Morsomt og originalt

«Kjøkkenet» er Jo Strømgren Kompanis første forestilling skrevet og utviklet spesielt for barn. Stykket har en umiskjennelig «strømgrensk» signatur, men her beviser regissøren i tillegg at han mestrer det å formidle en historie til et barnepublikum, ikke bare gjennom sitt særegne fysiske uttrykk, men også som scenetekstforfatter.

Historien i «Kjøkkenet» legger i utgangspunktet ikke opp til noen spennende handling. Som i mange av Jo Strømgrens forestillinger, befinner vi oss litt i utkanten av verden. Stedet er et forlatt og falleferdig hus. En dag kommer det to mennesker til huset, fra hver sin kant. De står på hver sin side av huset og tenker: «Her kan jeg bo!».

Den ene er en allergisk gammel sjømann, som omsider har gått i land. Den andre er en kleptoman og foreldreløs liten jente som har rømt fra barnehjemmet. Her begynner historien om hvordan de to blir enige om å dele sitt nye hjem, noe som skal vise seg å by på utfordringer. Begge er nemlig noen stabeiser som vil gjøre ting på sin måte, og ingen av dem har særlig erfaring med husholdning.

Grått univers

Dette er en svært enkel handlingsramme, og scenografien har heller ikke noe spektakulært ved seg. Vi ser et simpelt lerret med påmalte planker og vindu, som henger oppe i fire snorer. Stort enklere blir det vel ikke. På venstre side av scenen står et stort skap, og på høyre side et dobygg.

Fargene er grå og duse. Dette er en barneforestilling i et sotete univers med elementer av mørke i estetikken; verken sjømannen eller jenta ser helt friske ut, med bleke ansikter og sorte ringer under øynene. Men om scenografien og kostymene ikke akkurat er fargesprakende, er det mer enn nok farger på palletten når det kommer til tekst, koreografi og skuespillerprestasjoner. For i Jo Strømgrens verden er ikke et kjøkken bare et kjøkken. Og karakterene er heller ikke helt som vanlige mennesker.

Det er vekselvirkningen mellom glimrende komisk timing, original koreografi, annerledes karakterer og det underliggende temaet, som i likhet med de fleste av Jo Strømgrens forestillinger også utgjør bærebjelkene i «Kjøkkenet». Men her finnes også et element til: sceneteksten. Og her ble jeg overrasket, for den er det også Strømgren som står bak. Den er absurd, morsom, poetisk, og… ja, sabla godt skrevet. Den vitner om stor innsikt i målgruppen, samtidig som den er deilig fri og pedagogisk ukorrekt. Fortellergrepene, de absurde elementene og måten karakterene tenker og handler på, minner om noe som kunne kommet fra Erlend Loes penn. Strømgrens visuelle og fysiske formspråk i kombinasjon med teksten er perfekt match med et barnepublikum.

Slapstick- og stumfilm-elementer

Gjennomgående i «Kjøkkenet» er morsom og original koreografi med slapstickelementer, blant annet når det går ei kule varmt mellom jenta og sjømannen, og den ene springer etter den andre. Jeg tenker flere ganger på stumfilm, noe musikken også legger opp til. Enkle lydeffekter er timet perfekt med bevegelsene, støtter opp om det tegneserieaktige universet.

Forestillingen er full av originale påfunn, som små krydderdryss fra start til slutt. Jeg opplever det som en gjenganger hos Jo Strømgren at han er dyktig på å finne enkle og konkrete rammer for sine forestillinger, for så å utnytte mulighetene til fulle, og trekke handlingen så langt det overhodet går. Dette lykkes også i «Kjøkkenet», og da gjør det ingen ting at historien i utgangspunktet ikke er spesielt avansert.

Et av de mest sentrale grepene i stykket, er voiceoveren av Jo Strømgrens egen fortellerstemme, som vekselvis med skuespillet til Ulla Marie Broch og Hanne Gjerstad Henrichsen driver handlingen fremover. Noen ganger skjer overlappinger, ved for eksempel at fortelleren sier replikkene mens skuespillerne må snakke uten lyd, andre ganger får vi sekvenser av fysisk historiefortelling som fortellerstemmen underbygger.

Ingen snille jenter og flinke piker

Noe av det beste med karakterene i «Kjøkkenet», er fraværet av «snill pike» og søte, uskyldige kvinnekarakterer. Den lille jenta er både egoistisk, redd, modig, aggressiv og sjarmerende, om hverandre. Sjømannen er breibeint, rar, pysete, dum og snill. Begge to er klin gærne. Broch og Gjerstad Henrichsen framstiller de to underlige karakterene med imponerende komisk timing. Det er deilig å se barneteater hvor kvinnelige skuespillere får «ta den helt ut» i slike typer roller, og hvor de ikke minst får bruke sine komiske talenter.

Men det er ikke bare humor i «Kjøkkenet». Her ligger det en mer kompleks tematikk under overflaten. Ensomhet og frykt for å bli avvist og forlatt er også en del av fortellingen, noe barn selvsagt kan kjenne seg igjen i. Det aller fineste med forestillingen er kanskje likevel at den er så leken. Jo Strømgren har åpenbart mye barn i seg, også gjennom det å pushe grensene for hvilken kulør barneteater kan ha.