Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Mer risikovilje i barne- og ungdomslitteraturen!

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Kommentar,

PUBLISERT

tirsdag 30. april 2019

Jeg ønsker meg løsere snipp og sprelske former, hakeslipp og tenners gnissel.

↑ Foto: Pexels

Etter at både undertegnede og Ida Jackson nylig nevnte Norsk barnebokinstitutts forfatterutdanning i smått kritiske setninger her i Periskop, kom det raskt tilsvar fra henholdsvis instituttleder og en tidligere student. Svarene og diskusjonen på Facebook viser engasjement og stolthet over forfatterutdanningen. La det være klart: Utdanningen er viktig, og jeg heier på den.

Derfor er det nødvendig, som utdanningsleder Dag Larsen også påpeker i sitt innlegg, at utdanningen debatteres og stilles spørsmål ved. Kall det gjerne kritikk, en kritisk bemerkning eller et spørsmål, men husk: Det er ment konstruktivt. At det ytres lite kritikk av denne typen mot forfatterstudiet, sier også noe om dets posisjon i det litterære landskapet i Norge. Det finnes kun én utdanning av dette slaget. Det er en selvfølge at det knyttes høye forventninger til en som faktisk er utdannet forfatter.

Når Ida Jackson etterlyser alternative narrative formler for fortellingens utvikling, er hun ikke alene. Om vi skal kalle dette et trekk, en likhet, ved utgivelser som har kommet fra tidligere studenter ved forfatterutdanningen, så er dette trekket også noe som har blitt lagt merke til over tid. Av kritikere, forlagsredaktører og øvrige lesere. Det påpekes fordi vi ser at her er det rom for noe mer. Fordi vi har troen på det. Og fordi vi ønsker at noe skal åpne seg.

Karen Frøsland Nystøyl er fagredaktør for litteratur og scenekunst i Periskop. Foto: Privat

NBI-følelsen

Etter noen års erfaring fra juryverv som innebærer å lese all ny norsk barne- og ungdomslitteratur, har jeg de siste årene bedrevet et slags eksperiment. Etter 20-30 siders lesing av en roman har jeg en ganske klar formening om hvorvidt forfatteren har gått NBIs forfatterutdanning eller ikke. Når jeg så har sjekket, er det ikke så ofte jeg har bommet. Hva skyldes denne NBI-følelsen? Jeg tror det har med de narrative formlene å gjøre – blant annet. Det er dette jeg opplever som oppskriftsmessig.

Det handler om likheter i dramaturgi, hendelsesforløp og karakterbyggingen. Komponentene som brukes, er på ingen måte dårlige, men jeg sitter igjen med en opplevelse av å lese bøker som ligner på hverandre. Når det er sagt: Disse likhetstrekkene finnes også noen ganger hos forfattere som ikke har gått forfatterutdanningen. Det som derimot også kjennetegner en NBI-forfatter, er en egen og godt utviklet språktone. Språkføringen er jevnt over svært god.

En kritikers mandat er å forholde seg til verket slik det står, men også å peke på et større bilde og ta verkene inn i en samtale om tiden og kulturen vi lever i. Få felt er i raskere endring enn kulturen barn og ungdom beveger seg i, utvikler og bruker, og litteraturen følger på. Men dagens prosa for barn og ungdom er ikke bare supervital. Jeg har de siste årene sittet i rådet ved NBI og har vært med på å intervjue studenter og evaluere undervisningen, blant annet. En gang brukte jeg anledningen til å spørre et knippe studenter om de hadde jobbet med øvelser og oppgaver der de skulle sprenge sjangre, var svaret «nei». Det er her noe av min bekymring ligger.

Kan hende er det ønsketenkning å tro at et forfatterstudium skal revolusjonere den norske barne- og ungdomslitteraturen. En profesjonalisering, som dette studiet jo er, vil nødvendigvis resultere i en eller annen form for uniformering om enkeltindivider aldri så mye opplever å ha funnet sin egen vei eller sin egen stemme. En viss samklang er det i alle fall, dissonansen river ikke i ørene.

Mer risikovilje!

Egentlig koker det ned til risikovilje. I teateret etterlyser jeg ofte viljen til å risikere mageplask i stedet for å ta kunstneriske valg som i realiteten ikke innebærer noen særlig form for risiko. Det er det samme jeg ønsker for litteraturen. Men mageplask gir ikke særlig stor inntjening – her har forlagene også et ansvar å være seg bevisst.

Så ja, kjære forfattere, kjære redaktører og kjære barnebokinstitutt: Jeg ønsker meg løsere snipp og mer sprelske former. Jeg ønsker meg hakeslipp og tenners gnissel. Et ubetinget kast ut på de sytti tusen favners dyp – at det skal oppleves slik for den som leser også, ikke bare for den som har jobbet frem boken. Risikovilje og evne til å våge. Om det så måtte gå aldeles til hundene.

Rettelse: I en tidligere versjon av denne teksten stod det at Dag Larsen er instituttleder ved Norsk barnebokinstitutt. Det riktige er at han er utdanningsleder.

Annonser

Stikkord:
· · ·