Moteoffentlighet




Det fremstår paradoksalt å legitimere prosjektet MOToffentlighet med tenkere som Jacques Rancière og Chantal Mouffe, skriver Olga Schmedling, teoriansvarlig på Kunsthøgskolen avdeling Kunst og håndverk, etter å ha deltatt på åpningen av mønstringen.

Gry Ulfeng, kunstnerisk leder for MOToffentlighet, oppsummerer prosjektet på mønstringens hjemmeside på følgende vis: «Det jeg foreslår ut fra denne tilnærmingen til MOToffentlighet som alternativ politisk offentlighet hevet over økonomiske forhold, er en presis kunstnerisk side av det politiske i estetikken som noe helt forskjellig fra at kunsten utfører politikernes beslutninger, eller fremfører politisk innhold». Å introdusere tanken om en motoffentlighet, med henvisning til Oskar Negt og Alexander Kluge i boka Offentlighet og erfaring (1973), er besnærende, men også misvisende i samtidens nyliberale, markedstilpassede og post-sekulære samfunn. Situasjonen Negt og Kluge skrev med utgangspunkt i er rett og slett radikalt forskjellig fra vår tid, og oppleves derfor ikke relevant nok i dag. I 1970-årene derimot, kunne kritikken ha vært relevant og rettet seg mot Jürgen Habermas´ begrep om den borgerlig offentlighet: En offentlighet som utelukker arbeiderklassen i idealet om å komme til enighet (sensus communis) ved hjelp av fornuftsargumenter, i et sekulært samfunn. Det fremstår derfor paradoksalt å legitimere prosjektet MOToffentlighet med nåtidstenkere som Jacques Rancière og Chantal Mouffe. Det historiske spranget er for stort og kombinasjonen av Negt, Kluge, Rancière og Mouffe fungerer derfor dårlig. I tillegg til at det avslører en naiv tro på kunstens politiske virkning.

For å belyse denne påstanden, tar jeg utgangspunkt i kuratorteamets intensjon, formulert av Gry Ulfeng i sine tre spørsmål til Rancière etter forelesningen «Art and politics: Dissensus and its metamorphoses» som åpnet mønstringen 10. juni på Astrup Fearnley Museet, ettersom svarene Rancière gir står i åpenbar motsetning til kuratorteamets intensjon. Spørsmålene fra Ulfeng lød: hva kunne Rancière si om transformasjon og endring, og om kunstens forandrende makt knyttet til begrepet emansipasjon?, Hva kunne han si om antagonisme – eller rettere agonisme, et begrep benyttet av den politiske tenkeren Chantal Mouffe? og sist, hva kunne han si om nødvendigheten av utopi og viktigheten av det kollektive, der operaen Ø (2016) av Trond Reinholdtsen, ble nevnt som eksempel?

Mot intensjonen

Først, å følge Rancières tankegang forutsetter at vi slutter å betrakte kunsten som et avgrenset materielt verk eller en identitet. For «kunst» er også et tegn som sirkulerer blant uendelig mange andre tegn vi bruker. Når Rancière fortolker kunsten på tvers av kunstdisipliner og sammenligner film, musikk, visuell kunst og litteratur, så finner han dissens der det oppstår annerledes forbindelser mellom det vi ser, sier og gjør. Slik oppstår andre betydninger enn de konvensjonelle, og disse forstyrrer den tilvante orden av ord og ting. Kunstpraksiser «bidrar til å tegne et nytt landskap av det som om er mulig å se, si og gjøre» ifølge Rancières tenkning.[1]

Derfor svarte Rancière på første spørsmål at vi riktignok kan ha en politisk intensjon om at kunsten vi lager skal virke forandrende, men at kunstens virkning er umulig å forutsi. Vi må bli kvitt ideen om at kunsten er subversiv i seg selv, uttaler han, slik avantgardekunstnerne forestilte seg. Dagens samtidskunstnere tror ikke lenger det er mulig, de ser heller på det de gjør som «forslag» (proposals). Dissens kan verken planlegges eller produseres, fortsetter Rancière.

