«Min første biografi»: Feil målgruppe for skikkelig gode bøker

Med serien Min første biografi har Gyldendal løfta seg og laget en langt bedre versjon enn den amerikanske Små folk, store drømmer – som også gis ut på Gyldendal. Enkelte av bøkene i den norske serien er rett og slett skikkelig gode.

Det serien blant annet viser, er at det går an å lage flerdimensjonale barnefortellinger basert på virkelige menneskers liv. Men en slik biografiserie er krevende balansegang. Har man tenkt nok over betydningen av  hvilke mennesker og egenskaper som opphøyes til forbilder?

Og det er nærmest absurd at målgruppen er satt til barn mellom tre og seks år.

Berømtheter med ulik motivasjon

De seks bøkene som hittil er kommet i serien byr på et spennende og variert knippe karakterer. Nesten alle er berømtheter på internasjonalt nivå: Sonja Henie og Ole Gunnar Solskjær fra idretten, Gro Harlem Brundtland og Kim Friele fra politikken. Kunstfeltet representeres ved Amalie Skram og Jahn Teigen. Men fortellingene som skapes om dem er vidt forskjellige når det kommer til hva slags motivasjoner, drivkrefter og egenskaper leseren inviteres til å identifisere seg med. Og der noen av historiene gir biografiobjektet nyansene de fortjener, fremstår andre sjablongaktige og oppkonstruerte.

Skal vi tro innsalgsteksten på baksiden av bøkene, er intensjonen at de skal inspirere små og store. Og det er åpenbart at samtlige av biografiobjektene har fått til oppsiktsvekkende saker det kan være fristende å strekke seg etter.

Mer enn feministisk barneromspynt

Men først litt kontekst: For et par år siden gav Gyldendal ut den amerikanske barnebiografiserien Små folk, store drømmer, et utvalg oversatte bøker om betydningsfulle kvinner i historien. Også den serien er rettet mot barn i alderen 3-6 år.

I anmeldelsen min av den amerikanske serien på barnebokkritikk.no kalte jeg bøkene «barneromspynt forkledd som feminisme», og skrev at politisk korrekt budskap og trendy design så ut å ha fått prioritet fremfor innhold.

Jeg synes lesningen min står seg, men la det være sagt med én gang: Dette gjelder ikke for den nye serien, selv om bøkene ser til forveksling like ut ved første øyekast. Denne gangen har forlaget tatt seg i nakken, og nå er det barna de snakker til, ikke bare foreldrenes eventuelle behov for å flashe gode verdier og middelklassesmak.

Forbilder for de helt små

Men at forlaget insisterer på at også denne serien kan egne seg for treåringer, eller fire-, fem- og seksåringer, for den saks skyld, er helt uforståelig for meg. Jeg kan ikke skjønne hvorfor man skal forsøke seg på akkurat biografisjangeren for så små barn. Hva skal de med informasjon om berømthetene når de ikke har forutsetning for å forstå konseptene som voksenlivene deres innebærer?

Jeg tviler også sterkt på at det utgjør noen særlig forskjell for de helt minste om identifikasjonsobjektene deres er virkelige eller ikke. Pippi må vel kunne sies å ha funket ganske så greit som inspirator, selv om hun kun er fiktiv.

Glamfaktor også på forfattersiden

Den faglige bakgrunnen til forfatterne er variert. De er ikke like berømte som biografiobjektene, men glamfaktoren er absolutt tilstede her også.

Bak boka om Henie, står skuespiller Ine Marie Wilmann, som spilte hovedrollen i Anne Sewitskys film om skøyteprinsessen. Og skuespiller, humorist og sakprosaforfatter Kristin Grue har skrevet boka om Gro. Hun er også aktuell med en kommende tv-serie om vår første kvinnelige statsminister.

Ida Hegazi Høyer, anerkjent forfatter av romansuksesser som U-trilogien (2012-2015), har skrevet bøkene om Kim Friele og Jahn Teigen. Amalie Skram er behandlet av forfatter og språkforskerkjendis Helene Uri, riktignok i samarbeid med den mer tilbaketrukne lektoren Marianne Bergsmark. Boken om Solskjær er skrevet av forfatterveteran Heidi Linde.

