Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

– Mangfold er mer enn bare seminarer og paneldebatter

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Intervju,

PUBLISERT

tirsdag 17. desember 2019

HVOR
Rommen Scene

Det må implementeres i organisasjonskulturen, mener Cici Henriksen, Belinda Braza og Hedda Sandvig, regissørene bak ungdomsforestillingen BEST på Rommen Scene i Groruddalen.

Det Norske Teatrets ungdomsteaterproduksjon BEST  hadde premiere lørdag 7. desember på satelittscenen Rommen. På scenen stod skuespiller, slampoet og boksetrener Hina Zaidi sammen med ni ungdommer fra Stovner Bokseklubb.

Forestillingen er en co-produksjon mellom bokseklubben, Det Norske Teatret (DNT) og Spkrbox, et initiativ for urban scenekunst. Målet er blant annet å engasjere og nå ut til flerkulturell ungdom både som skapere og som nytt publikum.

Hva skal til for å treffe denne publikumsgruppen? Hvordan defineres suksess? Hvilke strategier benytter skaperne av forestillingen seg av for å engasjere en gruppe som tradisjonelt ikke er så aktive i institusjonsteatret? Periskop har møtt representanter fra Rommen-gruppen – den kunstneriske styringsgruppen for satelittscenen – i et forsøk på å undersøke disse spørsmålene nærmere.

Rommen Scene og Spkrbox


Rommen Scene er Det Norske Teatrets nyetablerte sattelittscene i Groruddalen. Prosjektet startet januar 2019, og har hittil huset blant annet forestillinga Tante Ulrikkes vei.

Spkrbox er en møteplass og arena for nyskapende urban scenekunst som ble etablert av skuespiller Cici Henriksen. Spkrbox arrangerte festival for første gang i 2014, og har siden da hatt som ambisjon å fremme urban scenekunst i Norge. Skuespiller Hedda Sandvig har medvirket siden 2013.

Vi vil ikke at teater skal være noe man må «skjønne» eller skal føle seg dum for at man ikke skjønte.

Ungdom som medskapere

– For de aller fleste ungdommer er teater en kunstform langt fra livet. Det er de vi vil nå, sier Hedda Sandvig. Sammen med Cici Henriksen står hun bak initiativet Spkrbox. De to hadde også regien på konsertforestillingen Blokk til blokk, en konsertforestilling om oppvekst i Groruddalen, i samarbeid med DNT.

I BEST har de invitert ni ungdommer fra bokseklubben til å være med som skuespillere og tekstforfattere. Ingen av ungdommene har gjort teater før.

– Hva så? Vi vil ikke at teater skal være noe man må «skjønne» eller skal føle seg dum for at man ikke skjønte, sier Sandvig.

– Blant våre viktigste oppgaver er det å være åpen, lytte og være nysgjerrig på menneskene vi jobber med. Det gjelder overfor ungdom, overfor mennesker med annen kulturell bakgrunn, overfor alle.

Kulturell klassekamp

For hvilke historier er det egentlig som får plass på de store scenene? Hvem fortelles de av, fra hvilket perspektiv og for hvilket publikum? DNT og Spkrbox har til felles at det de kaller «kulturell klassekamp» er viktig.

– Vi vil lage teater for folket, samtykker de tre.

– Jeg mener at å jobbe med inkludering og mangfold starter med at man erkjenner at det kreves en helt spesifikk kompetanse, nettverk og erfaring fra feltet, mener Belinda Braza. Hun er medregissør i BEST, ansatt koreograf ved DNT og en del av den kunstneriske styringsgruppa på Rommen.

– Heldigvis er «Mangfold» på Det Norske Teatret mer enn bare seminarer og paneldebatter, men noe som etterhvert er implementert i en organisasjonskultur, sier hun.

Tekstene i forestillingen er basert på ungdommenes egne, og på Zaidis slampoesi. Skaperne jobber med devising. Det betyr at det ikke foreligger noen ferdig tekst eller klar retning på forhånd til hva forestillingen skal handle om.

– Alle mennesker har spennende historier i livene sine. Vår jobb er å lytte, være nysgjerrige og ikke minst benytte teatret som et talerør for å fremheve de stemmene som det er på høy tid at blir hørt, sier Braza.

Sandvig presiserer at de ikke prøver å forme ungdommen inn i et etablert teaterspråk.

– Da må vi også operere med en utvidet forståelse av hva scenetekst kan være. Dette er ikke VM i rettskriving, sier hun.

Vår jobb er å lytte, være nysgjerrige og benytte teatret som et talerør for å fremheve de stemmene som det er på høy tid at blir hørt.

SERIE: Flerkulturell ungdom og mangfoldsstrategier


I Norge finnes det mange aktører som arbeider målretta mot flerkulturell ungdom – bare i Oslo finnes Tekstlab, Nordic Black Ung, Spkrbox og Upolert, for å nevne noen.

Men mange synes at flerkulturell ungdom er vanskelige å nå. Nærmest umulig. Og lar derfor være å prøve.

Denne serien av Mariken Lauvstad tar for seg hva de aktørene som jobber målretta med kunst og kultur overfor flerkulturell ungdom ser på som viktigst i arbeidet sitt. Hva kan vi andre lære av dem? Og hva kan de lære av hverandre?

Les også: Er flerkulturell ungdom en umulig målgruppe?

Eget ståsted, bakgrunn og oppvekst har mye å si for hva man betrakter som kvalitet.

Nye møtepunkter, nye muligheter

For både Braza, Sandvig og Henriksen er det viktig å skape nye møtepunkter. De har alle en kjærlighet til hiphop-kulturen og alle dens ulike uttrykksformer og er enige om at hiphop er en form som inviterer til mangfold.

