Mangfold i kulturen: Kunsten å lege fortidens sår

«Don’t forget you are welcome home», synger det britiske afro-popbandet Osibisa på opptak gjennom skjermen. Seminaret Å kjenne seg hjemme i barnelitteraturen? setter barnebøkenes homogenitet på agendaen. Gjennom seminaret ønsker Norsk barnebokinstitutt å gi en dypere forståelse av hvordan undertrykkende strukturer reflekteres i barnebøker. 

Gjennom reell inkludering på litteraturfeltet kan arbeidet starte med å lege koloniale sår som har oppstått gjennom lang tids usynliggjøring. Fra flere hold har det blitt snakket om litteraturfeltets blendahvithet. Senest tirsdag 20. oktober skrev tidligere forlagsmedarbeider Dilani Vamaphan følgende i en kronikk på nettstedet bok365.no: 

«Når jeg nå forlater forlagsbransjen, betyr det en nedgang på 25 prosent i folk med flerkulturell bakgrunn. Hva gjør det med litteraturen når den nesten utelukkende velges og bearbeides av den hvite øvre middelklassen?».

Planer, ønsker og løfter om mangfold er tilstede i flere forlag og litteraturinstitusjoner, men hvorfor omsettes dette i liten grad til handling?

Ingen som ligner

Dagens første foredragsholder er Temi Odumosu, seniorforeleser i kulturstudier ved Universitetet i Malmö. Odumosu bruker Osibisas låt til å tematisere begrepet «hjem» og barnelitteraturens romslighet. 

Safe spaces er blitt et sentralt begrep i den sosiale rettferdskampen. Det har vokst frem som en betegnelse hvor personer med ulike marginaliserte identiteter kan sette sine erfaringer på agendaen. Safe spaces er rom fri for det dominante samfunnsblikket.

Det kan for eksempel være et sted transpersoner kan diskutere sine erfaringer med kjønnsidentitet, transfobi og diskriminering, hvor personer som ikke er trans (cispersoner), er forhindret fra å delta. Å kunne prate uhemmet i rom som ikke er gjennomsyret av samfunnsnormen, gjør det tryggere for deltagerne.

– Men representerer barnelitteraturen et slikt rom? spør Odumosu.

– Hvordan er det å bla opp i barnebøker hvor ingen ligner på deg selv, eller karakterene du kan speile deg i er fremstilt på en negativ eller stereotypisk måte? Å møte slikt kolonialt tankegods kan forurense det trygge hjemmet barnelitteraturen kan og bør være, sier Odumosu.

Å feie for egen dør

Orientalisme. N-ordet. Kolonialt tankegods er alle levninger fra Vestens imperalistiske tenkning, som ofte innebar omfattende fordommer og stereotypier om mennesker i det globale sør. Det er ikke et nytt tema for Odomosu. I sin forskning har hun fokusert på strømninger innen nordisk barne- og ungdomslitteratur som har eurosentrisk og imperialistisk opphav.

Hun nevner flere eksempler: Et dansk barnespill som fremstiller afrikanere i slaveskip som tetrisbrikker, svenske barnebøker hvor personer med japansk opphav blir kalt stygge, «Kongolandsbyen» i Kristiania. Alt dette illustrerer hvordan Skandinavia langt fra er uskyldig i imperialistisk tenkning. 

Iverksette en fremtid

Odumosus gjennomgang viser hvordan barns kulturtilbud kan forurenses. Dette gjør noe med hjemmet barnelitteraturen utgjør, det som skal være et trygt sted for alle. Hun beskriver denne forurensingen som miljømessig vold, indirekte og usynlig. Den står i motsetning til den åpenbare og synlige volden, som for eksempel politivolden som drepte George Floyd.

Å leve i et klima med underliggende rasisme, bortforklart som enten «gammeldags» eller «uskyldig», er med på å frata melaninrike og urfolks barn verdighet daglig. Det er nedbrytende og skadelig. Dagens tilstand er så belastende for melaninrik barn og ungdom at vi må «iverksette en fremtid som ikke har skjedd, men som må skje nå». Her parafraserer Odumosu den svarte feministen Tina M. Campt, som oppfordrer til å tenke om fremtiden i presensform. En imaginær bedre framtid må fremskyndes og skapes i nuet, istedenfor å vente. Men hvordan?

Revolusjon bak og foran kulissene

Bred representasjon er en av løsningene på nåtidens begrensede barnelitteratur. Det finnes ikke bare få bøker om ikke-hvite barn, det er også få barnebokforfattere som er ikke-hvite, ifølge Odumosu. Hun viser til tall fra University of Wisconsin-Madison.

Et vestlig hegemoni

Den norske forfatteren og skuespilleren Camara Lundestad Joof utvider begrepet ytterligere:

– Synlig representasjon i bøkene eller på scenen holder ikke, man må også jobbe bak kulissene for at endring skal finne sted, sier Lundestad Joof senere i seminaret.

Hun er i samtale med skuespiller og produsent Ketil Kolstad om hva litteraturen kan lære av teatrenes mangfoldsarbeid. Tiltak som Det Multinorske ved Det Norske Teatret har i over ti år bidratt til å gjøre teatrene og castingene langt mer mangfoldige enn tidligere.