På spørsmål nummer to svarer Rancière at han ikke driver med agonisme for det dreier seg om konflikt mellom identiteter, mellom individ og kollektiv, mens dissens derimot, dreier seg om «konflikt mellom ord». På tredje og siste spørsmål, om utopi og det kollektive, mener Rancière at det ikke er fremtid som skaper nåtid, men at det er omvendt, det er nåtiden som skaper fremtiden. Han opplevde det som for abstrakt å uttale seg om en opera han ikke hadde sett, sier han videre. Samtidig understreker han det klart at mange kunstnere legitimerer prosjektene sine med å aktivisere publikum, under merkelappen deltagende kunst, i håp om å få tilsiktet virkning av intensjonen om politisk forandring. Men publikum må stå fritt til å la være å delta, mener Rancière. Igjen poengterer han hvordan kunstnere gjerne kan ha en politisk intensjon, men at virkningen alltid er uforutsigelig.Svarene Rancière gir, står altså i åpenbar motsetning til kuratorteamets intensjon.

 

Les også utøver Venke Sortlands anmeldelse fra åpningen av mønstringen. 

 

Etter Ulfengs spørsmål ble det åpnet for spørsmål fra salen, men det ble pinlig stille. Og jeg som ventet meg et hav av ivrige hender, unge som eldre, skole-elever, studenter, kunstnere og teoretikere, som stilte godt forberedt. Derfor brøt jeg stillheten og utfordret Rancière til å utdype hvordan han mente endring faktisk skjer. Rancière svarte med å gjenta svarene til Ulfeng og banke poengene inn: «Politisk intensjon er ikke det samme som politisk virkning. Dissens er ikke konflikt mellom krefter, men konflikt mellom ord» og videre «Estetisk samfunn og estetisk skille dreier seg ikke om produksjon av et kunstverk og dets virkning». Det finnes altså ikke noe prinsipp som en gang for alle bestemmer hvilken kunst eller kunnskap som er relevant eller ei. For kunst og kunnskap er noe som blir til i våre samtaler og samhandlinger. Så vet vi det!

Kunstpraksiser «bidrar til å tegne et nytt landskap av det som om er mulig å se, si og gjøre» ifølge Rancières tenkning.

Serie: Debattmønstringen


MOToffentlighet avrunder Kunstløftet, Norsk Kulturråds åtteårige satsning på kunst for barn og unge. Prosjektet er tildelt fem millioner over ett år. Gry Ulfeng (scenekunst) står i spissen for et team av kuratorer fra ulike kunstdisipliner: Trond Reinholdtsen (musikk), Tonje Hessen Schei (film), Tommy Olsson (visuell kunst), Anette T. Pettersen (teori) og Cornelius Jakhelln (litteratur). Prosjektet er tverrestetisk og inkluderer en festival, boka Til ungdommen, som deles ut til alle Oslos tiendeklassinger og mindreårige asylsøkere, en teaterforestilling av Milo Rau der barn skal spille traumatiske scener, en opera av Trond Reinholdsen og en høytlesning av Cornelius Jakhellns bok Nazijihad på stedet der Qvisling ble skutt. Prosjektet innrammes av to keynote forelesninger: 10. juni åpnet den franske filosofen Jacques Rancière prosjektet, mens den belgiske teoretikeren Chantal Mouffe avrunder mønstringen den 5. juli.

Denne teksten er den fjerde i en serie på flere tekster om prosjektet. Første tekst, Til ungdommen fra de voksne, er skrevet av Nora Heyerdahl, mens Kjetil Røed har skrevet om lanseringen av prosjektets nettside under tittelen Peiler seg mot en elitistisk kunstoffentlighet. Les også utøver Venke Sortlands anmeldelse av åpningen, En inspirerende tale.