Ingen maskuline innslag på forfattersiden, altså.

Å ta større plass enn du er gitt

At «små jenter trenger rollemodeller innenfor alle yrker og fagområder», er bakgrunnen for de oversatte amerikanske biografiene. Jeg tror heldigvis ikke det er nødvendig å jobbe så hardt for å overbevise norske småjenter om at de kan bli politikere, drive med idrett eller skape kunst. I så fall har det nok mer å gjøre med kulturell bakgrunn enn kjønn.

Men jeg har stor sans for biografier som trekker frem kvinner hvis historiske betydning er underbelyst. Og jeg lar meg svært gjerne inspirere av kvinner som har tatt større plass enn de har blitt gitt. Det siste gjelder for alle de kvinnelige biografiobjektene vi møter i Gyldendals norske bokserie.

Her møter leseren også mannlige forbilder. Forlaget har i utgangspunktet trukket fram to gode eksempler på mannlige rollemodeller i Teigen og Solskjær. Begge blir motpoler til de mest stereotypiske machoidealene.

Å bryte med normen

Men interessant nok er det stor forskjell på hvordan de to barnebokversjonene av dem håndterer å bryte med kjønnsnormen. Den litt sjenerte og svært selvdisiplinerte Ole Gunnar ser ut til å streve mer med normavviket enn den kreative og livsglade Jahn.

Motivasjonen deres fremstilles på helt ulike måter. Der Teigens motivasjon blir muligheten til å få lov utfolde seg kreativt, finner barnebiografiens Solskjær motivasjon i lengselen etter å bli beundret: Han så fotballkamper på TV og «drømte om å bli en stjerne selv».

Når jeg først har tatt på meg de kjønnsperspektiverte brillene, legger jeg merke til en ting til. I kvinnebøkene snakker man mer eksplisitt om at karakterene bryter med forventede kjønnsroller: Kim Friele lekte cowboy og indianer med guttekompisene og Gro fikk lov å drive med det samme som gutta; klatre i trær, ta bomba, snekre og spille fotball.

Jeg synes egentlig ikke det er noe i veien med å vektlegge at karakterene trivdes i maskuline omgivelser, men det er likevel en tankevekker at det gjøres til tema i begge bøkene om kvinner i politikken. Til sammenligning blir verken Jahns hang til å pynte seg eller Ole Gunnars pliktoppfyllende flinkhet satt i kjønnskontekst og kategorisert som jenteatferd.

Hjelpsomme, rettferdige Gro

I boka om Gro Harlem Brundtland er det lett å få oversikt over hvilke egenskaper som er ment å inspirere. Her gis det eksplisitte beskrivelser av lille Gros forbilledlige personligstrekk. De presenteres i denne rekkefølgen: Nysgjerrig, snill, modig, rettferdig, hjelpsom og ansvarlig. Et møte med «de fattige» i området der hun gikk på kveldsskole presenteres som årsak til senere politisk engasjement. Men det aller viktigste for Gro var «rettferdighet, å hjelpe de syke og ta vare på naturen». Det skorter altså verken på uselviskhet eller vilje til selvoppofrelse hos den kommende statsministeren.

Jeg sier ikke at en barnebiografi er rett sjanger for å gå dypt inn i spekulasjoner om landsmoderens intensjoner med sitt politiske virke. Det skal litt modenhet og levd liv til for å kunne ta inn komplekse psykologiske innsikter om spillet mellom sinnets lys- og skyggesider. Som at det å ville gjøre godt, ofte går hånd i hånd med vilje til makt. Og at det krever ærgjerrighet, stålvilje og sikkert en god slant kynisme å oppnå sånne ting som Gro har fått til.

