Nederst på det litterære hierarki




Det er ingen tvil om at Litteraturfestivalen på Lillehammer ønsker å satse på barn og unge, men programmet virker tilfeldig sammensatt og er dårlig gjennomført. Pegasusfestivalen blir nok en gang stemoderlig behandlet.

 

Norsk Litteraturfestival 24. – 29. mai 2016


Litteraturfestivalen på Lillehammer ble startet i 1995 og er Nordens største litteraturfestival. Sideprogrammet for barn og ungdom, Pegasus, er blitt arrangert siden 2007. Programpostene anmelderen overvar:
Utstillingsåpning med Lisa Aisato: Fugl, fisk og alt imellom (Galleri Zink)
«Når ungdom selv får velge»
«Om å overleve rykter og plutselige hendelser»
«Den beste av de beste»
«Historiske barnebøker»
«Reserveprinsesser og dragedrepere?»
«U-showet»
«Ungdomsromanen – en sjanger i krise?»

Hver maimåned tar forfattere, forlagsfolk, journalister og bokhandlere den årlige pilegrimsreisen til Lillehammer for å promotere, diskutere, selge og skrive om bøker. Mens hovedscenene frekventeres av de største nasjonale og internasjonale forfatterne, går barne- og ungdomsprogrampostene stillere for seg i mindre lokaler.
Arrangementene som er rettet spesifikt mot barn og unge går under navnet Pegasus, en slags festival i festivalen. Sideprogrammet ble startet opp i 2007 som en storsatsning på barn og ungdom, også utenom festivalen. I år arrangeres den dermed for tiende gang, uten at det var gjort så veldig mye ut av det.

 

Overlappende programposter

En første kikk på programmet skaper allerede hodebry for de som ønsker å få med seg mest mulig av Pegasus-postene: Et frustrerende antall arrangementer er lagt til samme tidspunkt. Riktignok er postene ofte for ulike aldersgrupper, men det virker likevel noe rart å sette opp så mye på samme tid, for deretter å ha store tidsrom uten poster. Det kan være det har med skolenes behov å gjøre, for disse postene er i stor grad rettet inn mot skoleklasser. At det er langt færre Pegasus-arrangement på lørdagen og søndagen bekrefter også dette. Men det er jo også synd da det ville vært perfekt for barnefamilier å få med seg disse tingene.

 

I tillegg til postene rettet direkte mot barn er det svært mange arrangementer som omhandlet barne- og ungdomslitteraturen for et voksent publikum. Disse er ikke en del av Pegasus og inngår i det vanlige programmet. I år var det satt et interessant fokus på ungdomsbøker med promgramposter med titler som «Crossover, young adult, unge voksne», «Hva er det egentlig vi prater om?» og «Ungdomsromanen – en sjanger i krise?». Ungdommens egen bokpris, Uprisen, ble også utdelt for tiende gang, og IBBY Norge, den norske seksjonen av International Board on Books for Young People, kunne feire 60 år, noe som tilføyde litt mer festivitas i programmet.

Interne evalueringer

Selvfeiring er derimot ikke alltid like interessant for de uinnvidde, noe som kom godt til uttrykk under samtalen om Uprisen: «Hva har Uprisen tilført den litterære offentligheten?» og «Hva mener ungdom og hva mener voksne er en god ungdomsbok?» var blant spørsmålene i programteksten. Til å svare på dette hadde Foreningen!Les, som var medarrangør, samlet et temmelig internt panel: Forfatter Tor Arve Røssland er medlem av NBUs litterære råd og har vært nominert til prisen fire ganger, det var han også i år. Kritiker Eivind Myklebust hadde vært med som motivator og konsulent for skoleklassene. Dermed var det kun Nina Aalestad, lederen av Ubok og tidligere redaktør for barnebokkritikk.no som ikke hadde en direkte link til prisen. Men siden ordstyreren var den nye sjefen for barnebokkritikk.no, Ingvild Bræin, føltes dette likevel unødvendig tett. Samtalen var for øvrig interessant nok, men hadde Foreningen!Les virkelig ønsket seg en seriøs og troverdig evaluering av prisen sin måtte de ha hatt et mindre inhabilt panel. Bare et blikk på nominasjonene gjennom ti år vekker nemlig interessante spørsmål, for eksempel er et stort flertall av de nominerte menn, og kun to kvinner har vunnet prisen. Hva er årsaken til dette? Det gikk ikke panelet inn på.

