Modeller for læring og avlæring




Utstillingen Game of Life III: Julius-variasjonene ved Kristiansand Kunsthall holder oss fast i tvetydighetene knyttet til kunst, læring og utvikling og er forbilledlig i måten tema behandles på.

Kunstner Jan Freuchen og Sigurd Tenningen tar i gruppeutstillingen Game of Life III for seg relasjoner mellom kunst, politikk, kulturhistorie og byen Kristiansand – både som kulturell og arkitektonisk konstruksjon. Dette er den tredje utstillingen i serien og det kommer antageligvis enda en versjon i 2017. Fokus for Game of Life III: Julius-variasjonene er den skjøre grensen mellom menneske og dyr, eller om du vil, læring og avlæring. I bakgrunnen ligger spørsmål om byutvikling og gentrifisering, og hvordan mennesker kan eller ikke kan styre seg selv.

Den røde tråden i Game of Life III er er en serie fotografier av apekatter i menneskeliggjorte situasjoner. De klimprer på piano, de lager kunst. De spiller tennis, pusser en sko eller tar seg en røyk. Andre apebilder snakker om orienteringen mot en menneskelignende verden, på overordnet nivå. I flere av dem ser vi aper som bruker klær, på tross av at de selv ikke har noe begrep om nakenhet. Å skape en optikk hvor også dyret blir synlig som nakent, fordi det er påkledd, sier noe avgjørende om menneskets forhold til dyr: Vi kan bare se dem og anerkjenne dem, dersom de simulerer de forutsetningene som former vår egen fremtreden. Forut for handling, og før vi går ut i verden, må vi dekke oss til for å være presentable. Gjør vi ikke det vil vi raskt bli sett som kriminelle blottere eller mentalt syke. Nakenheten er stigmatiserende, men også siviliserende, fordi tildekkelsen klargjør ambisjonen om et medborgerskap likt vårt eget. Et slikt ønske realiseres også – i det minste fra et antropomorft perspektiv – i et annet foto hvor en ape kaster søppel i dens rette beholder, nemlig søppelkassen. Som oss, som menneskene, har dyret blitt i stand til å skille mellom det verdiløse og det verdifulle, mellom kaos og orden.


Game of Life III: Julius-variasjonene
Kristiansand Kunsthall
11.06 – 14.08.16
Kuratorer: Jan Freuchen og Sigurd Tenningen

Reto Pulfer på Kristiansand Kunsthall. Foto: Tor Simen Ulstein.

Barnet som motsats til dyret

Apebildene har også et visuelt tillegg som gjør dem ekstra tankevekkende: Med fotografiene som lerret har utstillingens kuratorer Jan Freuchen og Sigurd Tenningen gitt sine barn i oppgave å tegne på apefotografiene. Barn og voksne, fedre og barn, er medkunstnere. Gjennom lekende skisse-kommentarer, som kan betraktes som abstraksjon eller frie vandrende linjer, trer barnet frem i bildekretsen som en motsats til dyret innenfor rammen av det menneskelige. Nei, barnet er ikke dyr, fordi det er bundet til et sivilisasjonsskjema per se, et skjema som bekreftes og gjentas gjennom personnummer, navn og dåp.

Det som skiller dyr og barn er ikke hva de gjør eller hva de sier, men at dyret alltid vil tilhøre en utside, noe utenformenneskelig, uansett hvor likt oss det fremstår, mens barnet vil tilhøre det menneskelige fellesskap, samme hvor dyrisk det måtte opptre. Apebildene, og tegningen på dem, illustrerer dette opplysningsidealets dobbelthet.

Det selvpleiende mennesket

En tilbakevendende referanse i den svært interessante utstillingskatalogen – like viktig som utstillingen selv – er den tyske filosofen Peter Sloterdijk og hans begrep om «antropoteknikk», som ifølge ham kommer til uttrykk gjennom menneskets park-aktige vesenskjenntegn: «Mennesker er selvpleiende, selvvoktende vesener som – uansett hvor de lever – skaper et parkrom rundt seg. I byparker, nasjonalparker, regionalparker, økoparker – overalt må menneskene gjøre seg opp en mening om hvordan deres måte å holde seg selv på skal reguleres,» skriver Sloterdijk i Regler for menneskeparken. Et svar på Heideggers Brev om humanismen (2003).

Et overordnet motiv i utstillingen er – en Julius-variasjon, formodentlig – at det ikke bare er den velkjente apen i Kristiansand dyrehage, som nå er blitt 36 år – eller andre domestiserte dyr som «trenger» dyrehager eller tilsvarende kontrollerte omgivelser – men også mennesker som tuktes for å kunne ta del i dannelsesideologien. Julius og andre dyr må holdes under kontroll i dyrehager eller andre siviliserende arenaer, men kan ikke også mennesket betraktes som noe som må temmes, for at det skal kunne fremtre med den ønskede dannelsen og kommunikasjonsevnen? Tenningen og Freuchen antyder at pedagogikken er et siviliserende redskap som korresponderer med fysiske områder i byen, hvor dannelsesprosedyrene iverksettes.