Men jeg undrer meg litt over den idealiserte fremstillingen av motivene hennes. Var hun ikke tilsynelatende villig til å ofre ganske mye for karrieren sin? Noe av det jeg finner mest fascinerende med Gro, er nettopp viljen hennes til å bryte med forventninger om kvinnelig mykhet og føleri.

Lettvint om det kompliserte

Boka byr ellers på et av de tydeligste eksemplene på hvor vanskelig det kan være å kommunisere med barn om sammensatte og etisk kompliserte tema. Gros arbeid med abortsaken forklares slik: «Hun ble opptatt av at jenter som ble gravide, skulle få velge selv om de ville ha barnet eller ikke.»

For det første vil et barn som leser boka alene og ikke vet hva abort er, kanskje tro det handler om å kvitte seg med nyfødte barn. Og om det er en høytleser involvert, krever det at man tar seg god tid til å gå ordentlig inn i materien. Det kan komme brått på.

I boka om Amalie Skram beskrives psykoseopplevelser på en måte som skaper utvidet forståelse, og som er helt nødvendig for historiens fremdrift. Men her fremstår informasjonen uten noen viktig funksjon. Den kunne godt ha vært utelatt.

Spøkefullt og dekorativt

Ellers er det illustrasjonene i Gro-boka, tegnet av Lina Raknes, som minner mest om den naivistiske streken som preget det amerikanske forelegget Små folk, store drømmer. Streken har noe av det nostalgiske og moteriktige uttrykket som i utgangspunktet gjør meg mistenksom. Er hensikten først og fremst å tiltrekke seg foreldre som liker retrodesign?

Men likevel, det spøkefulle uttrykket i Raknes’ bilder overbeviser meg om at barneleseren blir ivaretatt, på tross av den dekorative estetikken. Bildene tilfører Gro det lure glimtet i øyet som vi husker fra TV. De viser henne også fra en mer leken side, når vi finner Gro liggende under bordet, tyvlyttende til de voksnes samtale.

Raknes har i tillegg gitt henne en rocka lugg og oppstoppernese, som understreker at hun tross alt har noe rampete i seg. På den måten løser bildene opp i den ellers litt stive fremstillingen.

Null som bragd

For meg er boka om Jahn Teigen et av seriens klare høydepunkter. Det har å gjøre med Teigens enorme potensial som forbilde, men også med den kloke måten forfatteren behandler materialet på.

Barnebok-Jahn er spontan, har en enorm tilstedeværelse og finnes ikke selvhøytidelig. Han har full tiltro til sine egne ideer, som ikke andre alltid forstår seg helt på. Men han kjører på, gjør greia si, og gir «helt blaffen», som Høyer uttrykker det. For ham er det like mye en bragd som et nederlag å få null poeng i Melodi Grand Prix.

Forfatteren trekker frem hendelser som viser hvordan den kreative kraften, livsbejaelsen og kompromissløsheten drev ham fra han var liten gutt til han ble gammel mann. Motivasjonen var muligheten til et liv på scenen, å få utfolde seg kreativt på sine egne premisser.

Frode Skarens tegninger bygger også opp under fremstillingen av Teigen som en kunstnerisk superhelt. Både fordi tegnestilen minner om gamle supermann-serier, og fordi Teigen på flere av bildene iføres den velkjente skjelettdrakta med tilhørende superheltkappe.

Indre Jahn Teigen

Høyer skriver også om Teigens tunge stunder. Det er vanskelig å tenke seg at noen med en så sterk skaperdrift ikke også har noen indre demoner å stri med. Man skal i grunnen lete lenge etter en mer fascinerende norsk kjendis, og hos meg setter boka i gang en mengde refleksjoner.

Kanskje er boka vel så egnet for voksne lesere, særlig de av oss som glemmer å holde kontakten med barnet i oss. Budskapet fremstår enkelt og sant: Klarer du å ta vare på skapertrangen, lekenheten og kjærligheten til livet du har som barn, får du det nok ganske bra som voksen også. Selv får jeg en kjærkommen påminnelse om å se på mine egne drivkrefter. Får min indre Jahn Teigen lov til å utfolde seg?

