Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Kunstport-samarbeid i endring

KATEGORI

Skole, Visuell Kunst,

SJANGER

Nyhet,

PUBLISERT

tirsdag 25. oktober 2016

De nasjonale museene har lagt ned bruken av formidlingsappen Kunstporten, som de fikk midler av Sparebankstiftelsen DNB til å utvikle. De andre museene involvert i prosjektet har i høst gått over til en web-basert løsning.

↑ Skjermdump fra den web-baserte versjonen av Kunstporten på Astrup Fearnley Museet.

NB! Saken er vinklet om og oppdatert på grunn av uklarheter knyttet til terminologi

– Vi jobbet med å utnytte teknologien på en mest mulig interaktiv måte, men prosjektet var spesielt utfordrende fordi syv forskjellige museer med svært ulike rammebetingelser skulle fungere sammen i en og samme app, på grunnlag av et veldig stramt budsjett, uttaler Trine Harnes fra Design- og IT-selskapet Making Waves til Periskop.

Making Waves var ansvarlig for strategi, konsept, design og teknisk utvikling av formidlingsappen, som Lillehammer Kunstmuseum, Henie Onstad Kunstsenter, Haugar Vestfold Kunstmuseum, Drammens Museum, Astrup Fearnley Museet, Nasjonalmuseet og Munchmuseet til sammen mottok 2. 380 000 kroner for av Sparebankstiftelsen DNB fra 2012 til 2014.

Kunstporten ble lansert i september 2013 som et samarbeid mellom de sju museene. Appen var nedlastbar i App Store, laget utelukkende for iPhone/iPod og rettet seg mot barn, ungdom og familier.

Samarbeidsformen kom i stand på oppfordring fra Sparebankstiftelsen DNB, etter en innledende tildeling til Lillehammer Kunstmuseum i 2012. Det ble også satt av 280 000 kroner til opplæring våren 2014.

Trine Harnes er prosjektleder i Making Waves og var ansvarlig for strategi, konsept, design og teknisk utvikling av Kunstporten. Foto: Making Waves.

Manglende ressurser

Making Waves vant med Kunstporten bronse i International Design and Communication Awards for beste app i 2015, i konkurranse med nærmere hundre søkere.

Prosjektleder Trine Harnes kaller likevel Kunstporten et «stort kompromiss».

– Vi jobbet med å utnytte teknologien på en mest mulig interaktiv måte, men prosjektet var spesielt utfordrende fordi syv forskjellige museer med svært ulike rammebetingelser skulle fungere sammen i en og samme app, på grunnlag av et veldig stramt budsjett. Teknologien kan være begrensende for mange, og bruken av det er et spørsmål om ressurser og kompetanse. Vi advarte fra starten av mot å tro at dette ikke krever kontinuerlig vedlikehold og oppdateringer, ettersom teknologien her forandrer seg fort. Men den aller største utfordringen handlet om innhold, og mange museer undervurderte arbeidet med å skape historiene i tekst og bilder til et slikt teknisk verktøy, sier Harnes.

Men er det ikke en del av Making Waves sitt ansvar og kompetanse å utgjøre en slags «missing link» mellom det teknologiske og det faglige innholdet slik at verktøyet også fungerer godt innholdsmessig?

Det var ikke en del av vårt budsjett å lage innhold. Vi kan også være rådgivere for dette, men det krever mer ressurser. Vi inkluderte opplæring både i konsept og redaktørgrensesnitt, og lagde maler og verktøy for å enklere kunne lage passende innhold til dette, men til syvende og sist var det nok mangel på ressurser som gjorde at resultatet ble som det ble.

Lite brukt

Per i dag har Nasjonalmuseet og Munchmuseet trukket seg fra prosjektet. De resterende fem musene har i løpet av høsten 2016 endret Kunstporten-appen til det kommunikasjonsdirektør i Making Waves, Eiliv Mæhle Liljevik, omtaler som overgang fra app til mobiltipassede websider.

Om bakgrunnen for at Nasjonalmuseet valgte å trekke seg ut av Kunstporten-samarbeidet sier avdelingsdirektør for eldre og moderne kunst ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design at de ønsket å begynne med blanke ark med utviklingen av digital formidling frem mot nytt museum i 2020.

– På Nasjonalmuseet har appen kun vært i bruk i en kortere periode, og museet har nå mottatt 20 millioner kroner til det digitale laboratoriet DigiLab – som også er tenkt som et nasjonalt kompetansesenter knyttet til det nye museet på Vestbanen, forteller han videre.

Ved Munchmuseet la de ned Kunstporten i fjor høst, forteller Hilde Annette Ødegaard, fungerende leder ved formidlingsseksjonen.

– Hovedgrunnen til at vi trakk oss fra prosjektet var at Kunstporten ble lite brukt av vårt publikum. Vi erfarte at det var stort behov for assistanse for å ta i bruk appen og det ble dermed svært ressurskrevende både å følge opp, og å oppdatere innholdet i forbindelse med skiftende utstillinger, forteller Ødegaard.

Museet registrerte cirka 20 utlån av iPoder over en halvårsperiode. De noterte også enkelte tilbakemeldinger på støy i forbindelse med app-bruken. I tillegg fikk de tilbakemeldinger på at foresatte ønsket at barna kunne være mer selvhjulpne enn hva verktøyet gjorde mulig, forteller hun videre.

