Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Må kunst tilrettelegges for barn?

KATEGORI

Visuell Kunst,

SJANGER

Essay,

PUBLISERT

fredag 14. august 2020

Om vi skal tro at betrakteren skaper kunsten, må vi også ha tiltro til de små blant oss, skriver Mina S. Haufmann i dette essayet.

↑ Utstillingen «The Brutalist Playground» inngikk i Kunsthall Oslos program rettet direkte mot barn. Foto: Kunsthall Oslo.

Det finnes kunst som ikke er så egnet for barn, selv om den er del av et spesielt tilrettelagt formidlingsopplegg. For eksempel vil bilder etter wieneraksjonistenes blodigste performancer lett falle innenfor en slik kategori, men at noe ikke er egnet, gjelder likevel bare en liten andel. Selv alvorlig og utfordrende innhold kan formidles hvis det er tilpasset aldersgruppen – det er gjerne de voksne som holder igjen. Det er jo ikke så rart, for gjennom mange år har vi lært å tolke, sette i kontekst og ikke minst fått med oss en god del fordommer.

Iiu Susiraja: «Duo» (2018). Foto: Iiu Susiraja / SKMU.

Foreldreprotester

Et eksempel på voksnes frykt for at barn skal ta skade av kunst, kunne vi nylig få bekreftet gjennom NRK-saken [1] om Dry Joy, en utstilling med selvportretter av den finske fotokunstneren Iiu Susiraja på Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) i Kristiansand. I bildene ser kunstneren ofte nærmest perpleks ut, og rett inn i kameraet. Hun er overvektig (dette er dessverre relevant), og bruker kroppen sin som en viktig del av bildene. Fotografiene er gjerne også komponert med fargesterke elementer – eksempelvis en knallgrønn ballong knyttet fast i nesen hennes. I et annet selvportrett i utstillingen sitter hun i beige truse og trøye, med én baguett mellom lårene og en annen under brystene.

Det som satte det offentlige ordskiftet i flammer, kom i kjølvannet av at museet fikk skoleklasser med tiåringer på besøk, og flere av foreldrene kritiserte kunsten for å være pervers og lite egnet for barn. Reaksjonen på foreldrenes sinne lot ikke vente på seg. I saken uttaler blant annet NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke at hun mener det først og fremst er foreldrenes fordommer som her kommer til uttrykk, og at nettopp det viser at Susirajas kunst virker: Den er med på å påpeke fordommer og tabuer, blant annet med referanse til en slik direkte fremstilling av overvektige kvinnekropper.[2]

Som følgeinnspill til samme sak spør ansvarlig redaktør for nettmagasinet Periskop, Oda Bhar, hvor mange føringer foreldre skal få legge for kunsttilbudet i skolen. [3]  Med i diskusjonen har hun invitert Trude G. Ugelstad, kunstnerisk leder ved SKMU, Cecilie Nissen, daglig leder ved Kristiansand Kunsthall og Inga Blix, produsent for visuell kunst hos Turnéorganisasjonen [4]. Blant annet trekker Nissen frem at barn og voksne ofte reagerer veldig forskjellig på kunsten når de besøker kunsthallen; barn forholder seg gjerne «til det de ser der og da, mens voksne i større grad kan stille spørsmål rundt kunstbegrepet.» [5]

Hun er overvektig (dette er dessverre relevant), og bruker kroppen sin som en viktig del av bildene.

Iiu Susiraja: «French Loafs» (2017). Foto: Iiu Susiraja / SKMU.

Lite kan måle seg med kunst når det gjelder å spille på lag med barns evne til å fantasere, leke og undre seg.

Et annet blikk

Å innlemme barna i den visuelle kunsten er viktig av flere grunner. Lite kan måle seg med kunst når det gjelder å spille på lag med barns evne til å fantasere, leke og undre seg. Forståelse for bilder er også avgjørende i et samfunn der kommunikasjon i så stor grad foregår visuelt, noe som krever at barn tilegner seg ulike tolkningsverktøy. I tillegg skal denne generasjonen på sikt definere kunstfeltet, slik de jo skal med alt annet.

De som argumenterer for at kunst er for voksne, glemmer hvor mye av det voksne blikket som er ervervet gjennom flere års læring. Det er nærmest umulig å avlære blikket man har opparbeidet seg som voksen for å gå tilbake til barnets tilnærming der forståelsen ofte er umiddelbar og baserer seg på en helt annen tolkningsdatabase. Både Pahle Bjerke og Nissen er derfor inne på helt essensielle årsaker til at kunstformidling for barn er viktig. Men det er mulig å få et inntrykk hvis man faktisk viser barn kunst.