Nørdens hevn

I boka om Ole Gunnar Solskjær er motivasjonen anerkjennelse. Lina Raknes gir hovedpersonen en spinkel og tilsynelatende ikke spesielt atletisk fremtoning. Også han presses inn i den litt dekorative, nostalgiske streken, som for så vidt kler boka godt. Tegningene er mindre blomstrete, og rosatonene fra boka om Gro er droppet, kanskje for å appellere mer til gutter.

Den litt pinglete Ole Gunnar må jobbe beinhardt og tåle dårlig behandling uten klage. Få har tillit til talentene hans, og han blir ertet for babyfjeset sitt. På et tidspunkt er han også nær ved å gi opp hele fotballdrømmen. Til han endelig begynner å skåre mål, og det viser seg at fotballens stygge andunge har vært en svane hele tiden.

Så langt, så godt. Underdogens suksesshistorie egner seg godt som inspirasjon. Og utholdenhet og arbeidsmoral er sikkert egenskaper en god del unger burde hatt mer av. Voksne også. Men hva slags motivasjon for det harde arbeidet tildeles helten i eventyret? Berømmelsen og legendestatusen blir trukket frem som målsetninger det er verdt å jobbe mot.

Utfordre den amerikanske drømmen

Når dette er sagt, må jeg også si noe om posisjonen jeg snakker fra. Med en gammel fot i arbeiderklasse- og bygdesamfunn og en nyervervet plass i et urbant middelklassemiljø har jeg all mulig forståelse for at anerkjennelse og tilgang på luksus er noe man kan ønske seg en bit av. Moralisering fra oss som allerede har karret til oss en liten del av kapitalen, være seg den økonomiske eller den kulturelle, klinger ikke alltid så bra.

Men oppmuntringer til å følge amerikaniserte drømmer om personlig suksess stjeler oppmerksomhet fra muligheten vi også har for å gjøre strukturelle endringer. Som for eksempel å snu om på og utfordre rådende ideer om hva det er verdt å ønske seg her i livet.

Frigjøringshelten

Ida Hegazi Høyers bok om Kim Friele er eksempel på hvordan en heltefortelling kan brukes til noe mer enn å oppmuntre til personlig suksess. Mens barnebio-Solskjær føyer seg etter det rådende hierarkiet og de uskrevne reglene for hva som gir anerkjennelse, forandrer Friele hva som oppfattes som et normalt og ønskelig liv.

Historien gjør kompliserte fenomener som homofili, undertrykkelse og frigjøringskamp forståelige. Som her, hvor leseren også kommer tett på Kims indre liv:

«Hvis to menn eller to damer var kjærester, måtte man holde det hemmelig. Derfor var det også vanskelig å treffe andre homofile. Kim satt på en benk utenfor Nationaltheatret hver lørdag for å se om hun kunne oppdage noen, men det var ikke lett. Alt dette gjorde Kim rasende. Hvorfor skulle man ikke få vise hvem man var glad i? Sånn kan vi ikke ha det, slo hun fast. Det var samfunnet det var noe galt med, ikke de homofile.»

Politikk henger sammen med kropp

Det står klinkende klart for leseren hvor Kims engasjement og drivkraft kommer fra. Hun kjente selv på kroppen hvordan det var å bli presset utenfor normalen, og i de vonde følelsene fant hun motivasjon til å skape endring. Slik kommer det også frem hvordan politikk henger sammen med enkeltpersoners kropper og følelser. Og kanskje gjør sånne dramatiseringer av enkelttilfeller det lettere å identifisere seg med mennesker som har erfaringer det ikke umiddelbart er så lett å kjenne seg igjen i.

Tegningene er laget av den erfarne illustratøren Øivind Hovland, som er publisert i internasjonale nyhetsmagasiner som The Observer og The Guardian, og de litt mindre, men desto hippere The Wired og Esquire Magazine.

