Marie Pasenau tilbyr mot-bilder til en polert virkelighet

I to lange fotoserier på en spesiallaget vegg i Fotogalleriet jobber Marie Pasenau seg så langt unna det er mulig å komme rosabloggere, glossy iscenesettelser med trutmunn. I serien fading out in blackness (instant pain) ser hun virkelig redd ut. Kropper og fjes ute av kontroll er sjelden det man viser frem når ens eget liv skal dokumenteres gjennom statusoppdateringer og Facebook.

Pasenau er vokst opp i en verden hvor Instagram og sosiale medier er det naturligste i verden. Hun kommer fra Mjøndalen og var tidlig ute med å bruke sosiale medier for å utvikle sin identitet og utfordre det gjengse, og kan dermed minne om kunstnere som Nan Goldin, Wolfgang Tillmans og Ryan McGinley. Denne retningen på fotografiet eksperimenterte hun mer med som fotoredaktør i Natt & Dag, før hun kunne utfolde seg mer eller mindre fritt som billedkunstner.

Pasenau står i en tradisjon hvor det hverdagslige livet får bestemme optikken, snarere enn det glamorøse: hun liker ikke å retusjere kroppen og ansiktets naturlige uttrykk. Slik sett er det fristende å si at hun søker seg mot et autentisk uttrykk, manifesterer en hunger etter virkeligheten. Men det er for idealiserende, for kategorisk, for det er ingen klare siktemål som kommer til uttrykk i bildene: En utilslørt hverdagslighet er mer nærliggende. Nakenheten er ikke utspjåket, polert, men uregjerlig i all sin uredigerte alminnelighet.

Obsternasig

Men hverdagsligheten berører fantasifragmenter: Innimellom fotografiene dukker det opp dikt og mytiske figurer som trekker den utilslørte kroppen i retning av noe eventyrlig eller drømmerisk. Mye kretser rundt alien-aktige figurer, og i et av bildene ser vi et dinosaurhode projisert, luskende over en gardin som er trukket for vinduet. Djevelen det er snakk om er ikke et faktisk vesen, men snarere de mørke kreftene i Pasenau selv; demoner som hun strir med. Disse kampene ser vi også i de mange tekstene som akkompagnerer bildene.

Når Pasenau bøyer seg naken over kameraet og ser ned mot linsen, ser vi både en holdning og et ansikt til en kvinne som ikke vil, eller en gang tenker på, at kroppen skal danderes eller arrangeres som et begjærsobjekt.

Den særegenheten som kommer til utrykk i verkene er fragmenterte, springende, private, men de gjør også synlig en uvilje mot gjengse forestillinger om hvordan man skal kle seg og se ut – men også hvilke ideer man burde ha som kunstner, og hvordan de bør presenteres.

Jeg vil ikke kalle Pasenaus kunst feministisk, det er å legge for sterke ideologiske føringer. Men det er en obsternasighet her som ikke vil adlyde kravene til hvordan en kvinnekropp skal se ut og presenteres. Særlig i bildene med dildoer er det en aggresjon mot det mannlige blikket som markeres: I et av dem er penishodet bitt rett av, kan det se ut til. I et annet fremføres en uregjerlig kvinnelighet gjennom en skrikende, kanskje rasende, Pasenau innklint i rød maling (?) som for å demonstrere at mensblodet ikke trenger å være skambelagt og skjult, men heller kan hentes frem som lerret for å si nei til de hegemoniske forestillingene om rent og urent.

Blod og seksualitet

I Taking care and lonly (2019) forenes blod og seksualitet når en blodig dildo holdes frem som et bevis for betrakteren. Et bevis for undertrykkelsen som ligger i en slik ting – at kvinner trenger en erstatning for mannens penis når han ikke er tilstede – men også en tilsvarende mot-vold; et ønske om å slå tilbake mot denne forestillingen.

Det som gjør bildene mer interessante enn annen aksjonistisk bruk av nakenhet i feministisk ånd, er at de åpent viser frem en konstant veksling mellom stolthet og andre følelsestilstander som usikkerhet, tvil og undring. Slik kommer det en nyanserikdom inn i den dokumenterte nakenheten som motsetter seg en bruk av kroppen som instrument for en eller annen ideologisk agenda. Ikke minst fordi denne type nakenhet naturligvis ikke bare gjelder Pasenau, men oss alle, i enhver alder, enten vi er kvinner eller menn, jenter eller gutter.

Kroppen er kilde til glede og frustrasjon, nytelse og lidelse, for oss alle: Og denne bredden i registeret vårt kroppsforhold i realiteten byr på bevares på insisterende vis hos Pasenau. Et aspekt ved utstillingen som dreier det ytterligere mot en vilje til å finne sitt eget rom, sitt eget språk, er de mange skrivefeilene i tekstene: «Care» blir «Cear», «secrets» blir «seacrets». Hvorfor disse språklige glidningene? Kanskje hun, gjennom feilen, insisterer på sin egen språkform, og at feilen egentlig er en identitetsmarkør?

Anmeldelsen fortsetter under annonsen.

Læringspotensial

Hva er det vi kan lære av Pasenau? Jeg tenker at særlig ungdom kan få mye ut av denne utstillingen, siden den så uforbeholdent utleverer kunstneren og hennes selvbetraktninger og demoner.

Nakenheten og den selvutleverende tonen kan sikkert sjokkere noen med en gang, men det interessante her er at det ikke er et snev av oppmerksomhetssug eller sensasjon i denne utstillingen, men en oppriktig selvundersøkelse uten ideologisk styring eller idealiserende justering. Det ligger en aksept for egen kropp og alle demonene som er knyttet til den. Den som klarer å skrelle seg gjennom de umiddelbare lagene vil uvegerlig komme til et sted for en utvidet gjenkjennelse. Ikke bare som et speil for egen sårbarhet, men et sted hvor den kan undersøkes med nyanser man neppe finner noen andre steder.

Slik sett er utstillingen et intenst og gjennomtrengende mot-bilde til den polerte og glatte flaten som preger mange av bildene mennesker viser frem av seg selv på nett. Sårheten, usikkerheten, men også den eksperimenterende nysgjerrigheten skaper et rom som anerkjenner kropp og identitet. Det skjer med en horisont som går uendelig mye lenger enn alle de bildene av kropper og ansikter som møter oss i media og reklame, hvor vi som regel får se retusjerte, smilende, lykkelige, gjerne også veltrente og solbrune kropper og fjes.

I denne forstand er Pasenaus kunst en invitasjon til å dele et rom med kunstneren hvor vår egen uregjerlighet, vår uavklarte relasjon til egen kropp anerkjennes.

Faktisk er utstillingens kjerne et eget rom i rommet, og bokstavelig talt et refleksjonssted: Det er fullstendig dekket med speil. Midt i rommet er det plassert to madrasser og lyden av Pasenau selv som snakker og synger strømmer fra høyttalerne. Legger man seg ned der, kan man la seg omslutte av Pasenaus komplekse verden mens man studerer seg selv i både vegger og tak.