Mer musikk!




Vi vet i grunnen lite om Bachs person. Det er først og fremst musikken som skaper kontakt.

Johann Sebastian Bach, den klassiske musikkens hovedperson og samlingspunkt, hvem var han egentlig? Mange har stilt seg det spørsmålet, og mange har brukt et helt liv, som musikere eller musikkforskere, på å prøve å finne svaret. Med forestillingen «Bach for barn, en leken og musikalsk teaterforestilling om Johann Sebastian Bach for barn og voksne», gjør også Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival et forsøk, denne gang med henvendelse til det yngste publikummet.

Etter en time med Liv Marie Skaare Baden, som engasjert leder oss gjennom historien om komponistens liv, skulle grunnlaget være lagt. Men hvor nær kom vi egentlig mannen og ikke minst hans musikalske univers?

Inne i Bachs hus

«Bach for barn» fremstår som en solid og gjennomtenkt produksjon som tar barna på det største alvor. Atmosfæren i Oslo Domkirke er høytidelig og stemningsfull på en naturlig måte. Innerst i koret, langs veggen til venstre, sitter barn og foreldre. Det er et fint sted; herfra kan man se utover kirkerommet og ikke minst opp til det mektige hovedorgelet på galleriet. Rundt en cembalo, omtrent midt på kirkegulvet, og kororgelet, ligger gamle, gulnede noteark, bøker og fjærpenner strødd. Det hele er opplyst av levende lys.

Den milde melodien «Bist du bei mir» høres fra galleriet og leder oss inn i forestillingen. Så dukker Bachs kone, Anna Magdalena opp, hun kan ikke finne noteboken sin. Med ett er vi inne i historien, ja, inne i Bachs hus. Og nå skal vi bli kjent med den store komponisten.

Solid og overbevisende

Liv Marie Skaare Baden veksler mellom å gestalte viktige skikkelser i Bachs liv, og å fortelle historien om dette livet. Den faktiske kunnskapen om Bach som person er i virkeligheten ganske begrenset, noe forestillingen synes å være bevisst om.

Fakta


Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival

«Bach for barn» Oslo domkirke, lørdag 22. mars kl. 15.00

Skuespiller: Liv Marie Skaare Baden

Organist: Kåre Nordstoga

Regi: Linn Meyer Kongshavn

Konsept og manus: Liv Marie Skaare Baden og Linn Meyer Kongshavn

Kostymedesign: Anne Aarrestad

Lys og plakat: Anders Borchgrevink

Prosjektleder/produsent: Liv Marie Skaare Baden

Fagkonsulent: Torkil Baden

Co-produsent: Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival

Foto: Hans Olav Skaare Baden

Grepene er gode: Med tidsriktige kostymer som fleksibelt byttes, med effektive, velvalgte rekvisitter og med god diksjon (og god lyd!), er Skaare Baden ivrig og levende til stede. Tidvis henvender hun seg til barna på benkeradene, men aldri med overdrevne knep for å vinne deres gunst. Vi hører om familie, skolegang, lange reiser til fots og selvfølgelig om komponering og atter komponering. Underveis viser Skaare Baden til musikken, og da er domorganist Kåre Nordstoga på plass. Han er ikledd barokt kostyme og parykk, men med heller beskjedne oppgaver som skuespiller. Det er klokt; Nordstoga fungerer fint i mellomrommet mellom stum figur og utøvende musiker; det er jo først og fremst gjennom musikken Bach taler til oss. Verkutvalget er variert og spenner fra den mektige Passacagliaen i c-moll som bruser fra hovedorgelet, til menuetter og mindre satser som fremføres, for det meste i brokker, på cembaloen eller kororgelet. Alle verkene er listet opp i programmet, som også inneholder en lengre tekst om Bach og vårt forhold til ham i dag.

Det er altså først og fremst det solide, både i bakgrunnsmateriale og fremføring, som slår meg som tilskuer til denne forestillingen. Nordstoga er en av våre absolutt fremste konsertorganister, han er godt i gang med en allerede kritikerrost innspilling av Bachs samlede orgelverk, og musikken klinger overbevisende i Oslo Domkirke. Liv Marie Skaare Baden er slagferdig, velartikulert og god til å veksle mellom ulike karakterer i stemmen. Hun er også overbevisende i de mer fysiske partiene, særlig når hun gestikulerer illustrerende til den kjente Toccataen i d-moll. Her blir samspillet mellom skuespill og musikk særlig nærværende, og fra et musikksynspunkt tror jeg forestillingen kunne hatt mer å hente i grep som dette.

Kunne vært mer rett frem?

For det som dessverre trekker noe ned, er den litt skjeve balansen mellom tekst og musikk. Jeg har på den ene siden stor sans for at fortellingen om Bachs liv og musikk blir gjengitt på en måte som bevarer stemningen og alvoret i kirkerommet, selv når de som hører på er barn. På den annen side er tekst- og informasjonsmengden Skaare Baden skal gjennom så omfattende at tempoet iblant kjennes heseblesende. Jeg innbiller meg også at språket er akkurat hakket for vanskelig, og tar meg i å tenke: «Ok, dette er riktig nok, fint – men kunne det ikke vært sagt enklere, mer rett frem? Her måtte man da kunnet sammenfatte? Dette kunne kanskje vært bedre illustrert?»

Foto: Hans Olav Skaare Baden

Problemet med den store tekstmengden er naturligvis også at det blir mindre tid til musikken. Her er det flere muligheter som forblir uutnyttet: Når det fine kororgelet først står to meter foran deg, kunne det vært spennende å bli litt bedre kjent med det. Det samme gjelder cembaloen. I tillegg ville lengre strekk med musikk både gitt pusterom i forestillingen, og ikke minst nærmere kontakt med selve musikken. Og selv om det kan være interessant å høre om fyrster og hoff, er det vel her at potensialet for fascinasjon, også for barn, virkelig ligger?