Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Når kampen kjempes forgjeves

KATEGORI

Scenekunst,

SJANGER

Essay,

PUBLISERT

tirsdag, 3 april 2018

Tre teaterstykker for barn og unge i Oslo denne våren tar for seg kampen mot det vi helst vil se forbi: Menneskets ondskap.

↑ Hva slags lidelser har et barn kapasitet til å ta inn over seg? spør Karen Frøsland Nystøyl. Bilde fra Ved arken klokken åtte ved Oslo Nye Teater. Foto: Gisle Bjørneby/Oslo Nye Teater.

Hva er ondskap for et barn? Hva slags lidelser har et barn kapasitet til å ta inn over seg? Hva skal det med kunnskapen, og hvilke mekanismer sitter det igjen med til å håndtere det det har sett – og bruke det i sitt eget liv?

Fortellinger for barn og ungdom om utryddelse, brutalitet og død har inntatt hovedstadens teaterscener. Ved arken klokken åtte ved Oslo Nye Teater, Kva nashornet såg ved Det norske teatret og Gråtende hender ved Teater Manu. Kanskje er det ikke noe poeng i å sammenligne dem. Men vi gjør det likevel fordi de tar for seg kampen mot det vi helst vil se forbi: Menneskets ondskap. Dets utilstrekkelighet. Vissheten om at noen kamper kjemper vi forgjeves. Kunnskapen om at når grenser blir uklare, er det få ting som står for en som umulig.

For mange barn som vokser opp i dag, er krigen en del av besteforeldrenes og oldeforeldrenes historie. Historien om gasskamrene, systematisk utryddelse og degradering av enkelte gruppers menneskeverd er fortellinger som hører til et sted for lenge siden, det er gamle dager. Men urettferdighet og ondskap er likevel nærværende for mange. De frykter en klimakatastrofe, de vil forbruke mindre for å redde planeten. Det er urettferdig at i noen land i verden får ikke jenter gå på skole. Det er urettferdig at ikke alle har tilgang på rent vann. Dette er politikk for et barn i småskolealder: Verden er urettferdig. Vi må gjøre noe med det.

Kva nashornet såg, Ved arken klokken åtte, Gråtende hender


Oslo Nye Teater
Ved arken klokken åtte
Av Ulrich Hub
Oversatt av Erlend Loe
Regi: Petter Næss
Musikk: Lars Lillo-Stenberg
Scenografi og kostyme: Dagny Drage Kleiva
Animasjon og bakgrunnsillustrasjon: Mikrofilm AS ved designer/animatør Robin Jensen, produsent Lise Fearnley
Lysdesign: Rolf Christian Egseth
Lyddesign: Audun Melbye
Masker: Julie A. Clark
Medvirkende: Johannes Joner, Ine Marie Wilmann, Birgitte Victoria Svendsen, Helle Haugen

Det Norske Teatret
Kva nashornet såg
Av Jens Raschke
Oversatt av Carl Morten Amundsen
Regi: Ivar Tindberg
Visuell designer: Stian Hole
Medvirkende: Ellen Birgitte Winther, Charlotte Frogner, Paul-Ottar Haga, Jonas F. Urstad
Anbefalt fra 11 år

Teater Manu
Gråtende hender. Om døve i Hitlers Tyskland
Manus og regi: Bentein Baardson
Scenografi og kostymedesigner: Ingeborg Kvamme
Lysdesigner: Torkel Skjerven
Lyddesigner: Erik Hedin
Videodesginer: Simon Valentine
Medvirkende: Ipek D. Mehlum. Ronny Patrick Jacobsen, Eitan Zuckerman, Kjersti Fjeldstad
For ungdom og voksne

Hvilket barn forholder seg til synd? Det er et vanskelig ord for en seksåring, kanskje til og med uforståelig. Bilde fra Ved arken klokken åtte. Foto: Gisle Bjørneby/Oslo Nye Teater.

Noas problematiske gud

I møte med dette er undergangsfortellinger hard kost. Derfor er det interessant at Oslo Nye Teater går inn i den bibelske fortellingen om Noa. For kirken er dette en vanskelig fortelling. En guddom som utrydder alle andre enn to utvalgte av hver art? En guddom som har sett seg lei på menneskenes ondskap i så stor grad at den store flommen kommer? Den koselige delen av fortellingen handler om dyra, seilasen og overlevelsen. Men i det øyeblikket en leser historien med trykk på at resten av verden drukner, oppstår et problematisk gudsbilde.