Ikke kunsten mot røkla

I overbevisningen om at vi alle er likeverdige, stiller derimot kurator-teamet bak MOToffentlighet seg på lik linje med Rancières tenkning: Som dem nekter han å senke terskelen for å tilpasse seg publikum. Han vil ikke skille mellom ulike publikumsgrupper satt i bås etter alder, kjønn og spesialitet. Og slik er det jo også med MOToffentlighet-teamet, som vil problematisere barn og unge som målgruppe, via kunstneriske praksiser.

Det er ikke noe å si på den intensjonen. Boken Til Ungdommen.Svart-hvitt album som er redigert av Cornelius Jakhelln og som ble lansert samme dag, innfrir her. Men det samme er dessverre ikke tilfelle for hjemmesiden.

Politisk korrekt som den er, dreier den seg om å la ungdommen møte kritiske kunstneriske praksiser som plasseres i nye og annerledes kontekster uavhengig av institusjoner. Det handler om kritikk av senkapitalismen, globalisering, informasjonsteknologi og digitalisering, men tekstene inngir ikke tillit til noen målgruppe. «Den radikale kontekstdefinisjon vi her er på sporet av, innebærer nødvendigvis også at den sosiale sfære og estetikk er gjensidig ekskluderende, men et selvrefleksivt spenningsforhold som er det politiske», står det skrevet her. Hva betyr det?

Tekstene til kunstnerisk leder Gry Ulfeng er er ingen god reklame for et ellers ambisiøst og lovende prosjekt. Hjemmesiden fremstår mer som en moteoffentlighet der, teorier og begreper som er in blir sauset sammen til noe som samtidig blir pompøst, pretensiøst og platt. Noen ganger får vi ikke en gang hele setninger servert, men halvkvedete utsagn, som om tekstbrokker er satt sammen etter klipp-og-lim-metoden. Har det ikke vært noe teamarbeid blant kuratorerene i utarbeidingen av tekstene på hjemmesiden? Og hvorfor ikke bruke gode norske oversettelser av Jacques Rancière som den til Geir Uvsløkk av Den emansiperte tilskuer på PAX artes? Som oversetter «lik intelligens» med «en forstand som alle mennesker i utgangspunktet deler».[2] Hvorfor ikke prøve å ta Rancières nøkkellærdom om at vi lærer gjennom hele livet på alvor, slik vi som barn lærte oss «morsmålet, ved å våge seg ut i ’skogen av ting og tegn’»? [3] Nettopp for å appellere til at alle, uansett alder, kjønn, etnisk og kulturell bakgrunn kan gå inn og lese hjemmesiden, tolke kunstpraksisene, operaen, høytlesningen, og delta i diskusjonene om dem? Hvorfor ikke henvise til lenker og korte tekstutdrag av andre kunstnere og teoretikere som har vært viktig for kurator-teamet i prosjektet for å vekke nysgjerrigheten til å lese for å delta i debatten?

Den velmenende hensikten forsvarer ikke uforståelige utsagn som dem levert av Gry Ulfeng på motoffentlighet.no. Under overskriften «Estetikk» kan vi lese: «Avantgardens tradisjon for kunst som enten motstandsform eller tilbaketrekning er de to versjonene av den avpolitisering og etikk versus estetikk». Igjen er det umulig å forstå hva det henvises til. Om det er Rancière det siktes til , så er verken kunst eller politikk gitte størrelser. Det dreier seg ikke om «kunsten mot røkla», ikke om dissens som konflikt mellom kunst og politikk, heller ikke om en passasje fra fiksjon til virkelighet. Men heller, om et forhold mellom to måter å produsere fiksjon på.[4]

Jacques Rancière. Foto: Motoffentlighet.no.

Tekstene til kunstnerisk leder Gry Ulfeng er er ingen god reklame for et ellers ambisiøst og lovende prosjekt.

