Modernisert juleevangelium




Det Norske Teatret importerer en ny, tysk juleteatertradisjon, som kaster et skråblikk på Juleevangeliet.

Et esel står og klimprer melankolsk på en kontrabass, mens en pønkete okse entrer deres felles bolig – skrubbsulten etter en lang arbeidsdag. Til sin store forundring, og irritasjon, ligger det et gråtende barn i krybba med høy.

Tyske Norbert Ebels tekst «Okse og esel» («Ox und Esel») skal være en av de mest spilte barneforestillingene på tyskspråklige scener. Forestillingen er kort fortalt en slags gjenfortelling av, eller kanskje heller variasjon over, juleevangeliet.

Fakta


«Okse og esel – ei juleforteljing»

Av Norbert Ebel

Regi: Kim Sørensen

Oversettelse/dramaturg: Carl Morten Amundsen

Lysdesign: Ole Randers

Scenografi og kostyme: Mia Runningen

Med: Morten Svartveit og Sigurd Myhre

Det Norske Teatret, Scene 2

Evangelium med avstikkere

De to vennene Okse og Esel bor sammen i en stall, og en dag finner de altså et barn i matfatet til Okse. Irritert og forundret går Okse nærmest rundt sin egen akse, mens han venter på at samboeren Esel skal komme hjem (fra en handletur på Felleskjøpet) og forklare hva dette er for spillopper. Heller ikke Esel skjønner hvorfor det ligger noe i krybba, men til forskjell fra Okse skjønner han at det er en baby, og han resonnerer seg fram til at det muligens kan være selveste Jesusbarnet. Okse foreslår uansett å kaste barnet ut gjennom vinduet, men Esel hevder at han ikke tror barnet «har noe lyst til det». Den kunnskapsrike Esel gjenforteller Juleevangeliet til den furtne Okse, som helst vil ha mat NÅ. Det ser ut til at Esel lider av afasi, og hans versjon av evangeliet tar tidvis noen små avstikkere bort fra den versjonen vi kjenner til.

Men uten noen Maria eller Josef i umiddelbar nærhet, gjenstår likevel spørsmålet: Hva i all verden skal de to gjøre med situasjonen? Ettersom tiden går er det flere menneskelige behov som melder seg hos det lille barnet, og Okse og Esel må finne løsninger på både sult og våte bleier.

Slap-stick og adoptivfedre

«Okse og esel» er nærmest et kammerdrama, med unntak av at det utspiller seg i en låve. Vi møter kun to karakterer, men forholder oss samtidig til en verden som tidvis trenger seg på utenfra. Soldatene til Herr Odes vil hente barnet, og det er tre ’visne konger’ som også leter etter det. Våre to helter kjemper med klover og horn for å forsvare barnet, og kommer seg helskinnet gjennom strabasene.

Scenograf og kostymedesigner Mia Runningen har laget et enkelt, åpent scenerom. Låven er holdt i ulike brun- og gulnyanser, med høyballer og subtil adventspynt. Punkthøyttalerne som formidler gråtingen til Jesusbarnet kunne muligens vært plassert litt mer effektivt, da det ved flere tilfeller er veldig tydelig at lyden kommer fra et helt annet sted enn barnet oppholder seg. For å understreke den litt macho oppførselen til Okse, er han iført sort skinnjakke – mens den mykere mannen Esel er iført linjakke og et langt skjerf. Sigurd Myhre som Okse og Morten Svartveit som Esel gjør karakterene til to sympatiske karer, og gjennom den korte forestillingen ser vi særlig Okse endre sin holdning til det lille barnet. Mot slutten er det en moderne liten familie vi møter, bestående av to adoptivfedre. Når foreldre-/kjønnsrollene skal fordeles, gjøres det likevel et poeng ut av at dette gjøres på tvers av kjønnsstereotypier. Regissør Kim Sørensen benytter en del slap-stick for å understreke tekstens komiske aspekt. Kombinert med et tidvis høyt tempo, kunne komikken muligens vært tonet noe ned.

Utfordrende uten publikum

Jeg så forestillingen nokså tidlig i spilleperioden, på en ukedag med svært få publikummere i salen. Dette tydeliggjorde hvor viktig publikum er for forestillingens dramaturgi, da «Okse og esel» likhet med mange andre barne- eller familieforestillinger belager seg på en direkte kommunikasjon med publikum. Det blir ekstra utfordrende å opprettholde en energi og en slags dialog med salen, når man ikke henvender seg til en stor masse – men til ett eneste aktivt barn. All ære til utøverne for at de faktisk klarte å holde på forestillingens intensitet, en noe fraværende respons til tross.

Nå i desember er det som regel nokså forutsigbart hva slags forestillinger de ulike teaterhusene setter opp – og selv om «Okse og esel» er blant de mest spilte barneforestillingene i tysktalende land, så er det helt ukjent i Norge. Her gir ikke tittelen noen drahjelp heller, snarere tvert imot, kunne man kanskje sagt. Materialet er likevel velkjent for de fleste, og forestillingen klarer å balansere formidlingen av Juleevangeliet, parallelt med at den leker med den samme historien.

«Okse og esel» er en lavmælt forestilling, og et trivelig bekjentskap i adventstida.

Foto: Signe M. Andersen