Bibelen eier ikke Noa-fortellingen. Den er en del av en flomfortellingstradisjon, og vi finner lignende fortellinger i Gilgamesj-eposet, blant annet. Men ved Oslo Nye Teater er det Bibelens gud som er katastrofeutløser. Plottet er like vakkert som det er gøy: Vi møter tre pingviner som holder sammen i tykt og tynt. Kjeder seg, krangler og slåss, diskuterer livet og Gud, faktisk. Sett sånt. To av dem inviteres med i arken – men det er umulig for dem å forlate den tredje. Så de smugler sistemann med seg i en gedigen koffert.

Pingvinene er barnas representanter i en stor og litt uforståelig verden, spilt med klokskap og varme av Ine Marie Wilmann, Johannes Joner og Birgitte Victoria Svendsen. De utfordrer hverandre med lek og temperament og eksistensielle spørsmål, alt innenfor forståelsen av at de hører sammen. Den fjerne størrelsen Gud blir av pingvinene vendt til noe angripelig idet de i et forsøk på å forklare verden for seg selv personifiserer Gud: En Gud som er sint, en Gud som gjør feil, en Gud de kan leke med, en Gud som angrer.

Forestillingen lager rom for viktige eksistensielle spørsmål, men sentrale begreper som syndeflod og straff er krevende å behandle overfor små barn. Hvilket barn forholder seg til synd? Det er et vanskelig ord for en seksåring, kanskje til og med uforståelig. En konsultasjon med en bibelforsker som en del av tekstarbeidet med forestillingen kunne trolig åpnet begrepsbruken for barna.

Etter forestillingen hørte jeg voksne publikummere diskutere hvordan historien ikke hang på greip. Som realisme: nei, den gjør ikke det. Men som allegori er den et fryktinngytende bilde på menneskets vilkår i verden. Desto viktigere da med de tre pingvinene som med humør og livsvilje fortsetter å stille spørsmål.

Vi er spørsmål, du skulle ha stilt oss

Men å stille spørsmål kan også være skjebnesvangert. I Kva nashornet såg av den tyske dramatikeren Jens Raschke må dyra se bort for å klare å overleve de fryktelige hendelsene de er vitne til. Også i denne undergangsfortellingen formidles katastrofen gjennom dyras blikk. Men denne gangen er stedet gudsforlatt, vi er i dyrehagen vegg i vegg med konsentrasjonsleiren Buchenwald under annen verdenskrig. Dit kommer en liten bjørn (Paul-Ottar Haga), og han forstår ikke det han ser. Stykket bærer preg av tysk selvransakelse og presenterer usminkede sannheter: Barn som dør, foreldre som kaster seg mot de elektriske gjerdene i sorg, røyken fra forbrenningsovnene som forpester hele dyrehagen. For bjørnen finnes det ingen mening, og han velger å ofre seg selv i et forsøk på å si fra. Det er en komplisert fortelling som krever voksenfølge i teateret – og kanskje også forkunnskaper.

Det er sant at dyrehagen fantes. Det er sant at fuglene forsvant fra bøkeskogene rundt på grunn av all røyken fra forbrenningsovnene. Forkunnskaper trengs på grunn av de mange referansene, men også på grunn av et komplisert språk. «Dei påstripte» og «dei påstøvla» (fangene og soldatene) er begreper som ligger som poteter i munnen på aktørene, og de er heller ikke særlig imøtekommende overfor et ungt publikum. Også starten, der det lekes med ordsammenstillinger som «svart-kvitt-foto-zoo», for eksempel (hvorfor ikke heller bruke dyrehage?), oppleves distanseskapende, nesten kaudervelsk. Samtidig er også dramaet preget av distanse. Nærheten er det dyra som står for – alt det andre oppleves fra avstand, fra den andre siden av gjerdet. Stian Holes vakre bilder dekker hele bakveggen – men selv disse skaper avstand ved å gjøre at fortellingen oppleves som hentet fra en bok. Når teksten i tillegg er prosadrevet i en del passasjer («sa hun», «sa han»), er dette også et distanserende grep.

Et annet spørsmål er hva barna skal bruke det de ser til. Det gjenkjennelige elementet i stykket ligger i det å snu seg bort, velge å ikke se eller ikke gripe inn. Dyrehagen er overførbar til barnas hverdag i skolegården – hvordan de lever sammen og oppfører seg mot hverandre. At det er feigt å vende seg bort, er lett å forstå. At bjørnen velger å handle selv om det koster ham livet, er hardt, sett i lys av skolegården. Sett i lyset fra historien og krigen er det et heltemodig valg. Mest av alt er Kva nashornet såg en fortelling fra en gang for ganske lenge siden. Det understrekes blant annet av 30-tallsmusikk og bruk av gamle kofferter.

Mest av alt er Kva nashornet såg en fortelling fra en gang for ganske lenge siden. Foto: Dag Jenssen.

Hva er ondskap for et barn? Klarere enn noe sier disse stykkene at ondskap er valg og handling, eventuelt å la være å velge og å la være å handle.

