag til Jakob og Neikob – Stormen av Kari Stai (Samlaget). Mette Moe hos Barnebokkritikk er overveiende positiv, men skriver: «Hvor skal man hvile blikket i disse oppslagene? Når Spinnvill setter i gang med masseproduksjon av biler blir kontrastene i fargebruken så små at det er vanskelig å avgjøre hva som er forgrunn og hva som er bakgrunn. En del av illustrasjonene kommer heller ikke til sin rett fordi viktige elementer forsvinner inn i midtbretten. Mange av bildene strekker seg over et dobbeltoppslag, og lar viktige scener utspille seg på midten. Dermed blir figurer som er sentrert delvis «slukt» i flere tilfeller. Og så fine fyrer fortjener bedre enn å fremstilles med et halvt ansikt eller med bare ett øye.»

Artikkelen fortsetter under annonsene

 

Jakob og Neikob: Stormen. Foto: Samlaget

Undergraver troverdighet

Avviket mellom utvalget og kritikerne er størst i vurderinga av Djevelen vil alltid finne deg av Lars Mæhle (Samlaget). Pernille Bruvik Westberg hos Barnebokkritikk har ikke en eneste innvending: «Velkomponert og lettlest grøsser med samfunnskritisk undertone, som holder på spenningen til siste side.» Det samme gjelder Kjersti Ruud Salomonsen i Vårt Land: «Djevelen vil alltid finne deg er både troverdig og spennende, og ­Mæhle klarer å finne balansen mellom fantasi og virkelighet. På tross av sitt overnaturlige ­univers, krever slike romaner en logisk opp­bygging for å overbevise. Her lykkes Mæhle med å skape en rød tråd gjennom hele historien, som leseren kan følge uten å måtte løse en eneste floke på veien.»

Når kritikeren ikke har en eneste innvending, kan det naturligvis bety at vedkommende mener dette er årets beste bok. Men det kan like gjerne bety å se sin rolle først og fremst som formidlere av god litteratur. Kritikere som anbefaler nærmest enhver bok de anmelder, undergraver ikke bare sin troverdighet som kvalifiserte smaksdommere. De legitimerer de kommersielle vilkårene forlagene opererer under der maksimal inntjening er viktigere enn å gi barn en optimal leseopplevelse.

Først når kritikerne kan ta en større del av jobben med å legge press på forlagene, kan innkjøpsutvalget gjøre jobben de opprinnelig var satt til: å sikre et minimum av kvalitet og et maksimum av mangfold i norske bibliotek.

 

Djevelen vil alltid finne deg. Foto: Samlaget

Kritikere som anbefaler nærmest enhver bok de anmelder, undergraver ikke bare sin troverdighet som kvalifiserte smaksdommere. De legitimerer de kommersielle vilkårene forlagene opererer under der maksimal inntjening er viktigere enn å gi barn en optimal leseopplevelse.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·