Mål, middel og programmeringsspråk




Pedagogikk og gode intensjoner blir ofte kritikerens utvei i møte med middelmådig barnekultur, skriver Aksel Kielland.

Å skrive om kultur for barn og unge er ingen enkel oppgave. I tillegg til de sedvanlige danse om arkitektur-problemstillingene som melder seg når man skal bedrive kritikk av kunst og kultur, følger det med en rekke utfordringer knyttet det faktum at man skriver om arbeider som henvender seg til en målgruppe som forstås å befinne seg på et fundamentalt annet intellektuelt og refleksjonsmessig nivå enn både en selv, opphavspersonene og publikummet man skriver for.

Og siden det ikke finnes noen vanntette skott mellom kunst og pedagogikk når det gjelder denne målgruppen – verken i produksjonsleddet eller mottaksapparatet – ender man ofte opp med å befatte seg med spørsmål om hvordan kultur best kan brukes til å innprente sunne og konstruktive holdninger hos de oppvoksende generasjoner. Enten målet er å lære de unge om viktigheten av kildekritikk, toleranse eller kunstens autonomi spøker dette spørsmålet som regel i bakgrunnen. For selv om man mener at kunsten må være fri og ansvarsløs, forankrer man ofte argumentasjonen sin i de unges dannelse og videre utvikling.

Min personlige erfaring som anmelder av film, tv og bøker for barn er at jo mer middelmådig et verk er, jo mer relevant blir spørsmålet om programmering av barnesinn. Har man å gjøre med arbeider av høy kunstnerisk kvalitet behandler man dem sjelden vesensforskjellig fra hvordan man behandler kunst laget for et voksent publikum, og dersom et verk virkelig er mislykket, er det som regel mer nærliggende å kritisere form enn innhold. I møte med nettopp middelmådige arbeider – hvor entusiasmen og beundringen hele veien skygges av innvendinger og forbehold – trer imidlertid spørsmålet om programmering nærmest automatisk inn.

Formelpreget og strømlinjeformingen kjennetegner Små folk-bøkene, skriver Aksel Kielland. Foto: Gyldendal.

Forbilledlig

Denne dynamikken blir tydelig når man nærmer seg bokseriene Små folk, store drømmer og Gutt og Jente med kritisk forsett. For mens sistnevnte er like morsomme, uforutsigbare og visuelt interessante for en voksen leser som for de aller minste, er Lisbeth Kaiser og Ana Sanfelippos Emmeline Pankhurst og Isabel Sánchez Vegara og Gee Fan Engs Frida Kahlo bøker hvor oppmerksomheten automatisk glir i retning av det pedagogiske prosjektet.

Gyldendal beskriver Små folk, store drømmer som en «fantastisk bildebokserie» hvor barna får «lære om livene til kjente historiske kvinner som har utmerket seg innen alt fra vitenskap og mote til menneskerettigheter og kunst. Alle har de gjort enestående ting og levd enestående liv, og alle begynte som et lite barn med en drøm». Etter å ha lest to bøker i serien, fremstår dette som en forbilledlig presis oppsummering av prosjektets ambisjoner om å spre kunnskap om fremtredende kvinner til barn i aldersgruppen 3-6 år. Presentasjonsteksten påpeker nemlig indirekte det som er seriens svakhet, for ved å understreke alt disse svært ulike kvinnene har til felles, retter den fokus mot formelpreget og strømlinjeformingen som kjennetegner Små folk-bøkene.

Det er i dag en vanlig strategi i feministisk opplysningsøyemed å skildre historiske kvinnesaksforkjempere som «superhelter» som gled gjennom livet med en urokkelig tro på sitt selvpålagte oppdrag og et selvsikkert smil i munnviken. Man finner få bedre illustrasjoner på barnekulturens drakamp mellom gode hensikter og tvilsomme kunstneriske grep enn nettopp dette: Hensikten med en slik fremstilling av historien er å lære små barn – og da særlig små jenter – at kvinner kan utrette store ting (jamfør forlagets forsikring om at serien er «den perfekte gaven for den neste generasjonen som skal forandre verden!»), og dermed presses presisjon, realisme og andre kunstneriske ambisjoner ut på sidelinjen.

Skjønt, med tanke på at vi har å gjøre med en historieskriving som redigerer vekk nyanser, tvil og betydelige mengder menneskelig lidelse for å fostre en spesifikk emosjonell opplevelse som leseren skal ta med seg videre i livet, er det kanskje mer rimelig å snakke om indoktrinering enn kunst eller undervisning. Og ettersom målet med indoktrineringen altså er å spre holdninger de fleste er skjønt enige om at dagens unge har godt av å få prentet inn på et tidlig tidspunkt, har kritikken en tendens til å dreie i retning av spørsmålet om hvorvidt programmeringen er effektiv eller ikke.

Dette fremstår da også som den mest åpenbare innfallsvinkelen til Små folk, store drømmer, for selv om både Eng og Sanfelippo er dyktige tegnere, er det noe samlebåndspreget over Frida Kahlo og Emmeline Pankhurst. Man får følelsen av at det bokproduserende maskineriet har skvist bemerkelsesverdige kvinneskjebner inn i en standardmal, og pøst ut pene, motstandsløse bøker designet for å slå rot og spire i målgruppens underbevissthet. Det sentrale er ikke leseropplevelsen, men mentaliteten den – forhåpentligvis – vil gi opphav til.