Utstillingen fremstod rotete og uproff. Foto: Erle Marie Sørheim

Katastrofale lokaler

Samtalen foregikk i Galleri Zink, et sted hvor svært mye av samtalene om barne- og ungdomslitteratur blir «stuet inn». Ja, det er dessverre akkurat den følelsen man får. Alle arrangementene jeg overvar i galleriet var overfylte, det var varmt og klamt og mange måtte stå. Galleriet hadde i år, som i fjor, to utstillinger i forbindelse med festivalen, men på grunn av alle arrangementene er kunsten utilgjengelig for publikum svært mye av tiden.

Det var også skuffende å se at utstillingen for barn var like dårlig løst i år som i fjor da Anna Fiske hadde den litt tvilsomme æren av å få tildelt bakrommet og overetasjen på Galleri Zink. I år var det den kritikerhyllede Lisa Aisatos tur og inntrykket var rotete, slurvete og uproft. Jeg hadde håpet festivalen ville ha bedret seg på dette området, men her snakker man fortsatt for døve ører. Sånn sett illustrerer utstillingen det generelle problemet for barne- og ungdomslitteraturen: Den blir ikke tatt like seriøst.

 

Prisverdige prisvinnere

Utdelingen av Uprisen på torsdag ble heldigvis en stor opptur. Prisen ble delt ut i Festsalen på Banken med en sprudlende Vera Michalsen som konferansier. Skuespiller Eline Holbø Wendelbo leste utdrag fra alle de nominerte bøkene, til lydhøre skoleklasser i salen. Endelig ble det ordentlig feststemning! Prisen gikk til en gledesstrålende Jan Tore Noreng for #alfahann.

Fjorårets vinner, Sigbjørn Mostue, klarte å sette ord på en rekke av ungdomsbok-sjangerens største problemer i sitt Upris-foredrag. Han illustrerte det godt med et sitat fra en ungdomsskoleelev: «Åssen går det an å leve av å være ungdomsbokforfatter, ’a? Det er jo ingen av oss som leser bøker». Men Mostue leverte ikke noen klagesang, han kom med konstruktive forslag og underholdende anekdoter.

Utstillingen for barn var like dårlig løst i år som i fjor på Galleri Zink. Foto: Erle Marie Sørheim

Utdelingen av Uprisen på torsdagen var et høydepunkt. Foto: Pegasus/Mette Banken

Mangel på helhetstenkning

Det var altså svært mange poster i år som tok for seg ungdomsbøkenes særegenheter og vanskelighetene med å få de ut til målgruppen. For å få mer blest rundt dette hadde det vært en god idé å presentere dette mer helhetlig i programmet. Nå ble det spredt rundt og man måtte selv være en sporhund i programbladet for å finne den røde tråden. Mostue problematiserte for eksempel konkurransen fra andre medier, samtidig hadde man et eget innslag under festivalen om suksessen til NRKs ungdomsserie Skam. Her hadde det vært svært interessant med en egen programpost om hva forlagene eventuelt kan lære av NRKs lanseringstaktikk, men en slik diskusjon var det dessverre ikke satt av plass til.

Hvis vi skal ta en siste titt på Pegasusprogrammet er det ikke lett å finne noen fellesnevner. Programmet virker tilfeldig sammensatt. Og uansett hvor glad jeg er i Anna Fiskes arbeid er det litt pussig at hun, som var festivalkunstner og hovedgjest i fjor, fikk en så fremtredende plass også i år. Det får meg til å mistenke at programkomiteen er noe bedagelig anlagt.

Tydelig hierarki

Det er ingen tvil om at Litteraturfestivalen på Lillehammer ønsker å satse på barn og unge, men følelsen av en litt stemoderlig behandling hang ved disse postene i år som i fjor. Noen enkle og effektive grep ville være å presentere postene om barne- og ungdomslitteratur mer samlet i programmet. Et overordnet tema kunne vært en lur måte å gjøre det på, og å kvitte seg med Galleri Zink som hovedsted for disse postene. Kan man ikke heller la voksenbokforfatterne få sitte og svette på Galleri Zink et år? Eller er de kanskje for fine for sånt? At det fortsatt finnes et hierarki i det norske litterære miljøet er det i hvert fall ingen tvil om.