«Lykkeliv» utforsker rammene for åpenhetskulturen

Å bruke ikke-skuespillere i sceneforestillinger har lange, og ulike, tradisjoner i teaterhistorien. Bergen Borgerscene beveger seg med borgerteateret innenfor et uttrykk og en arbeidsform som er av nyere dato, og har oppstått Tyskland og Danmark innenfor det siste tiåret. Her tas bruken av ikke-skuespillere til et slags ytterpunkt ved at det ikke er noen profesjonelle skuespillere på scenen, det er kun apparatet rundt dem (regi, lys, lyd, scenografi, dramaturgi og produksjon) som forblir profesjonelt. De som står på scenen gjør det i kraft av at de er «vanlige borgere»; de skal ikke spille noen andre enn seg selv.

Lykkeliv er den tredje av Bergen Borgerscenes forestillinger, og den første som foregår utenom Festspill-perioden (de foregående gikk under programposten Folkets festspillscene under Festspillene i Bergen). Denne gangen er det unges liv det handler om på DNS, med 15 unge mennesker mellom 16 og 20 år som har arbeidet sammen i fortellerverksted siden juli. Fra dette arbeidet har regissør og kunstnerisk leder Vibeke Flesland Havre sydd sammen et manus til forestillingen, og det er innenfor denne rammen de unge forteller sine historier.

Er det innover vi skal gå?

Forestillingen sies å skulle gi oss et innblikk i de unges liv, om hva deres innerste tanker og drømmer er. Et slikt uttrykk for åpenhetskultur er ikke unikt for teateret: Det er en kultur som har eksplodert, og som ofte retter oppmerksomhet mot psykisk helse, gjennom sosiale medier hvor ungdom og unge voksne som står frem med ulike diagnoser, avisartikler og TV-dokumentarer som NRK-serien «Jeg mot meg» om unge voksne som sliter psykisk. I Morgenbladet 10. oktober skriver Per Are Løkke (betaling), spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi, om baksidene ved denne åpenhetskulturen. Han siterer Stein Mehren, som allerede i 1984 skrev at ærlighet og åpenhet er blitt vår største løgn – og i dag selger mer enn noen gang. Løkke bekymrer seg for at ungdom på død og liv skal røkes ut av sine private rom for å vises frem for oss voksne. Det bekrefter idéene våre om økningen i psykiske lidelser, i stedet for å la de unge bli kjent med seg selv uten vår ubedte innblanding.

Løkke har kanskje et poeng, for på et tidspunkt slår det meg i hvor stor grad fortellingene er fokusert innover, på hvem ungdommene er og vil bli, og hvordan de vil realisere seg selv i et samfunn med press i alle retninger. Større spørsmål om samfunnet vi lever i er fraværende. Det er bare én av dem, Amir, som snakker om å bli noe for andre enn seg selv: Han vil bli lege, for da kan han hjelpe andre, kanskje reise ut med Leger uten grenser. De andre unge stritter imot, vil finne seg selv som skuespillere heller enn advokater eller leger som foreldrene vil de skal bli.

Samtidig er forventninger et tema flere generasjoner i salen kan kjenne seg igjen i. På scenen fremhever de unge at det ikke er uvanlig med psykiske helseplager, med diagnoser som kan være like mye til hinder som til hjelp, og med for mange og motstridende krav til hva man skal lykkes med. Men til forskjell fra andre generasjoner har dagens ungdom et språk til å sette ord på presset. En del tabuer er tilbakelagt, og det gir rom for en åpenhet og mulighet for å dele erfaringer på en helt annen måte enn tidligere generasjoner har kunnet.

Kanskje er det derfor verden utenfor forsvinner litt? Det er ikke nødvendigvis fordi den ikke opptar de unge på scenen, men fordi arbeidsprosessen og selve forestillingens tematikk ser ut til å handle om hvordan man navigerer og finner seg selv i en kultur der «åpenhet» er det største honnørordet. Ungdommene gjør seg sårbare, men beskyttes som individer og som kollektiv av at ærligheten innenfor forestillingens rammer er felles.

