Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Musikk i ordet og eventyrets tjeneste

KATEGORI

Musikk,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

mandag 22. oktober 2018

Den historiefortellende barnemusikken bryner seg på to hjørnesteiner i den norske kulturarven.

↑ Karoline Krüger er tilbake med musikk til André Bjerkes tekster. Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen

Fakta


Karoline Krüger og Fru Nitters Orkester

Labyrinter

Grappa Musikkforlag

 

Ramona Sulen og Elisabeth Vannebo

Felabaluba med Askeladden

Grappa Musikkforlag

 

Foto: Grappa

Det er og blir svogerforskning, men det er saktens bedre enn ingenting. Jeg mistenker uansett at det er en nokså treffende beskrivelse: I en chat-samtale med en svært musikkyndig småbarnsforelder om barnemusikk, delte vedkommende det som tilbys opp i tre hovedkategorier:

 

«Enten pop med veldig mye lyd

Eller sånn nedpå, litt fint

Eller merkelig teatralsk.»

 

Her går det selvsagt både å føye til underkategorier og forbehold – man kan garantert også benytte tredelingen som utgangspunkt for en analyse av klasseforskjeller i barnemusikken. Men i akkurat denne sammenhengen er det først og fremst den tredje kategorien som er grunnen til at jeg trekker sitatet frem. Det «merkelig teatralske», kabaretinspirerte uttrykket nyter en fremskutt posisjon innenfor barnemusikken som den ikke gjør andre steder. Det er ikke mer uforklarlig enn at mye barnemusikk tar utgangspunkt i musikkteater, og at tekst ofte er svært viktig. Den teaterbaserte, ofte kabaretinspirerte barnemusikken er et musikkfelt hvor det aller meste, melodiene inkludert, står i tekstens tjeneste.

I Norge i høst er det kommet ut (minst) to album som passer godt inn i denne kategorien. Det ene er Karoline Krüger & Fru Nitters Orkester-albumet Labyrinter, hvor Krüger for andre gang tolker barnediktene til André Bjerke, denne gangen med den store poetens hundreårsdag som ekstra aktualitet. Det andre er Felabaluba med Askeladden, en slags vandring gjennom flere av de mest kjente eventyrene om Askeladden, hvor musikken er skrevet av Ramona Sulen, og Elisabeth Vannebo står for det tekstlige innholdet.

Virtuos språklek

Forrige gang Karoline Krüger gikk løs på Bjerke, på det fjorten år gamle albumet De to stemmer, ble hun Spellemann-nominert. Noen av diktene som dukket opp der, slik som klassikerne «Pyramiden» og «Farao på ferie», får lov til å være med på begge album. Men der De to stemmer tok for seg dikt for både barn og voksne, er Labyrinter en reinspikka barneplate. Bjerkes mer filosofiske tilbøyeligheter, hans syn på naturen og ånden, får ikke mest plass her. I stedet er det hans virtuose lek med språket som kommer til forgrunnen, som i den vakre, lekende saken «Bedrøvet fugl», om den triste fuglen Pindia Pampistiko Pampibanon (som aldri har bodd i India eller Libanon).

André Bjerke er en nasjonal dikter. En kontroversiell kranglefant, en ivrig forkjemper for ting som riksmålet, radikal antroposofi, dikt som rimer og folkesporten sjakk. Han etterlot seg et kunstnerskap som spente fra oversettelser av verdenslitteraturens giganter til en pen rekke okkulte krimklassikere under pseudonymet Bernhard Borge. Begrepet «høyt og lavt» er en floskel han kunne funnet på å gremme seg over i den fremdeles særs lesbare og lærerike boka Hva er god stil, men han får nesten finne seg i det. André Bjerke var høyt og lavt, og poesien hans, særlig den for barn, tilhører oss alle.

Når det allikevel for denne skribenten føles nytt, eller kanskje litt uvant, å høre Krügers klingende, bergenske stemme blåse liv i disse diktene, er det ikke fordi jeg har forbundet Bjerke med noe spesifikt oslosk. Tvert imot, diktene hans kan jo like gjerne sende tankene alle mulig andre steder, for eksempel Egypt eller landet Miramarmora. Nei, det dreier seg om at Bjerkes dikt egentlig aldri har hatt noen annen valør enn det til enhver tid lesende barnets egne stemme. I Bjerkes klassiske ABC-bok, som for sikkerhets skyld starter med bokstavene R, B, A, K, i den rekkefølgen, oppfordrer han i forordet til å la barnet leke med språket – å tidligst mulig gjøre dem til språkkunstnere. «Ord er ikke et regnestykke. Ord er liv», avslutter han, etter å ha raljert over tidligere ABC’ers frykt for å la småungene lære seg noe mer enn énstavelsesord. «Nettopp når barnet lærer å lese, bør det få boltre seg i sitt eget frodige ord-element. Det bør få plaske i ord som BULDREBASSE, MUSKEDUNDER, RABARBRA og NABOBARNA. Og hvorfor ikke STRØMPESTOPPESOPPEN?», spør han i forordet. Nei, si dét.

Sånn er barnediktene hans også, de er fulle av frodige språklige konstruksjoner man simpelthen får på hjernen, hamret ut i taktfast verseform. Det er en egen musikk i disse diktene, og det kjennes rart å høre dem bli festet til andre melodier enn klasserommets monotone, men begeistrede, messing.