– Det betyr ikke at alt som skal lages av forestillinger på Rommen Scene nødvendigvis har hiphop som formspråk, men den styrkende og samlende filosofien er et viktig fokus i vårt arbeid, understreker Braza.

De er ikke kun opptatt av nye møter mellom kunstformer, men også mellom ulike grupperinger i samfunnet.

– Det blir fort sånn at vi henger med våre egne og kjenner størst forankring til stedet vi selv bor. Det er menneskelig, men må utfordres, mener Henriksen.

Hun tror det kan ha mye å si også for dem selv som er godt integrert i teaterverden.

– Det utfordrer oss til å reflektere over vår egen forståelse av hva kvalitet er. Eget ståsted, bakgrunn og oppvekst har mye å si for hva man betrakter som kvalitet, sier hun.

Sandvig peker også på verdien i å nærme seg andre, både fysisk i salen og gjennom historiene som fortelles på scenen.

– Vi tror det betyr noe, bare det å sitte ved siden av noen man ikke vanligvis sitter ved siden av.

Fra forestillingen BEST på Rommen Scene. Foto: Dag Jenssen

Mangfold er biproduktet

Det Norske Teatret har hatt flere forestillinger på Rommen Scene siden den åpnet høsten 2019, blant annet Blokk til blokk, Tante Ulrikkes vei og Ekko frå dalen. Scenen er en del av Rommen skole og kultursenter, som allerede fra før av har et levende miljø preget av sterk lokalforankring og mye frivillighet.

Mens Ekko frå dalen (Braza/Hasmo) var basert på historier fra ungdommer i lokalmiljøet, er BEST den første forestillingen DNT er involvert i på Rommen Scene som aktivt inviterer inn lokale ungdommer til en helt sentral posisjon på scenen. Det var Sandvig/Henriksen som kom med forslaget om å knytte til seg bokseklubben. Rommengruppa tente umiddelbart på idéen, og videreutviklet den. Slampoet, skuespiller og boksetrener Hina Zaidi var fra første stund tiltenkt en sentral medvirkende rolle, og bokseklubben ga en estetisk og dramaturgisk ramme til det hele.

For teamet har nærhet til boksernes eget miljø vært viktig. De dro selv til klubben for å trene, i håp om å lokke til seg noen nysgjerrige ungdommer. De håpet på én eller to, og endte med ni.

– Boksing er en kampsport, og livet kan være en kamp iblant. En hardere kamp for noen enn andre. Livserfaringen disse ungdommene har, er omfattende på mange vis. Og det møtet – mellom form og fortelling – er utrolig vakkert synes jeg, sier Sandvig.

Selv om mangfold og målgruppearbeid er en viktig del av forestillingsarbeidet, er de opptatt av at kunsten kommer i første rekke, selv om utgangspunktet kan være idealistisk og politisk.

De tre mener at å velge kunstneriske arbeidsformer, sjangre og fokusområder som åpner for og tiltrekker seg mangfold, er veien å gå for å integrere mangfoldstenking i prosjekter og organisasjoner.

– Da oppnår vi mangfoldet likevel, som et biprodukt, sier Henriksen.

Artikkelen fortsetter under annonsene.

Livserfaringen disse ungdommene har, er omfattende på mange vis.

Det forteller oss at vi når ut til nye publikumsgrupper og at repertoaret vårt føles relevant for en større del av befolkningen.

Mangfoldseffekten

Selv om det satses på å nå et flerkulturelt publikum i Norge, finnes det per i dag forholdsvis lite data på om arbeidet faktisk lykkes. Men i september ble et nytt ettårig kompetansehevende program, Mangfoldseffekten, initiert av Norsk publikumsutvikling og iverksatt som et samarbeid mellom Interkultur Drammen og 11 andre organisasjoner. Her inngår Det Norske Teatret sammen med blant andre Transnational Arts Production, Nordic Black, Kongsberg Jazz Festival, Kimen Kulturhus og Festspillene i Nord Norge.
Mangfoldseffekten bygger videre på et pilotprosjekt i regi av Interkultur Drammen.

Bakgrunnen er at det trengs verktøy for bedre kuratering og måling av brukeropplevelsen, og derfor ønsker man nå å ta i bruk en modell for dette. Konsulentmodellen det tas utgangspunkt i, Intrinsic Impact, er utviklet av amerikanske WolfBrown. Denne modellen fokuserer ikke på å telle antall publikummere, hvor de bor eller hvem de er, men hva de får ut av kunstopplevelsen.

Erik Ulfsby ved DNT forteller at arbeid med mangfold har en lang horisont.

– Likevel ser vi en tydelig endring i feltet. Eksponering for kultur gir økt kulturinteresse, og trening i kulturbruk bidrar til en positiv spiral med mer bruk. Vårt arbeid i Groruddalen vil dra veksel på dette, både ved at vårt repertoar blir mer mangfoldig, men òg ved at publikum oppdager nye, ukjente sider ved det norske. Det er også et poeng at det tradisjonelle publikummet ved DNT tar turen opp til Rommen og opplever en side ved Oslo som kanskje er preget av fordommer, sier han.

Teatret har ikke detaljer om kulturell eller geografisk bakgrunn på billettkjøperne sine. Men ifølge Ulfsby kommer halvparten av omsetningen fra nye kunder. De ulike billettypene (ungdomskort, student, honnør, ordinær) tilsier at en femtedel av billetkjøperne er under 25 år, og det er flere yngre enn eldre billetkjøpere, sier Ulfsby.

– Det forteller oss at vi når ut til nye publikumsgrupper og at repertoaret vårt føles relevant for en større del av befolkningen.

Annonser

Stikkord:
· · · · ·