Hva er da et menneske

Det motsatte er tilfelle med Teater Manus forestilling Gråtende hender, en forestilling som insisterer på å gjøre verdenskrigshistorien nær. Dokumentarisk materiale formidles gjennom et intenst engasjement fra scenen – riktignok myntet på en noe eldre aldersgruppe. I likhet med Kva nashornet såg illustreres historien fra bakveggen, denne gangen gjennom video og dokumentarisk foto. Basert på innsamlet materiale fra døve som overlevde krigen fortelles historien om Hans og Gertrud –  den ene døv, den andre hørende. Disse historiene fortelles episodisk og parallelt av henholdsvis Ronny Patrick Jacobsen og Ipek D. Mehlum.

Hans var en del av nazistenes stormtropp, avdelingen for døve. En avdeling som etter hvert ble lagt ned, for Hitler ville ha lytefrie soldater. Gertrud kom fra en velstående familie, utdannet seg innen medisin og ble fascinert av nazistenes raseteorier. Det brakte henne høyt opp i et system der hun blant annet ble direkte involvert i døves tiltagende ubehagelige situasjon i Tyskland. Etter hvert havnet de begge av ulike årsaker i konsentrasjonsleir. Det er som en historietime med uhyggelig nærhet. Det oppleves virkelig, selv om det er fiktive karakterer som driver historien. Et nøkternt språk og intenst nærvær gjør historien enormt sterk.

Forteller Eitan Zuckerman påpeker helt i starten av forestillingen at dette ikke er teater. Her er det ingen som kler seg ut, dette er en beretning om noe som virkelig har hendt. Samtidig står en rekke stoler plassert inntil bakveggen, de har naziuniformer hengende over rygglenet. En skulle tro de var der for en grunn. Det er de ikke. Verken stolene eller uniformene benyttes, og er overflødige som virkemidler i denne forestillingen. Selv om dette er fortellerteater, tar jeg meg i å savne litt mer spill de to karakterene imellom, små drypp som underbygger fortellingen. Manusforfatter og regissør Bentein Baardson har valgt at historien skal fortelles mer enn den spilles ut. Gitt graden av alvorlighet er det et forståelig valg.

Gråtende hender stiller grunnleggende spørsmål om menneskeverd og menneskets ansvar. Skylden og ansvaret plasseres i mennesket selv, da grusomhetene er initiert av mennesker, heiet frem av mennesker og utført av mennesker. Skyldspørsmålet er knyttet til handling og mangel på handling, en parallell også Kva nashornet såg har. Om en lar være å stå opp mot urett, er man like fullt bærer av et ansvar.

Gråtende hender på Teater Manu Gråtende hender stiller grunnleggende spørsmål om menneskeverd og menneskets ansvar. Foto: Dag Jenssen

Aldri mer

Hva er ondskap for et barn? Klarere enn noe sier disse stykkene at ondskap er valg og handling, eventuelt å la være å velge og å la være å handle. Fra allegoriene, det fiktive og med dyrene som filter endrer undergangshistoriene karakter til ufiltrert dokumentarisk materiale ettersom målgruppen blir eldre. Tema som utryddelse og menneskeverd går alvorlighetsgradene. Men hva vil disse stykkene?

Hvorvidt barna sitter igjen med noen verktøy til håndtering av ondskapens tilstedeværelse i egne liv eller ikke etter teaterbesøkene, er vanskelig å si. Kvaliteter som pålitelighet, vennskap tross farer, mot til å varsle og mot til å handle er grunnleggende for disse forestillingene. Men historien om forfølgelsen av jøder, døve og andre utsatte grupper er en lang og kompleks historie. At denne ondskapen finnes, kan være ny kunnskap for mange av barna som kommer i teateret. At det faktisk er sant, det vi hører om, på ekte, fatalt og uten endringsmuligheter. At det ikke er fiksjon, slik mange av historiene barn omgir seg med i dag på ulike plattformer er.

I stykkene med dyr i hovedrollene er det pingvinene og bjørnen barna trolig vil identifisere seg med. Disse dyrene våger alt for å oppnå rettferdighet, for bjørnen blir det fatalt. Skaper dette gjenkjennelse eller distanse? Kanskje begge deler. Spørsmålet om hvem vi er når noe kreves av oss, stilles i alle tre forestillingene. Sier vi fra når det begås urett?

Kanskje er det viktigste at historiene fortelles videre slik at de ikke glemmes. Dét er en sterk drivkraft bak de to stykkene om annen verdenskrig. I en turbulent verden er det greit å minne seg selv på det som sies i sluttreplikken i Gråtende hender: «Den som glemmer historien, må leve den om igjen».


Stikkord:
· · · · · · ·