Hanne Friis: «Ornament», 2017. Silkefløyel farget av grankongler og cochenille-lus, håndsydd. Foto: Buskerud Kunstsenter / Pilotgalleriet.

At den direkte kontakten mellom verk og barn har noe for seg, har jeg sett som flerårig formidler for Den kulturelle skolesekken der jeg blant annet har vist flere hundre barn skulpturen Ornament (2017) av Hanne Friis. Den er laget av stoff, farget i brune og rosa toner, og har noe mystisk og organisk ved seg. Ved spørsmål om hva dette er for noe, har jeg fått en lang rekke forslag – fryktløse forslag som sådan, hvis jeg tenker på hvor reserverte voksne gjerne er ved samme spørsmålsstilling.

Barna har sett alt fra sopp til menneskeorganer til noe fra havets dyp. Og samtidig ble nesten alle forferdet og nysgjerrige da jeg fortalte at stoffet blant annet er farget med lus. Umiddelbarhet og nysgjerrighet går igjen. Men hvem burde ta ansvar for å lære barn og unge om visuell kultur og kunst? Og hvilke konsekvenser kan det få å nedprioritere kunstformidlingen?

Og samtidig ble nesten alle forferdet og nysgjerrige da jeg fortalte at stoffet blant annet er farget med lus.

Lærerne dekker allerede så mye at de umulig kan ta på seg kunstopplæring i en slik mer spisset forstand.

Mat for tanken

«Ja, du kan ta på skulpturene, men husk: Ikke spis bildene.» [6]

Skolen er en unik plattform for kunstformidling rett og slett fordi den er en institusjon vi alle er innom. Slik læreplanen ser ut i dag, utgjør kunstundervisning likevel kun en meget liten del – selv kunsthåndverkene får liten plass i skolehverdagen.

Det er samtidig få ressurser. Presentasjonen av kunst for barn burde gjøres av fagfolk, og med godt gjennomarbeidede produksjoner. Å legge opp til samarbeid mellom kunstfeltet og skolen er derfor viktig, men skolene kan ikke få mer ansvar. Lærerne dekker allerede så mye at de umulig kan ta på seg kunstopplæring i en slik mer spisset forstand i tillegg. Det krever tid og ressurser å bygge opp kompetanse innen kunstformidling, kuratering og produksjon av utstillinger. Ikke minst kan ikke kunstnerne selv erstattes.

Utstillingen «How The Universe Works» (2019) inngikk i Kunsthall Oslos program rettet direkte mot barn. Foto: Kunsthall Oslo.

Det hele snevrer seg inn til et spørsmål om forvaltningsansvar for opplæringen i skolene. Her står Kulturtanken i en særstilling nasjonalt. Kulturtanken har i dag ansvaret for å forvalte Den kulturelle skolesekken (DKS) – en omfattende ordning som dekker barn fra barnehagealder og ut videregående skole. [7] Det unike med DKS er at bred kunstfaglig kompetanse samles på ett sted: Både kunstnere, formidlere og produsenter jobber med ulike workshops, utstillinger og formidlingsopplegg – både i atelier, ulike visningsrom og gjennom skolebesøk. Dét er en stor fordel, fordi programmet ansetter kunnskapsrike produsenter og formidlere.

Folk som utelukkende driver med kunst og formidling av kunst, er sentrale i møtet med barn og unge som er nysgjerrige, eventuelt skeptiske – fordi profesjonelle aktører kan svare på spørsmål, også utover gjeldende utstilling. Og ikke minst er det viktig med godt gjennomarbeidede produksjoner, der barn blir presentert for bredden i kunstfeltet, både innen tematikk og teknikk. Slik kan de lære seg å bruke egen intuisjon til å forstå, men også få ulike verktøy for å tolke det nye de kommer til å møte både på nett og IRL (in real life, red.anm.).

Slik kan barna lære seg å bruke egen intuisjon til å forstå, men også få ulike verktøy for å tolke det nye de møter.

Kunsthall Oslo er en av aktørene som har skilt seg positivt ut gjennom et eget program rettet direkte mot barn.