Fantasifullt

Det er likevel ingen grunn til å ikke prøve. På Labyrinter lykkes også Krüger jevnlig. Med seg har hun Sjur Hjeltnes på piano, Eline Sundal på cello og Snorre Bjerck på perkusjon. Det er et band mer enn stort nok for oppgaven. På åpningssporet «Mann og kone» er det den nevnte kabaretstemningen som får styre, preget av Krügers trekkspill. «Farao på ferie» er gitt en eggende, rytmisk snert mens den gåsehudvekkende historien om fløytespillets mystiske kraft, «Pyramiden», blir lest opp over lydbildet hvor Bjercks hamring og pianoet til Hjeltnes liksom blir den store byggeplassen. «Bokstavene gifter seg» er blitt en smektende, gammelmodig showstopperballade, mens «Bedrøvet fugl» er en trist sang med et litt mer moderne tonespråk – kanskje ikke så langt unna stemningene Maj Britt Andersen kan lokke fram i de roligere, piano-og-cello-drevne hjørnene av katalogen sin.

Bandet bruker mulighetene som ligger i ensemblet med stor fantasi – dette har vært skapt for at et ungt publikum skal oppleve det fra scenen, og det høres i måten de mange mulighetene som ligger i en cello, et piano eller i slagverk blir vist fram. Det er en type lek som nok er enda morsommere å oppleve live, slik er det jo bare, men det er tydelig at de har tatt med seg moroa i studio. Og på samme måte som den gamle dikteren begeistret viste frem mulighetene i leken med språket, gir Krüger og hennes orkester barnet verktøy til å dikte videre.

Ramona Sulen og Elisabeth Vannebo har laget musikkforestillingen Felabaluba med Askeladden. Foto: Tove Lise Mossestad

Eventyrlig, ambisiøst sammensurium

Felabaluba med Askeladden av Elisabeth Vannebo og Ramona Stulen er et hørespill hvor flere av våre mest kjente eventyrfigurer dukker opp i et ambisiøst sammensurium, godt hjulpet av en rik besetning: Vi hører fortelleren Jan Neal Holden i tillegg til Ramona Sulen, Elisabeth Vannebo, Britt Elise Skram, Tone Hulbækmo, Ole Ludvig Krüger, Brit Johnsrud, Jan Kåre Hystad og Tarjei Vatne her.

Historien er en eventyrlig reise hvor Askeladden er innom kjente fortellinger som den rullende pannekaken, grøtspisekonkurransen med trollet og heksen som har satt nesa si fast i en stubbe – for å nevne noe. Til sist kommer Askeladden frem til slottet og en frekk, rappkjeftet prinsesse som ikke er direkte lett å imponere. Slutten kan man sikkert tenke seg selv, men det er i grunnen ikke så viktig. Her er jo reisen målet, som det heter, og mye av moroa består i hvordan Per, Pål og Espen Askeladd fremstår i nye tapninger – et kobbel av pubertale, bergenske eventyrere som kaver seg gjennom det eventyrlige mylderet med vekslende hell.

Musikken er, som antydet innledningsvis, i stor grad hentet fra kabaretens verden. Den norske folkemusikken dukker opp her og der, på mellomspill som «Halling», men det gjør også toner vi kan kjenne igjen fra for eksempel klezmermusikk, Dette er musikk for vandrere og fra «en annen tid», alt sammen. Orkesteret er stort, her får vi høre både tuba og trekkspill, fele, fløyte og klarinett i forskjellige sammensetninger og stemninger – både som ivrig illustrerende akkompagnement til fortellingene, men også i musikalske mellomspill, små fortellinger i seg selv, hvor det til tider går svært fort i svingene.

Kløktig sammenveving

Jeg er riktignok ikke umiddelbart overbevist om den beste måten å oppleve disse folkeeventyrene på er å høre alle sammen i én smæle. På én måte er det selvsagt gøy å forestille seg at alle disse fortellingene er vevd inn i hverandre, på Shrek-aktig vis. Men det tar også muligens noe av kraften ut av en historie som Askeladden som kappåt med trollet at den er noe som skjer på veien til noe større, snarere enn at den får lov til å være det groteske klimakset den tross alt er i seg selv.

Likevel er denne sammenvevingen gjort med såpass mye kløkt og fortellermessig overskudd at det i lange strekk fungerer helt utmerket, og det ville uansett vært en tåpelig antagelse å tro at de som har laget dette hørespillet, så fullt av kjærlighet til den norske folkeeventyrarven, på noe som helst vis skulle ønske å erstatte eller fortrenge originalene. Om noe dreier måten Felabaluba med Askeladden blander kortene og forsiktig moderniserer eventyrene på om å la barn forestille seg at disse personene lever i et litt større univers, og at det universet kunne eksistert i dag. Å løfte dem ut av litt arkaiske språkdrakter og inn i noe nytt og lekent. At musikken er som hentet fra en annen tid, skaper en nyttig kontrast – en påminner om at det ikke er noen umiddelbar motsetning mellom det å høre fortiden til og det å tilhøre alle tider.

Tradisjonen tro starter Felabaluba med Askeladden med «Det var en gang», og det slutter med «Snipp snapp snute». Men i den smittende leken som har gått med i skapelsen av denne skrønen, minner utgivelsen oss på at det er en sannhet med modifikasjoner. Eventyret starter, i likhet med leken med språket, hver eneste gang nye verdensborgere tar det i bruk. I virkeligheten er eventyret aldri ute.


Stikkord:
· · · · ·