 

Nils Ohlsen er avdelingsdirektør for eldre og moderne kunst ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Foto: Nasjonalmuseet.

– Det er feil å si at kunstporten er nedlagt som app

På grunn av store mengder informasjon fra syv aktører, noe som gjorde appen tung å laste ned på telefonene, ble Kunstporten som native app i høst lagt ned. Innholdet ble allikevel videreført på nett av Lillehammer Kunstmuseum, Henie Onstad Kunstsenter, Haugar Vestfold Kunstmuseum, Drammens Museum og Astrup Fearnley Museet som en web app, i følge kommunikasjonsdirektør ved Henie Onstad Kunstsenter.

– Det er feil å si at Kunstporten er nedlagt som app selv om vi har gått bort fra en native app-løsning. Basert på alt arbeidet med den første versjonen av Kunstporten, har vi nå videreutviklet prosjektet, slik at vi kan favne flere både på Android og Apple.

Det gjør det enklere for brukere våre. En web-basert løsning gjør det enklere for mange av museene å bruke og publisere innhold. Etter lansering innså vi at det var feil å ha Kunstporten i App Store, ettersom innholdet er laget for bruk på museene, og ikke hjemme i stua, uttaler hun til Periskop.

– Å jobbe med nye medieuttrykk krever dialog med brukerne og kontinuerlig vedlikehold og oppdatering av teknologiske løsninger. Det har derfor vært viktig å videreutvikle de opprinnelige løsningene, og tilpasse de i forhold til erfaringene vi gjør underveis, forteller hun videre.

Ved Henie Onstad Kunstsenter brukes web-versjonen i dag i forbindelse med familiedager og overfor de yngste aldersgruppene i Den kulturelle skolesekken. Formidlingsleder Camilla Sune er opptatt av at den digitale formidlingen kombineres med manuelt verkstedsarbeid for barna i etterkant.

– Gjennom arbeidet i verkstedet etter «reisen» som barna gjør i skulpturparken ved hjelp av iPod’en, kan de manuelt bearbeide kunnskapen de har fått. Mange som kommer hit har aldri vært på et kunstmuseum, men de kjenner seg trygge på digital teknologi, og Kunstporten blir dermed en inngang til verkene og et rom hvor man kan utforske sin selvstendige dialog med kunstverkene. Formidlingen blir aktiv ved at barna må lete etter kunstverkene, ta bilder av dem og gjøre oppgaver. Verktøyet har for eksempel hjulpet mange til å forstå den tredimensjonale dimensjonen ved kunsten, mener Sune, som også ser risikoen for at teknologien blir fokus for publikums opplevelse mer enn det faglige innholdet.

– Det er lett å bli fascinert av teknologien, og barna blir fort gående med hodet ned i skjermen. Derfor tilrettelegger vi oppgavene på en måte som gjør at man er nødt til å se opp og forholde seg aktivt til verkene, og det er også viktig at museumsvertene er med og forteller.

Krever oppfølging

Ved Astrup Fearnley Museet har videreutvikling og oppdatering av innholdet på Kunstporten alltid vært høyt prioritert, ettersom initiativet i følge museet muliggjør mer deltagelse enn museets egenutviklede app.

Web-versjonen har gjort Kunstporten mer dynamisk og og intuitiv, og verktøyet trenger ikke så mye forklaring som da vi startet opp. Vi opplever det som et veldig bra læringsverktøy for skoleklasser ved at den mer passive mottakersituasjonen som lett kan oppstå i omvisninger, brytes opp. Men det krever masse arbeid og brukertesting, og tid og ressurser til å videreutvikle underveis. Den er på ingen måte perfekt som formidlingsverktøy, men vi er på god vei. Her går utviklingen fort, og om ti år kommer vi sikkert til å le av den utdaterte teknologien, sier formidlingskoordinator Ida Sannes Hansen.

Steffen Krüger er Postdoktor ved Insitutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo. Foto: Privat.

Ikke alt må digitaliseres

Postdoktor Steffen Krüger ved Insitutt for medier og kommunikasjon hadde selv ikke muligheten til å teste appen, men peker generelt på viktigheten av at digital kunnskapsformidling ved museene i dag gjøres mer dynamisk. Krüger viser til flere aktuelle prosjekter i lærings-apper som bruker stedsbaserte teknologier som GPS, kompass og gyroskop på sitt institutt, teknologier som er integrert i smarttelefoner i dag.

– Det er også et poeng at ikke alt for enhver pris må digitaliseres og foregå på internett for å ha gyldighet. Museene er jo i besittelse av noe helt unikt i form av originalen, vi opplever jo stort sett kunst i form av digitale gjengivelser. I tidligere faser ble digitale tilnærminger gjerne sett som noe spektakulært; de fungerte ofte distraherende og forskyvende i forhold til hvilken opplevelse man fikk. Fremdeles er det fort gjort å bli mer fascinert av det digitale enn innholdet som formidles, og da er vi tilbake til at «the media is the message», uttaler han til Periskop.

 

 

Annonser

Stikkord:
· · ·