Innholdet i bildene overlapper i stor grad det som uttrykkes i teksten, og når temaet er såpass komplisert, synes jeg stort sett det fungerer godt. Det kan nok lette forståelsen å få illustrert hvordan folk oppfører seg når de er kjærester (leie i hendene) eller at et Pride-tog likner på et 17. mai-tog. Men det kan også bli kjedelig. Det er få ting å oppdage i bildene som ikke teksten allerede har fortalt.

Også her synes jeg uttrykket blir for dekorativt. Den blaserte, ironiske streken kan se kul ut på en håndbrygget øl-etikett, men jeg synes ikke den kler inderlige fortellinger som denne like godt.

Eventyreren Amalie

Boka om Amalie Skram er også en av favorittene mine. Det er særlig fremstillingen av Amalies psykiske sykdom som gjør inntrykk. Den er realistisk og respektfull, og i samspillet mellom tekst og bilde kommuniseres det forståelig om noe så språkløst og ufattelig som opplevelsen av å være i psykose.

Som i fremstillingen av Friele er det Skrams egne opplevelser og møter med urettferdighet som tenner kampviljen hos henne. Hjertet hennes brant for kvinnesaken – «at jenter ikke fikk lov til det samme som gutter» – og for større forståelse for og bedre behandling av psykisk syke. Engasjementet fikk hun utløp for i skrivekunsten.

Slik blir denne fortellingen også en konkretisering og dramatisering av komplekse sammenhenger mellom personlige erfaringer, kunst og politikk. Men i denne boka får vi større innblikk i hvem Amalie var som person, hennes «indre sjeleliv». Gjennom teksten, men kanskje spesielt tegningene, blir vi godt kjent med Amalie.

Fantasi og virkelighet

Samarbeidet mellom illustratører og forfattere fungerer svært godt i boka om Amalie Skram. Kunstner og serieskaper Tuva Røisli har gitt vesle Amalie de markerte øyenbrynene som intellektuelle kvinner fra denne tiden ofte gis i animert form. Med en litt vill og flokete frisyre får hun den helt rette kombinasjonen av frekkhet og ettertenksomhet. Det er ingen snill eller flink pike vi har å gjøre med her. Amalie er en livslysten eventyrer allerede som liten. Hun bryter regler, tøyer grenser og fantaserer frem spennende og skumle historier om alt det verden har å by på.

Men det aller kuleste grepet fra Røislis hånd, er å la fantasi og virkelighet blandes i bildene. Oppslaget som skal illustrere Amalies opplevelser av psykose, viser løsrevne øyne som svever i lufta rundt en skremt Amalie. Truende skygger har fått ulike røde fargetoner som minner om flammer og blod.

I oppslaget som illustrerer tiden der Amalie begynner å skrive, ser vi Amalie sitte dypt konsentrert bak skrivebordet, skrivende så blekket spruter. Opp fra bokstavene på arket popper karakterer fra de mest kjente fortellingene hennes.

Aktiverende språk

Når Røisli inkorporerer dagdrømmer, fantasier og fiksjon i illustrasjonene av Amalie, får hun vist frem hvilken kreativ kraft Amalie besitter. Samtidig understreker hun også hvor skjør linjen mellom fantasi og virkelighet kan være.

Den dype kontakten Amalie som kunstner oppnår med alternative virkeligheter, har mange berøringspunkter med psykosen. Dette er fenomener det er vanskelig å beskrive, og her gjør bildene en superjobb med å videreformidle følelser og erfaringer man sjelden finner noe godt språk for.

Også det språklige arbeidet utmerker seg ved denne boken. Den retter seg i større grad inn mot barnas erfaringsverden, og stiller spørsmål som aktiverer leseren. Som i bokas aller første oppslag:

«Noen gater og veier har navn etter mennesker. Disse menneskene er nesten alltid døde, og de har gjort noe som betyr mye for mange. Kanskje bor du et sted som har navn etter en berømt person?»