Fysisk og taktilt

DKS kan riktignok ikke bære hele ansvaret, de heller. Jeg etterlyser derfor mer satsing på kunst og kunstformidling rettet mot barn fra museene og visningsrommenes side. Kunsthall Oslo er en av aktørene som har skilt seg positivt ut gjennom et eget program rettet direkte mot barn.

How The Universe Works var en av utstillingene i dette programmet hele sommeren 2019, og besto blant annet av verk som var bestilt med barn som målgruppe. En rekke samtidskunstnere deltok, blant andre Jennie Bringaker, Yngve Holen, Anawana Haloba, Are Mokkelbost, Christian Tony Norum, Roman Signer, William Wegman og Kiyoshi Yamamoto. Og verkene som ble laget, skulle kunne erfares fysisk, uten at man måtte lese seg opp, det var nok å bevege seg rundt og «leke med» kunsten.

Fra Kunsthall Oslos utstilling «How The Universe Works» (2019). Foto: Kunsthall Oslo.

I Kunsthall Oslos utstilling «The Brutalist Playground» inngikk en rekonstruksjon av Nils Aas’ gamle lekestativelefant (1968). Originalen står på Oppsal i Oslo. Foto: Kunsthall Oslo.

En annen satsing av betydning og størrelse var The Brutalist Playground med kunstnerkollektivet Assemble og Simon Terrill, som åpnet høsten 2018. Her var hele rommet omgjort til en myk utgave av lekeapparater fra 1960- og 1970-tallets London, som originalt ble konstruert av betong.

I tillegg kan vi møte en rekonstruksjon av Nils Aas’ gamle lekestativelefant (1968) som ellers står på Oppsal i Oslo. De ansatte kunne fortelle at det kom barnehager til faste leketider det halvåret utstillingen sto oppe, og selv besøkte jeg den med 3-åringen min, som knapt ville dra igjen. Et interessant aspekt ved utstillingen var at jeg som voksen følte at jeg ikke hørte hjemme i apparatene, at de virkelig var barnas domene.

Grep som dette fra kunstinstitusjonelt hold anerkjenner at selv om barn ikke har den intellektuelle ballasten til et voksent publikum, så har kunsten en fysisk, taktil og materiell side som kan stimulere til utforskning og lek – to sentrale aspekter ved barns liv og utvikling. I mars i år arrangerte dessuten Kunsthall Oslo et seminar med tittelen «Kan man lage samtidskunst for barn?» Alle disse grepene er med på å skape et fundament hvor barn og unge inngår som en naturlig del av publikum, og hvor programmeringen også gjenspeiler at de yngre tas på alvor.

Et interessant aspekt ved utstillingen var at jeg som voksen følte at jeg ikke hørte hjemme i apparatene, at de virkelig var barnas domene.

Utstillingen «The Brutalist Playground» med det London-baserte kollektivet Assemble og kunstneren Simon Terrill inneholdt blant annet kopier av lekeapparater i betong fra kommunale boligkomplekser i London. Originalene er tatt ut av bruk fordi de ikke lenger regnes som trygge, noe som inspirerte kunstnerne til å lage myke versjoner. Foto: Kunsthall Oslo.

Skolen prøver å tilpasse seg tiden vi lever i, og digital dømmekraft er et av de nye satsingsområdene.

Visuell intelligens

Ulike kunstformer har alltid, om på ulikt vis gjennom historien, bidratt til å forankre mennesker i kulturen og samtiden – samt bidratt til å peile ut veien for videre utvikling. En viktig årsak til at barn og unge bør få erfaring med kunst, er altså ikke bare muligheten til å forstå den bildekulturen vi er en del av – bakover i tid – men også forståelsen for hvordan den skapes her og nå. Og i samtiden vår er digital teknologi, informasjonssamfunnet og nyhetsbildet viktige faktorer.

Skolen prøver å tilpasse seg ved å undervise om samfunnsutfordringene knyttet til tiden vi lever i. Digital dømmekraft er et av de nye satsingsområdene. På Utdanningsdirektoratets hjemmeside kan man blant annet lese: «Digitale ferdigheter innebærer også å utvikle dømmekraft ved å tilegne seg kunnskap og gode strategier for nettbruk» [8].

Særlig sterk er fordommen om at barn og unge er såkalt «digitale innfødte» – et begrep det i de senere årene har blitt sådd sterk tvil om.

