Livsnødvendig lek




Et ønske om å bringe leken ut til folket, samt forskningsresultater om barn og bevegelse, danner bakgrunn for danseforestillinga «The Games We Play». Den er et samarbeid mellom det Tromsøbaserte kompaniet InTuit og parkourgruppa Street Movement fra København. Risiko og enventyrlyst er stikkord for forestillinga som ble spilt under Nordlysfestivalen i Tromsø.

Ideen bak samarbeidet mellom kompaniene kom etter en workshop som Street Movement holdt under Festspillene i Nord-Norge i 2011. Her ble lekelysten gjenoppdaget, og ideen om å lage ei forestilling som kan inspirere flere til å leke, slo rot.

I en verden av organiserte fritidstilbud og voksenstyrt aktivitet har de to kompaniene valgt å undersøke den frie leken. Programmet henviser til ei overskrift i Aftenposten lørdag 3. august 2013: «Barn klarer ikke lenger å leke i naturen». Artikkelen handler om hvordan organisert lek er med på å hindre barn i naturlig, fri og risikofylt utfoldelse, og hvordan dette begrenser barns hjerneutvikling. Spennende tanker å ta med seg inn i en kunstnerisk prosess. Hvordan kommer det til uttrykk i det ferdige danseverket?

Barnlighet i voksen kropp

Idet publikum slippes inn i scenerommet Provisoriet på Rådstua Teaterhus, befinner alle fem danserne seg på scenen. Blackboksen er naken med unntak av et stort klatrestativ som er plassert til venstre. Når publikum er vel plassert i amfiet, senkes lyset og kun en av danserne blir stående. Rommet er stille. Hun ser utfordrende på oss, ikledt kjole, knestrømper og joggesko. Beveger seg liksom litt tilfeldig mot stativet og undersøker det forsiktig lekelystent. Hele tiden med komikk i blikket som sier: Jeg leker ikke! Publikum er med på notene; de ler og kontakten mellom scene og sal er etablert.

Fakta


«The Games We Play»


Ungdoms- og familieforestilling. Rådstua Teaterhus 30. og 31. januar under Nordlysfestivalen.

Ide og konsept: Gerd Kaisa Vorren, Sunniva L. Kildal

Koreografi og prosjektledelse: Gerd Kaisa Vorren

Utøvere: Thomas Amled, Iiro Heikkilä, Silje Solheim Johnsen, Maria Stødle, Gerd Kaisa Vorren

Lysdesign: Thorbjørn Thrane Sandnes

Kostyme/scenografi: Gerd Kaisa Vorren

Produsent: Maiken Garder og Tanja Andreeva (Dansearena Nord)

 

Så: Høye, intense rytmer og fem dansere som omskaper rommet til et sydende liv av bevegelse, glede og samarbeid. Sekvensen vi blir vitne til er en lek med kropp alene og i fellesskap, på alle nivåer fra gulvet til toppen av klatrestativet. Danserne herjer med tyngdekraften i raskt tempo. En liten ball, som jeg tror er en kalkball til hendene slik at man lettere kan bevege seg i klatrestativet, kastes mellom dem og knytter dem sammen mellom soloer, duoer og trioer. De ulike bevegelsessekvensene repeteres og plukkes opp av andre, slik at mønsteret danner en sirkel. En arm svinges rundt og kaster resten av kroppen fremover. Fører danseren opp i stativet, så ned igjen mellom aluminiumsbjelkene. Sekvensen er pur ivrighet over uoppdaget bevegelse, en herlig barnlighet som tyter ut av de voksne kroppene. Det er den gode, inkluderende leken. Der det er lov å prøve, gjøre feil og så prøve igjen.

Konkrete fortellinger

En ny sekvens avløser umiddelbart denne lykksalige friheten. En svensktopparna-låt overtar lydbildet. Danserne viser seg fram på rekke. Litt femtitallshofter, rockete knær, knipsing med fingrene. Flørtende blikk kastes til publikum: med ett er vi på bygdefest. På ny endres musikken, denne gang mot det klassiske, og en enslig lyskaster fanger en av danserne i en solo. Myke, seige bevegelser, inn og ut av lyskjegla. Soloen er en stille, abstrakt kontrast til den foregående, konkrete sekvensen, og vi rekker så vidt å kjenne på ensomheten før et bord og en stol bæres inn, og vi befinner oss i en ny situasjon der et par lekesloss om plassen. Er vi på en hybel, eller i et kollektiv, kanskje? Slik fortsetter det. Fortelling etter fortelling trer fram på scenen. Samtlige plassert i en gjenkjennelig kontekst som ikke krever for mye tolkning fra publikum.