I utstillingen skisseres, i tråd med Sloterdijk, hvordan ikke bare Kristiansand dyrepark, men også Odderøya, med de mange kulturelle aktivitetene som er der per i dag, og fremtidige planer om museum, kan betraktes som «byens kulturelle rugekasse,» som kuratorene formulerer det i forordet. Som klangbunn for alt dette er Franz Kafkas novelle Beretning for et akademi – som gjengis i utstillingskatalogen – som briljant skisserer en ape som flyktet fra sin ape-identitet og ble menneske-lignende og fri, men som dermed havner i et annet fangenskap: den menneskelige dannelses konvensjoner og tuktende sceneanvisninger. Er ikke også mennesket fanget av en slik dobbelt-dannelse, hvor frihet og ufrihet bindes sammen i forskjellige typer antropotekniske dannelsesvirksomheter?

 

Nils Norman på Kristiansand Kunsthall. Foto: Tor Simen Ulstein.

Tillit fremfor systemer

Sikkert er det i hvert fall at blant teknikkene man må tilegne seg, er evnen til å skjule seg bak klær og skille fra hverandre rent og urent, som apen som kastet søppel på fotografiet jeg nevnte innledningsvis hadde blitt så flink til. Det må også etableres forbilder og «vertikale spenninger», som Sloterdijk kaller det, som forplikter og forfører den uopplærte til å bli «bedre». Kari Løvaas er inne på noe viktig i sin katalogtekst «Mitt kompetente barn», hvor hun understreker at de vertikale spenningene er essensielle for at et barn skal kunne oppdras til et selvstendig tenkende vesen: «Kanskje har dagens pedagogisk-didaktiske regimer med sin overtro på metoder glemt at selve motivasjonen ikke kan vekkes hos barn uten vertikale spenninger, uten det karismatiske nærværet av læremestere som utgjør levende arkiv av taus kunnskap?». Vi trenger læremestere hvor verdien av oppdragelsen springer ut fra en tillit til læreren og verdiene som formidles, fremfor rigide systemer som styrer barnet inn i målrasjonelle skjemaer.

Stedsspesifikk essayisme

Game of Life III: Julius-variasjonene utvikler spørsmålet om læring og dannelse, og hvilke forbindelser som oppstår mellom teknikker, aktører og steder. I realiteten er initiativet like mye et kulturhistorisk essay som det er en utstilling. Filosofisk grubling og Kristiansands kulturlandskap kombineres med refleksjoner rundt forbindelsen mellom dyr og menneske, på den ene siden, og frihet og ufrihet, på den andre. En av trådene som utvikles er historien om Julius, som jo nettopp er en sivilisasjonshistorie som er park-forankret – og dermed pedagogisk sett stedsspesifikk utdannelse i miniatyr – men som også bekrefter dyret som en permanent utside, en maskot for hvor nær mennesket man kan komme uten selv å bli det. Et annet sted i utstillingen har Freuchen og Tenningen inkludert et sett av kart, som viser forskjellige sider ved Kristiansands forbindelse med skikkelser som forfatteren Jens Bjørneboe og kunstsamleren Reidar Wennesland, som begge spiller en sentral rolle både i Kristiansands historie og fortellingene denne utstillingen er flettet sammen av.

Utstillingen leder oss frem mot en stedsspesifikk essayisme, som gjenforteller pedagogikk som idé, med elementer fra Kristiansands kulturhistorie som arena. Denne fortellerkunsten spres dertil ut gjennom kunstverkene i utstillingen, noe som skaper ytterligere et sett av utkikkspunkt i landskapet. Verkene er en gruppe viktige punkter som fanger opp i seg den ambivalensen som er utstillingens puls og som målbæres av de assisterte apefotografiene.

Se på Nils Normans The Gro Dahle Children’s Book Library and Play Library, for eksempel. Jovisst er dette en slags «park» for trening og lek, men den består faktisk også av teoribøker om lekeplasser og er slik i praksis et sammenfall mellom teori og praksis, en bokstavlig visualisering av den materielle kulturens ideologiske underside. Eller Reto Pulfers Selected Items of Methoden und Spieltisch 1998-2015, som blant annet er samling av våpen laget av papir, som jo er ufarlige, men likevel markerer den uklare grensen mellom voksen og barn, og som ikke peker i noen åpenbar retning i form av å være utviklende eller dannende. Det er også verdt å merke seg at dette er gjenstander laget av kunstneren både som barn og helt nylig, som voksen. Det samme kunne vi si om Constance Tenviks skulpturer: Gjennom en gruppe mopper, som vanligvis er knyttet til en «voksen» funksjon som rengjøringsredskaper, åpnes en bredere forestillingshorisont for tingens bruk. Her er det ikke lenger rengjøring som er hovedsaken, men hvordan redskapet kan simulere noe menneskelig eller, mer presist, menneskefiguren.

Constance Tenvik på Kristiansand Kunsthall. Foto: Tor Simen Ulstein.

Ambivalent pedagogikk

Game of Life III: Julius-variasjonene holder oss fast i en tvetydighet: det er læring, utvikling som fremskritt og ensrettet bevegelse som problematiseres. Ja, mer enn det, det handler om en langt mer sammensatt situasjon, hvor den påståtte utviklingen mot kunnskap og modenhet samtidig er en regresjon, et fangenskap eller et tap av frihet. Å hevde dette på et mer allment nivå er interessant nok i seg selv, men det som virkelig gjør dette til en viktig utstilling – til en modell for hvordan vi kan tenke rundt dette – er at verkene skaper forskjellige varianter av pedagogiske situasjoner som fanger opp denne ambivalensen. Ved å ta verkets synvinkel, som altså er langt fra endimensjonal, kan vi se på pedagogikkens grunnsituasjon fra mange steder i topografien.

Dokumentasjonsfoto fra «Game of Life III: Juliusvariasjonene». Foto: Tor Simen Ulstein.