Visuell kompetanse burde absolutt inkluderes i dette målet, altså forståelse for det vi ser, og bildekulturens makt. For hva skjer for eksempel når en stor andel av kommunikasjonen mellom mennesker foregår gjennom bilder – fra emojier til fotografier – og ikke minst på sosiale medier som Instagram, TikTok og Snapchat? Det ligger under en forutinntatthet om at de unge som aktivt bruker disse plattformene, klarer å lese bildene slik de er tenkt, at de som mottakere forstår budskapet.

Særlig sterk er fordommen om at barn og unge er såkalt «digitale innfødte» – et begrep det i de senere årene har blitt sådd sterk tvil om blant forskere, lærere og journalister. [9] Kort oppsummert går kritikken ut på at selv om barn og unge bruker digitale verktøy, vet de lite om hvordan disse fungerer dypere sett, og at de oftere er «passive brukere» heller enn aktivt og kritisk medskapende.

Stripen «Loss» (2. juni 2008) er også kjent som CADbortion, Loss.jpg og I II II I_, fra nettegneserien Ctrl+Alt+Del aav Tim Buckley. Stripen er hentet fra CtrlAltDel-online.com.

Hva er et internett-mem?

Et fenomen det går an å skrive mye om i denne sammenheng, er for eksempel memer [10]. Og for dem som ikke er mye på internett, kan mange av memene virke ugjennomtrengelige. Tenk på Loss (2008) for eksempel, som i utgangspunktet var en stripe i Tim Buckleys gaming-tegneserie Ctrl+Alt+Del (CAD) på midten av 2000-tallet. I en ellers lettbeint tegneserie tegnet Buckley denne ukarakteristisk dunkle stripen der kona til hovedpersonen opplever en spontanabort. Dette ble kjapt plukket opp av «internett» og omgjort til en vits ved at det visuelle mønsteret ble tatt ut av kontekst og gjentatt på stadig nye måter.

Med visuelt mønster mener jeg noe så banalt som at hendelsesforløpet utspant seg som følger: Første rute viser en som står; i andre rute er det en som står og en som sitter; i tredje er det en som står; i fjerde er det en som står og en som ligger. I noen utgaver går bildene minimalismen en høy gang. I skrivende stund finnes det «Loss Curves», med referanse til korona-kurver, eller #flattenthecurve – altså målet om å forsinke smittespredningen – men helt uten forklaring, kun gjennom den visuelle referansen.

Med visuelt mønster menes noe så banalt som at første rute viser en som står; andre rute en som står og en som sitter; tredje en som står; og fjerde en som står og en som ligger.

Jeg foreslår ikke at noen skal forklare alle memer – poenget er at barna trenger verktøy for å nærme seg bildene og stille spørsmål, ikke bare ta dem inn uten kritisk tanke.

Det er på ingen måte gitt at selv de som er mye på internett, kjenner hele historien bak memene eller egentlig forstår alle referansene, som veien fra Loss til denne kurven. Men for å få tak i kommunikasjonsformen på internett er den visuelle forståelsen viktig. Jeg foreslår ikke at noen skal stå og forklare alle memer – det er umulig, men også unødvendig. Poenget er at barna trenger verktøy for å nærme seg bildene, stille spørsmål, vite hvordan de kan gripe dem an, ikke bare ta dem inn uten kritisk tanke.

Med verktøy mener jeg et utgangspunkt for nysgjerrighet, som hvilke spørsmål man kan stille seg for å trenge gjennom overflaten i et verk, og hvordan man kan undersøke og forstå materialbruk og teknikker. Er barna trygge på hvordan de kan nærme seg et verk fra flere vinkler, vil de få betraktelig mer ut av det som voksne også. De vil stå bedre rustet til å bruke sin egen dømmekraft når de skal tolke strømmen av bilder de møter, kunst eller ei. Bedre forståelse vil altså bidra til å bygge opp under mer kritisk tenkende, deltagende samfunnsborgere.

I noen utgaver går bildene minimalismen en høy gang, som på denne t-skjorten der figurene er omgjort til streker. Også dette enkle mønsteret henviser til Tim Buckleys tegneseriestripe Loss. Slik kan vi illustrere noe av livet til et mem – også utenfor det virtuelle. Bildet er hentet fra nettstedet RedBubble.com, der brukere kan designe sitt eget trykk for diverse produkter.

