Naivistisk tegneserietur til MoMA

Det er en gjengs oppfatning at tegneserier er for barn. I virkeligheten er det motsatt. Tegneserier i bokform er stort sett rettet inn mot ungdom og voksne, mens barn må ta til takke med lisensprodukter som Lego og Kaptein Sabeltann i butikkenes bladhyller.

En av de ytterst få som jevnlig lager barnetegneserier er Anna Fiske. Tegneseriebladet hennes Rabbel kom i fem utgaver på første halvdel av 2000-tallet, med en blanding av egenproduserte tegneserier og tips til hobbyprosjekter for barn og voksne. De to mest populære figurene i bladet var den viltre Farmor og den kunstinteresserte Palle Puddel. Historiene om sistnevnte har allerede blitt utgitt i en samlebok (og tre pekebøker kommer i tillegg), men når Palle Puddel nå drar til New York er det første gang han får boltre seg i én lang tegneseriehistorie.

Usannsynlig og fantastisk helt

Palle Puddel drømmer seg bort i kunstbøkene sine, og fantaserer om en reise til Museum of Modern Art i New York – eller MoMA om du vil. Den impulsive venninnen Nina Kanin bestemmer seg for å ta ham med, og nesten før Palle får pakket ned sine hundekjeks de luxe sitter de to på flyet.

Palle er både en usannsynlig og en fantastisk helt i en barnebok: En proto-hipster med svart høyhalset genser og kraftige briller, med en forkjærlighet for tunge kunstbøker, LP-plater og eksklusiv mat. Noen av detaljene er helt klart myntet på de voksne, som designklassikerne han ynder å omgi seg med. Nina Kanin er hans rake motsetning: Vimsete og livsglad på grensen til det diagnostiserbare er hun katalysatoren som drar Palle ut av komfortsonen sin, og får ham til å trosse flyskrekk, agorafobi og høye lyder for å tilbringe en langhelg i verdensmetropolen. Eventyret i boken blir hvordan de to figurene reagerer ulikt og sammen på de ulike inntrykkene New York har å by på, fra støyen og menneskene til rulleskøyting i Central Park og selvfølgelig MoMA (som det viser seg at Nina Kanin hele tiden trodde var Palles mormor). Og der Nina lot seg rive med av lydene, luktene og gulrotkakene, våkner Palle til liv når han kan fortelle om Henri Matisse sine collagearbeider, Claes Oldenburgs matskulpturer og Piet Mondrians Boogie-Woogie (som får dem begge til å bryte ut i barnehageklassikeren åååå, boogie boogie boogie).

Konsistent stil

Anna Fiske har alltid hatt en unik og ekstremt gjenkjennelig strek. Den er naivistisk og skjelven og med stor variasjon i detaljer fra rute til rute. De siste årene har det også sneket seg inn en del visuelle elementer i form av flekker eller «støv» som gir hele boken preg av å være rullet i et stort, loddent teppe. Interessant nok er stilen til Fiske nokså konsistent uansett om hun lager tegneserier for barn eller voksne. Gruppa (2014), en bok som fulgte seks mennesker i gruppeterapi, hadde nøyaktig samme visuelle uttrykk som Vaskedamen som kom året etter, og var en bok som kunne leses av både barn og voksne. Selv har hun sagt at det ofte bare er tematikken som avgjør om bøkene hennes er for barn eller voksne, og at det ikke alltid er like lett å vite hvem som er målgruppen.

Palle Puddel drar til New York må likevel sies å være ekstremvarianten av Fiske-streken. Den kryr av figurer, elementer og visuell støy i den grad at selv rutene på siden har problemer med å ikke krasje inn i hverandre. Samtidig er streken svært ustadig gjennom boken. Mellom noen av rutene er det nesten bare klærne Nina og Palle har på seg som gjør at vi kjenner dem igjen som de samme figurene. Visst er det argumenter for at dette er et godt grep for å imitere barnas egne tegninger og slik gjøre universet til noe de selv kan være en del av – og tegne selv. På den andre siden tar jeg meg selv i å lure iblant på om ikke det blir for mye av det vonde. Hvor går grensen mellom slurv og en personlig stil?

Forståelig for barn

Det enkleste er å bestemme seg for om boken fungerer som en helhet, og det gjør den så absolutt. Palle og Ninas eventyr er lett forståelig for barn – selv med en del kunsthistorie lurt inn. Voksne kan finne glede i å se Palles åpenbart høysensitive personlighet i møte med en av verdens mest intense byer, og steder som den Seinfeld-berømte Tom’s Restaurant hvor våre to hovedpersoner tar seg en velfortjent rast.

Denne anmeldelsen er produsert av Barnebokkritikk, og ble først publisert 26.04.16.