Historier som tvinnes inn i hverandre

Dramaturgien er relativt rett-på-sak inn mot denne virkeligheten. Åpningsreplikkene er en blanding av introduksjon og presentasjon av både tematikk og personer. En av guttene snakker om vann, flyt og forandring, om å flyte med. En annen om det å tenke for mye – en følelse flere av dem deler. Ingen av ungdommene på scenen er skuespillere, står det i programmet, men det betyr langt fra at alle er ukjente med å stå foran publikum. Mange av dem danser, noen går også på danselinjen på videregående, og flere drømmer om å bli skuespiller. Slik sett behersker mange av dem allerede iscenesettelsens språk. Helt i begynnelsen virker det likevel påtatt, for alle snakker i samme toneleie, på samme stiliserte vis, som om instruksjonene om å snakke tydelig følges så bokstavelig at personligheten deres viskes ut.

Men så snart de begynner å snakke om krysspresset de lever i, kravene om å være perfekt på alle områder, fra skole og sport til kropp og utseende, endrer fortellerstilen seg. Det er som om stivheten fra de første minuttene mykes opp, og vi får være med inn i det som opptar dem mest, der åpenheten er både mest sårbar og mest avvæpnende.

Historiene tvinner seg inn i hverandre. Hun som har vært på fosterhjem. Hun med en bipolar diagnose. Han som har kranglet med moren og levd på sofaer en lang periode. Noen ganger fortelles flere historier på én gang, andre ganger får enkeltpersonene lengre tid til å fortelle en bit av akkurat sin historie.

Som hverandre, men individuelle

Scenerommet er innredet som et klasserom, med ryddige pultrekker og skap bakerst i rommet. Klasseromsbildet blir en ramme som samler dem, som stedet der de alle sammen tilbringer store deler av livene sine.

Kostymene understreker bildet av individet i fellesskapet: Hver enkelt har en genser med navnet sitt trykket på brystet, de fleste i pastellrosa, og enkelte (de som identifiserer seg mest som outsidere av ulike slag) i sort. Like i stil, men ikke i fasong, er de som hverandre men likevel individuelle. De snakker om å høre til, om å føle seg fremmed, om kjønn og identitet, og om å føle seg som en annen enn den verdenen rundt ser en som. Om kjærlighet, nærhet, avvisning og selvvalgt ensomhet. Om jenter i forhold som ikke var bra for dem, og hvor vanskelig det var for dem å bryte fra noen de følte så mye for.

Her har regissør Flesland Havre lyktes godt med å samkjøre ungdommene, for noe av det fineste med forestillingen er hvordan de lytter til hverandre, og gjennom lyttingen styrer fokus og oppmerksomhet dit handlingen utspiller seg. Alle er tilstede, i samspill med de andres historier.

Begrenset tilgjengelighet beskytter

At samspillet mellom dem fremstår varmt og åpent, gjør det også lettere å se bort ifra at scenene som er ment å bryte ikke fungerer like godt. Som tikken-leken, hvor kaoset blir forstyrrende for helheten, eller festscenen hvor noe av det samkjørte taper seg litt. Det henter seg inn i mer vellykkede scener som Shelmiths solodans som utmerker seg tidlig i forestillingen, eller når de samler seg for å synge «Hjerteknuser» av Kaizers Orchestra, i en akustisk versjon som er så sukkersøt at den må være ironisk, men smelter hjertene våre allikevel. Når samspillet med hele rommet og de andre aktørene virkelig klaffer, blir forestillingen til mer en bare en rekke bekjennelser. Det skaper en tvetydighet som lar stykket leve og gir rom til å la de enkelte fortellingene puste mellom slagene.

Lykkeliv kjennes som om den er mest myntet på ungdom selv, eller dem som har ungdom i denne aldersgruppen og kan kjenne igjen deres utvikling. Likevel gir fortellingene deres mye å tenke på rundt samfunn, ungdomstid og åpenhet på tvers av generasjoner. Her gir teatermediet en effekt verken TV-format eller sosiale medier får til: Det får oss til å lytte med full oppmerksomhet den halvannen timen forestillingen varer. Fortellingene er dypt personlige, men i stedet for at de blir liggende tilgjengelig på internett der alle kan se og lese, er den tid- og stedbundne tilgjengeligheten noe som beskytter snarere enn eksponerer livene til ungdommene på scenen.