Nylig har også koronapandemien blitt gjenstand for Loss-memet: Også disse fire kurvene følger det gitte mønsteret for stående, «sittende» og liggende figurer. Kilde: KnowYourMeme.com.

Kunsten er et fritt rom

For å kunne navigere i den digitale verdenen vi har skapt, der bilder florerer med stadig endret meningsinnhold og ofte politisk betont budskap, er evnen til å kunne tolke bildene på en kritisk måte avgjørende for å delta i samfunnet generelt. Men det er også essensielt som demokratisk prinsipp. For å gi barna verktøy for å forstå bilder gjør skolene en viktig jobb, men de trenger også å få bredde-erfaring med kunst, tilrettelagt og formidlet av kunstfagfolk. Museer og visningsrom jobber med å lage opplegg for barn i programmene sine, men må komme enda tydeligere på banen.

I kunsten er ingenting satt, man kan forstå og ta den innover seg uansett alder og erfaring. Kunsten kan åpne horisonter og bygge opp empati. Selv om barn ikke oppfatter alle referanser eller kan plassere et verk i riktig -isme, er de gjerne uredde i sine assosiasjoner og lar seg lett rive med. Gleden over kunsten er der med andre ord – den må vi ikke kvele.

Artikkelen er tidligere publisert i tidsskriftet Billedkunst, nr 2-2020.

Å kunne tolke bildene på en kritisk måte er avgjørende for å delta i samfunnet generelt. Men det er også essensielt som demokratisk prinsipp.

Fotnoter

[1] Gelius, Jon & Raa, Håkon (2020). «Foreldre raser mot skole etter kunstbesøk: – Perverst og seksualiserende», NRK Sørlandet.  (publisert 05.03.2020, nedlastet 23.05.2020)

[2] Gelius, Jon & Raa, Håkon (2020).

[3] Bhar, Oda (2020). «Bør foreldre få avgjøre hva barna tåler av kunst? Vi har snakket med tre fagpersoner om konflikten rundt Iiu Susiraja fotografier på Sørlandets kunstmuseum (SKMU)», Periskop  (publisert 09.03.2020, nedlastet 23.05.2020).

[4] Turnéorganisasjonen jobber og virker i Hedmark. De har ansvar for Den kulturelle skolesekkens-produksjoner samt mønstringene UKM (Ung Kultur Møtes).

[5] Nissen i Bhar (2020).

[6] Tittelen leker med de vante reglene om at kunsten ikke kan tas på, og er en direkte referanse til «Don’t Eat The Pictures» (1983), en sang fremført av Kakemonsteret, Cookie Monster, fra Sesame Street mens hen besøker The Metropolitan Museum of Art i New York. Den kan sees her.

[7] DKS omfatter ikke utelukkende visuell kunst, men også musikk, litteratur, film, kulturarv og scenekunst.

[8] Se «Digitale ferdigheter som grunnleggende ferdighet», Utdanningsdirektoratets nettsider. (oppdatert 09.03.2016, nedlastet 25. mai)

[9] Et lite utvalg kilder for videre lesing:

Spurkeland, Simen (2019). «Ja visst gjør denne typen endring vondt», Morgenbladet (publisert 27.10.2019, nedlastet 02.06.2020).

Kirschner, Paul A. & De Bruyckere, Pedro (2017). «The myths of the digital native and the multitasker», Teaching and Teacher Education (Vol. 67, oktober), s. 135–142. Elsevier (publisert 15.06.2017, nedlastet 26.05.2020).

Imeland, Vilde Sagstad (2020). «I skvis mellom skjerm og perm», Morgenbladet, nr. 20, s. 6–14.

Elvestad, Eiri & Phillips, Angela (2018). Misunderstanding News Audiences: Seven Myths of the Social Media Era. London: Routledge.

[10] Ordet mem eller den engelske varianten meme (fra gresk mimema; «noe som er imitert») er opprinnelig hentet fra adferds- og evolusjonsforsker Richard Dawkins’ bok The Selfish Gene (Oxford University Press, 1976). Hos Dawkins’ brukes begrepet for å forklare utvikling av kultur ved at en «idé» spres fra et individ til et annet, mens det siden utgivelsen har fått en ganske annen betydning: «Ordet mem brukes i dag i forlengelsen av den opprinnelige betydningen også for å betegne fenomener (videoer, gester, uttrykk) som sprer seg raskt på tvers av store mengder brukere på internett.» Se Store norske leksikon, nettutgave).

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·