Til Ungdommen innfrir

Boka Til ungdommen. Svart-hvitt album som deles ut til alle tiendeklassinger og mindreårige asylsøkere, er heldigvis alt annet enn svart-hvitt. Her lanseres alternativer til illusjonen om et fargerikt felleskap à la Benetton. Gjengse svart-hvitt motsetninger mellom mann og kvinne, subjekt og objekt, privat og offentlig, individ og kollektiv, kunst og populærkultur, settes opp mot et uendelig mangfold av gråsoner for det allment aksepterte.

Og Til Ungdommen problematiserer motsetninger vi tar for gitt knyttet til treenigheten av ordene tro, håp og kjærlighet. Trioen referer ikke bare til de kristne idealene, men utgjør også et humanistisk og kulturelt allmenngods som boka problematiserer. Indirekte henvises det også til diktet med samme tittel, av Nordahl Grieg, som falt i krigen mot Franco-regimet: «Troen på livet vårt, menneskets verd».

Hver av de tre avdelingene avrundes med billedserier, henholdsvis første, andre og tredje svart-hvitt-album, og er kuratert av Sverre Malling. Her presenteres bilder uten tekst: Et imponerende utvalg av bilder som står i strid med hverandre fordi de stammer fra ulike politiske og kunstneriske ideologier i tid og rom. Betrakteren kan selv investere og tolke inntrykkene, avhengig av ens egen kulturelle kapital. Men jeg skulle inderlig ønske meg litt tekst, slik at jeg som nysgjerrig leser og betrakter, kunne følge opp med å utforske på egen hånd, både på nett og i bøker. Likefullt berømmer jeg Mallings insistering på å presentere bildene uten ord, noe som er helt i tråd med Rancières skepsis til ideologikritikkens talsmenn, som tror de kan avsløre bilders falske illusjon som bare ord kan komme bakom. Heller tenker han seg bildene som «operasjoner».

Sentrert rundt selvrefleksivitet

Prosjektet skal har ros for at det problematiserer målgruppen barn og unge ved å nekte å senke nivået på kunstpraksisene som tilbys. Men samtidig har MOToffentlighet blitt tildelt fem millioner for å formidle til nettopp denne gruppen. Prosjektet må derfor tåle kritikk for at kunstmønstringen sentreres rundt en form for selvrefleksivitet: De voksne skal avdekke og utforske seg selv for de «unges blikk», slik at de unge kan møte sin egen radikalitet. For kunstnere fra land der den offentlig støtten til kunst er slettet eller sterkt redusert etter finanskrisen, er fem millioner et svimlende beløp. Spørsmålet om hvem som drar nytte av prosjektet melder seg altså naturlig, for det er uklart hvem MOToffentlighet henvender seg til.

Jeg tenker på de mindreårige asylsøkerne som får boken. Jeg tenker også på alle potensielle som prosjektet kan nå, som jeg har undervist i norsk, og som kan være politiske flyktninger, prostituerte, ha prominente yrker, være velutdannede, men også analfabeter, de kan ha høy eller lav byrd, ha kaste eller klasse, være ateister, men også være dypt religiøse, bære hijab og burka. Hva synes de som ofte kommer fra land med krig, korrupsjon og terror, land lammet av naturkatastrofe eller finanskrise?

Spørsmålet blir hvordan prosjektet evalueres.

 

[1] Jacques Rancière, ”Les paradoxes de l´art politique”, i Le spectateur emancipé, (La Fabrique Éditions 2008), 52, 84.

[2]Jacques Rancière ”Den emansiperte tilskuer”, i Den emansiperte tilskuer, oversettelse Geir Uvsløkk (PAX Artes 2012).

[3] Ibid, 21.

[4] Jacques Rancière, Le spectateur emancipé, (La Fabrique Éditions 2008), 52.

Prosjektet skal har ros for at det problematiserer målgruppen barn og unge ved å nekte å senke nivået på kunstpraksisene som tilbys.