Vinnerskalle-Sonja

Ine Marie Wilmanns bok om Sonja Henie er befriende fri for moralisering. Tegningene appellerer uhemmet til småjenters affinitet for Disney-prinsesser. Den drevne barnebokillustratøren Ingebjørg Faugstad Mæland lar Sonjas sjarme og humør stråle opp fra boksidene. Med store øyne, runde kinn og søtt smil står ikke skøyteprinsessen tilbake for hverken Askepott eller Snøhvit.

Men der eventyret om Ole Gunnar, som vant minst halve kongeriket, henvender seg til med all tydelighet til slitere med budskap om ting kan bli bedre, er det uklart for meg hvem boka om Henie er ment å treffe, og hva den prøver å formidle.

Historien der Sonja som liten først sluttet å gråte da hun fikk holde pappas gamle pokaler, peker mot et enormt konkurranseinstinkt og fiksering på suksess. Henvisningen til pappas pokaler kan kanskje også, om man leser med et psykologiserende blikk, peke mot en form for arvelig belastning. Men dette er stort sett de eneste hintene vi får om hva som kan være Sonjas drivkraft.

Mangler problematisering

Prestasjonsfokus er neppe noe den oppvoksende generasjonen trenger mer av, men jeg har sans for at kvinnelige karakterer tilegnes såpass harde verdier. Det blir likevel litt snålt å trekke frem disse sidene ved henne når de ikke problematiseres eller settes i noen kontekst. Henie-boka er nemlig den i serien som legger seg tettest på fakta. Sammenlignet med historien om snille, rettferdige og omsorgsfulle Gro, er fremstillingen av Sonja mindre beskrivende og forteller nøkternt om begivenheter som kan etterprøves.

Fraværet av refleksjon rundt hva som kan være Sonjas drivkrefter, gjør også sitt til å ribbe historien for plot og fremdrift. Den faktanære, nærmest oppramsende fremstillingen kan fungere godt når leseren er i stand til å tolke sammenhenger, fylle inn ellipser og se begivenheter i lys av hverandre. Men de fleste barn trenger nok litt mer drahjelp før de lar seg engasjere. Her synes jeg også leseren mister en sjanse til å gå inn i interessante psykologiske mekanismer, som også barn kan forstå og kjenne seg igjen i.

Sammenhengen mellom Henies ofte dårlige personlige valg og evnen hennes til å nå helt til topps, burde undersøkes, selv i en barnebiografi om henne. Og skulle det være sånn at målgruppa er for unge til å forstå, bør man revurdere Henie som biografiobjekt i en serie for barn.

Artikkelen fortsetter etter annonsene. 

En krevende sjanger

På sitt beste består serie Min første biografi av skikkelig gode barnebøker. Bøkene om Skram og Friele dramatiserer og gir innsikt i sammenhengen mellom personlige erfaringer og politisk engasjement. I historien om Skram holder illustrasjonene og samspillet mellom tekst og bilder høy kvalitet. Historien om Jahn Teigen er virkelig inspirerende, om enn kanskje mer for store enn for små.

Også Henie og Brundtland er utvilsomt interessante biografiobjekter, men fremstillingene av dem mangler de nyansene såpass sammensatte karakterer krever. Og Solskjærboka kan sikkert treffe pingla som trenger håp om revansj. Men det er underlig at ikke penger, status og suksess som hovedmotivasjon for å drive med sport ikke problematiseres.

De tre første eksemplene fungerer som bevis for at den går an å lage flerdimensjonale barnefortellinger basert på virkelige mennesker, selv om målgruppa burde være satt til høyere alder. Når det gjelder de tre siste, mener jeg forlaget burde tenkt nøyere gjennom hvilke biografiobjekter som velges og hvordan de fremstilles. Valgene som tas blir betydningsfulle når mennesker og egenskaper stemples som forbilledlige. Man skal holde tunga ganske rett i munnen når man sitter på makten til å diktere hvilke verdier barna våre skal strekke seg etter.

De beste bøkene er de sist utgitte. Jeg tolker det dithen at gode krefter er i sving hos Gyldendal. Det lover godt for seriens videre liv.