Målet med Jenteloven er å innprente sunne holdninger hos en målgruppe man ikke stoler på at er i stand til å fatte fornuftige beslutninger på grunnlag av informasjon alen, mener Aksel Kielland. Foto: Gyldendal.

Et spørsmål om effektivitet

Denne problemstillingen begrenser seg dog ikke til bøker rettet mot barnehagebarn. Spørsmålet om effektivitet melder seg også raskt i møte med Ulrikke Falch og Sofie Frøysaas Jenteloven. Boka bærer undertittelen Feministisk førstehjelp, og er skrevet for tenåringer (hovedsakelig ungdomsskoleelever) i et forsøk på å tilby en motvekt til de ensidige og urealistiske kjønnsidealene som denne målgruppen bombarderes med via reklame, populærkultur og sosiale medier.

Omlag halvparten av boka består av opplevelser fra forfatternes egen barndom og ungdomstid, som knyttes an til dagsaktuelle kjønnspolitiske problemstillinger, mens de øvrige sidene er viet sitater, punktlister, spill og tegneserier av Ida Neverdahl. De selvbiografiske delene og tilhørende analysene er engasjerende, mens listene og sitatene oppleves som lemfeldig fyllstoff som er ment å rekruttere fjortenåringer til likestillingskampen ved bruk av emojis, engelskspråklige standardfraser og en dramaturgi (korte tekster, hyppig skifte av tema) som minner om den man finner på sosiale medier.

Som i Små folk, store drømmer er målet med Jenteloven å innprente sunne holdninger hos en målgruppe man ikke stoler på at er i stand til å fatte fornuftige beslutninger på grunnlag av informasjon alene. Men siden denne målgruppen har langt mer erfaring med å navigere det moderne medielandskapet, må forfatterne ta i bruk andre virkemidler enn barnebøkene, og dermed tyr de gjennom deler av boka til en henvendelsesform som er vanskelig å skille fra den som kjennetegner den samme reklamebransjen de raljerer mot.

Den åpenbare forskjellen mellom de to prosjektene er at Jenteloven selv ikke med den beste vilje kan omtales som kunst. Forsettet er det samme som i Små folk, store drømmer-bøkene, men fordi målgruppen er en annen, trenger ikke forfatterne gå omveien om litteratur og visuell kunst (unntaket er Neverdahls tegneseriebidrag, som både er få og fremstår som ukarakteristisk forsiktige og tilbakeholdne). Og siden man dermed har å gjøre med et produkt i skjæringspunktet mellom sakprosa og holdningskampanje, blir det både lettere å omfavne de gode intensjonene og å definere hva kritikerens oppgave er.

Gutt og Jente-bøkene rommer en entusiasme, en formbevissthet og et spenn av følelser som de færreste bokutgivelser for denne aldersgruppen kan matche. Foto: Cappelen Damm.

Utgangspunkt, ikke mal

De tre bøkene som hittil har utkommet i Gutt og Jente-serien styrer på sin side klar av samtlige av disse problemstillingene. Forfatter Hilde Matre Larsen og illustratør Mari Kanstad Johnsen har skapt et uregjerlig univers hvor de to hovedpersonene lager sine egne regler og utforsker identitet (i Gutt og Jente later som) og grenser (i Gutt og Jente reparerer). Kanstad Johnsen er en av Norges dyktigste billedbokillustratører (se blant annet fjorårets strålende ABC, som hun både skrev og tegnet selv), men vel så viktig som hennes særegne strek og øye for komposisjoner, er det faktum at tegningene ikke underordnes teksten.

Det er riktignok ordene som driver fortellingen fremover, men i motsetning til hva som er tilfelle i Frida Kahlo og Emmeline Pankhurst er bildene selvstendige fortellende elementer, og dette gjør det takknemlig å vende tilbake til de små, tynne bøkene også etter at man har blitt fortrolig med historien. Man kan naturligvis hevde at også Matre Larsen og Kanstad Johnsen har et pedagogisk prosjekt: De to hovedpersonene får frie tøyler, og istedenfor å få kjeft henvises de til å ta konsekvensene av sine egne handlinger – men dette er et utgangspunkt for fortellingene, snarere enn mal de presses inn i.

Gutt og Jente-bøkene rommer en entusiasme, en formbevissthet og et spenn av følelser som de færreste bokutgivelser for denne aldersgruppen kan matche. Og selv om det naturligvis er fristende å hevde at den anarkistiske ånden vil skape flere feminister og mer likestilling enn Frida Kahlo og Emmeline Pankhurst, finnes det ikke noe grunnlag for å hevde dette. Ei heller finnes det gode argumenter for å spille inn på pedagogikkens arena når man har å gjøre med barnebøker av dette kaliberet. Gutt og Jente-serien er simpelthen bedre bøker, større kulturopplevelser og mer verdifull kunst enn velmente indoktrineringsprosjekter som Små folk, store drømmer. Og gitt at det nå en gang er kunst og kultur vi befatter oss med, er dét i bunn og grunn alt man trenger å vite.