Smekkfullt

Musikken brukes i stor grad beskrivende og assosiativt, og for å støtte fortellingene. Hver sekvens har sin egen låt, fra femtitallsjazz til klassisk og moderne pop. Musikken avløses også av stillhet, og av klappeleker som farger scenen med rytmisk tromming. Måten lydbildet er brukt på, gjør at forestillinga får en ganske fragmentert ramme. Det som allikevel er med på å føye sekvensene sammen, er gjenbruk. Både musikk, rekvisitter og de ulike konstellasjonene mellom danserne repeteres. Slik hentes vi stadig inn igjen til gamle historier idet vi forlater en ny.

Enkelte sekvenser ligger tett opp til teatrets mime. Spesielt de mannlige danserne bruker isolasjon av bevegelser og timing slik vi kjenner det fra farsen eller komedien. De kvinnelige danserne kommuniserer mer direkte med publikum. Man kan mistenke dem for publikumsfrieri; her danser de jo på hjemmebane i en sal fullsatt av sine egne. Men det blir for enkelt. «The Games We Play» er bygd opp rundt kommunikasjon som fenomen, all den tid et av målene er å lage ei forestilling som skal lokke flere til å leke. Og publikum later til å elske det åpne og inviterende ensemblet. Tromsøfolk er kjent for å være glad i dans, men det er faktisk ganske overveldende at Provisoriet på Rådstua Teaterhus denne kvelden er så smekkfullt. Flere måtte skuffet snu i døra uten billett. Det skjer dessverre altfor sjeldent med kompanier i det frie feltet.

Likestilt

Dansens mulighet til abstraksjon er en helt annen enn hos teatret, og kan gi publikum stor frihet til å tolke selv. Utfordringa med fortellende dans som «The Games We Play», er at publikum risikerer å bruke tid på å lete etter konkrete karakterer og handlinger. Man søker etter å forstå. Men det kan også gjøre dans mer tilgjengelig, spesielt om man ønsker å nå ut til målgrupper som ikke er vant til å se dans.

Det er befriende at alle danserne framstilles likestilte uavhengig av kjønn. Alle er like sterke og deltakende, og ingen fanges av klassiske kjønnsrollemønstre. Samlet viser danserne et presist kroppsspråk, selv om deres personlige uttrykk er forskjellig. Forskjelligheten er en styrke som gjør at hver og en av dem fremstår som selvstendige og tydelige individer også i de felles partiene. Det gjør ingenting at danserne tidvis ikke er rytmisk samstemte. Bevegelsene er allikevel sylskarpe, og kroppene passer sammen. Jeg synes samarbeidet og fusjonen mellom samtidsdans og parkour fungerer overraskende bra; her står dansekunsten fremst, ikke kunsten å vise seg frem.

Melankoli

Det er ikke enkelt å ta med seg forskning inn i et kunstnerisk verk uten å bli for pedagogisk. «The Games We Play» klarer det best hvis publikum leser programmet først. Programteksten setter nemlig forestillinga inn i en større kontekst basert på forskning omkring barn og frilek. Forestillinga er kunstnernes argument for hvorfor leken er livsviktig for at ungene våre skal bli hele, friske mennesker. Verket støtter opp under forskninga. Uten kontekst mister forestillinga denne dybden. Men er konteksten viktig for å forstå forestillinga? Kanskje mest for oss voksne. Kunst må ikke alltid forstås på et intellektuelt plan. Det er også lov å bare nyte den pure gleden og livsutfoldelsen som danserne viser – og som de kanskje klarer å smitte oss med.

Foto: Jo Kyrre Skogstad

Foto: Zbigniew «Ziggi» Wantuch

Hvorfor kjenner jeg på et snev av melankoli idet jeg forlater teaterhuset? Som publikummer har jeg jo vært med på en livsbejaende opplevelse. Men det er noe med denne forestillinga som bærer i seg en annen klang – og for meg ligger det i bakgrunnshistorien. «Barn klarer ikke lenger å leke i naturen». Det er en tankevekker. «The Games We Play» hevder barnas rett til frilek. Med dette i tankene blir de fem dansernes voksne kropper i barnlig bevegelse rørende. Ei tilsynelatende naiv setning i programmet framstår med ett klok på en Pippi-aktig måte: «Å beholde eller finne sin lekne side gir glede og gjør tiden vår på jorden bedre. Livet er alvorlig nok i seg selv, men sannelig er det gøy også.» Dette vet barnet. Vi voksne har glemt det. Nå minner fem dansere oss på det igjen.