Derimot er det lite som gjøres i ledersjiktet av teaterverdenen. Det er et gjennomgående vestlig hegemoni i mange teaterledelser. Dette påvirker måten man kuraterer på, og hvordan man arbeider og driver scenen sin.

– For at noen kan få slippe til, må andre som faktisk har holdt de posisjonene i lang tid, gi opp sin plass. Når teatrene programmerer en sesong, må noe av det standardiserte vike for at det nye skal slippe til. Det er ubehagelig å snakke om, men nødvendig, slår Joof fast.

Men noe er i ferd med å skje. Eksempelvis er det knyttet spenning til hva den nye kulturdirektøren i Bergen, Vincent Mrimba, vil få til. Mrimba er blant de få som har klart å bryte glasstaket som vanligvis hviler over melaninrike når det kommer til lederstillinger i kultur-Norge.

Hiphopens suksess

Deretter beveger samtalen seg til hvordan rap og hip hop har lykkes i å reflektere samfunnet. Her er Groruddalen i Oslo et viktig episenter, med framgangsrike krysspollineringer fra musikkstudio til teaterscener i forestillinger som Blokk til Blokk og aktuelle Linje 5. Samt den mye omdiskuterte Førstegangstjenesten. 

– Hvorfor roses Herman Flesvig for å prate kebabnorsk på Lindmo, når vi som faktisk er fra Groruddalen blir dømt for det samme? spør forfatter Neha Naveen i samtale med rapper Kenneth Engebretsen. De kommer begge fra Stovner. Her landet ingen av paneldeltakerne på et konkret svar. 

Etter min mening er svaret kulturell appropriasjon. Mye av det som oppstår i svart kultur, anses som usømmelig hos svarte mennesker, men hylles når hvite mennesker «får det til». Da jazzen først tok av tidlig på 1920-tallet fra New Orleans’ voudonritualer, ble det kalt for «djevelens musikk». Men etter hvert som hvite utøvere tok til seg jazzen, ble den stueren.

I en verden hvor «white» er «right», vil en handling som sees på som ghetto hos noen, bli hyllet hos andre. Som eksempelvis baggy klær, fletter eller Herman Flesvigs Ola Halvorsen-karakter.

Mangfold på lerretet

Fra dokumentarserien Migrapolis (1997-2016) til høstens dramasatsning Norsk-Ish har NRK satt mangfold på lerretet i flere tiår. Serieskaperen av 17 og de følgende 16 og 19 er Marte Sunde Härter. Hun forteller inngående om hvordan hun og statskanalen jobber tett på målgruppen for serien, som de selv definerte som «17 år gamle norsk-somaliske gutter i Groruddalen».

Serien skal sees av flere enn kun de som er i dette samfunnssjiktet, men det er viktig at målgruppen legger premissene for seriens utvikling.

Med på samtalen er Mahmona Khan, forfatteren bak Skitten Snø. Som norskpakistansk forfatter og filmskaper beskriver hun hvordan serier som handler om minoritetsungdommer fort kan bli for stereotypiske uten personer med minoritetsbakgrunn tilstede.

Hun trekker frem et eksempel fra innspillingen av Skitten snø hvor hun opplevde interiøret i hjemmet til innvandrerfamilien i overkant glorete. Da hun viste frem bilder fra sitt eget hjem og hjemmene til andre med minoritetsbakgrunn, var det slett ikke så annerledes fra andre skandinaviske hjem – og scenografien ble justert. Djevelen ligger i detaljene.

Ord til handling

Seminaret, og særlig Odumosus innledende del, presenterer en dypere forståelse av diskusjonene som har gått på overflatenivå i norsk kontekst. De fleste av dem henger langt etter internasjonale diskurser om etnisk likestilling.

Dette kjente jeg selv spesielt på ved en utveksling til Universitetet i Cape Town. Arbeidet med avkolonialisering av universitet, ansettelse av flere melaninrike professorer og universitetsledere samt å jobbe for et mindre eurosentrisk pensum, skjøt fart for alvor under #RhodesMustFall i 2015.

Andelen svarte studenter, professorer og pensumforfattere har økt betydelig, og senest september i år opprettet Universitetet et senter for San- og Khoekhoefolket, Sør-Afrikas urfolk. Systemisk eksludering og manglende representasjon motarbeides gjennom å avvikle koloniale strukturer og bygge opp nye strukturer for marginaliserte.

I Norge kan vi ta inspirasjon fra arbeidet ved å erstatte velmente ord med kloke handlinger. 

Langsiktig arbeid

Hvordan ser fremtiden utspilt i nuet ut? Det er en fremtid hvor vi ikke går i sirkler med de samme diskusjonene gang på gang. Midlertidige mangfoldstiltak bør erstattet med faste, langsiktige stillinger. Framtidsutsiktene til forfattere og andre kulturarbeidere med minoritetsbakgrunn må blir tryggee – på scenen, bak scenen og ved lederbordet.

Framtiden må handle om at vestlig kultur ikke lenger er hegemonisk, men ett av utallige kulturelle og kunstneriske uttrykk. Når vi for alvor skrinlegger enhver form for rasistisk grums, er vi igang med å skape denne fremtiden, her og nå. Det er ingen grunn til å vente.